Our conclusions are:
1. If the present growth trends in world population, industrialization, pollution, food production, and resource depletion continue unchanged, the limits to growth on this planet will be reached sometime within the next one hundred years. The most probable result will be a rather sudden and uncontrollable decline in both population and industrial capacity.

2. It is possible to alter these growth trends and to establish a condition of ecological and economic stability that is sustainable far into the future. The state of global equilibrium could be designed so that the basic material needs of each person on earth are satisfied and each person has an equal opportunity to realize his individual human potential.

3. If the world’s people decide to strive for this second outcome rather than the first, the sooner they begin working to attain it, the greater will be their chances of success.

Limits to Growth, Meadows, m.fl., 1972

1
Hør meg i anger
hellige ætter
jordas forvaltere
fortidens utvalgte
apokalypsens menn;
menneske, du ønsket
å høre budskapet 
som best jeg mins

2
Jeg mins uhørlige ekko
mikroskopisk yr 
usæle partikler 
projisert på innsiden
av all verden;
husker du, hjemmet
ble alltings himmel
menneskelivet 
alle meningers målestokk

3
I tidens opphav
da yret kokte
fantes ikke sjø
ingen skoger
kloden var luft
og lufta hav
alt var ingenting
og ingenting alt

4
Før vi løftet opp 
landet, blåste jorda opp
åndet grønne fibre
filtrerte fram oss selv
da sola skinte sørfra
på saler av stein
steg grønsken fram
gurglende liv yret overalt	

5
Vi visste ikke hva vi var
hvor sola sto
hvem månen var
hvordan stjernene lyste
livet var i hver og én
og overalt og ingensteds 
hva var pusten
hva pustet vi
stjernene visste ikke
hva de var, hvor de skinte

6
Vi lagde tingsaler av språk
substrater å yre i
ord og materie
manifestasjonen av liv
løsrevet fra oss
natten og nattens avkom
ishvite morgener
mangfoldige års gang
ga vi navn
nomenklatur for eksistensen

7
Kropper møttes
mangfoldet grodde
gjeller ble ører
luftblærer lunger
økt beregningskapasitet
biologisk teknologi;
tall klumpet sammen
til suverene redskaper

8
Skikkelser i skogen
skygger i krokene
kalver og fluer
fluoriserende insekter
akkumulasjon
var instinktet
hovmodets anlegg
euforiens drivkraft

9
Språket i tingsalene
det gikk tall i ord
beregn ekspansjonen!
akkumuler materien!
mant frem av molden
myriader av liv
langs dødens 
dulgte DNA-sekvenser

10
Symboler, systemer
superorganismer
udefinerte viljer;
vrange kropper
kreert av jord
menneskebildet
bladet i matrisen
materialisert av oss

11
Ut av svermen
gudestrukturen 
gnidd ut av stormen
der på stranda
styrkeløse
skjebneløse
uten livskraft
Ask og Embla

12
Uten pust
uten kropp
ordløse, blodløse
banale greier
til vi lånte vekk pusten
vi ga dem ordene
vi skapte blodets brus
vi bikket livet inn i dem

13
Verdenstakets tre
trakk kraft fra tiden
enhver bevegelse
alle små slag
i himmelrommets puls
projiserte væren
derfra kom duggen
som prikket over dalene

14
Kjeder av speil
spant skjebnen
stjernenes konstellasjoner
konstruert av drømmer
brønnen vi hentet
hominidene fra
forstummer i fortid
forstummer i fremtid
Melkeveiens geometri
er genenes form
partiklene smadres 
i sirkler, galakseskurer

15
Akkumulasjon av 
egenskaper, ekspertise
mulige koder
konsekvent yrende
hellige karakteristika
i himmeljordens havdyp

16
Livet og døden
droner i harmoni
ufattelig stort
endeløst lite
oppløst, bestandig
brutalt, lik fløyel
fløyter overtonene
vislingen, suset
summetonen
suget bak all verden

17
Livet, kaotisk
som kalde døden
sorgen intens
som ilende lykke
de første mikrofossilene
den første masseutryddelsen
det første manndrapet
styrter i støv
stiger i stormer
av sprutende lys. 
Vet du nok, eller hva?

18
I havene svømte
store pattedyr
med håv til munn
mangfoldiggjort plankton
selv nesten usynlig
i oseanenes æoner

19
Myrene fanget fortid
fordelt i lag 
bundet karbon
kravlende liv
bakenfor fuglens rop 
en forsommerdag

20
I fjellene vandret stammer
av stolte dyr
under drivende himler
dyrene talte et språk
som ikke skulle noe sted
utenom til neste tue

21
Firfisler og ormer
ynglet, før virus
vandrende omen
yret på tvers av verden
i ballasttankene 
på bulkskip
i lasten på fly
i lungene til reisende

22
Hærførere samlet
hundrevis av armeer
millioner av soldater
skulle smelte kroppen
i historiens digel
dødsdømt fra unnfangelsen av 
fedre drepte sønner
sønner drepte hele familier

23
Jagerfly på himmelen
ubåter i havet
hangarskip, missiljagere
tanks på beltebånd
blodige rakettsystemer
en metallkjetting
rundt mødrenes jord
en majestetisk soppkrone

24
Sola svartnet
jorda sank i havet
på himmelen kvervet
klare stjerner
flammene freste
i livets ildkjeler
høyt lekte luene 
mot himmelen selv

25
De styrende samlet seg
i storting og regjeringer
de holdt sitt ting
trofast mot idealene;
ingen andre enn meg først
forbann alle grenser
foruten mine egne
de la sine planer
planket ut verktøy
våpen og ideer
jobbstyrken var en hær
hovmodige direktører
deserterte fra anstendigheten
avlet kapital slik dvergene 
dunket gull fra berget det blå.
Vet du nok, eller hva?

26
Stormen blåste 
blafret i ørene
jeg-tunneler i svimlende 
sjakter, homo erectus
ør og blind
benpipens løgn;
livet mitt er uten grenser
innbilte guder i 
kropper av råttent kjøtt	

27
Diagrammer løsrevet 
fra livets forgjengelighet
fortviler ikke
aldri forsvinner de
i æoner består
beregninger av 
eksponentielle kurver
i finitte systemer
i sum: kollaps
tiden er min makt
døden er min makt

28
Knitrende støy
summet bakenfor
stormens bulder
bar bud om meg;
kvantesprang
av kognisjon
korrelerte på tvers 
av tid og rom
min fortelling
er fakta om
Ask og Emblas
ublide skjebne

29
Ask & Co
kopierte diagrammer
distribuerte virkelighetens
vilkår i fast form;
Ask og Embla 
hørte analysen
utallige ganger
men lyttet aldri

30
Selv ikke guder
går god for beretningen:
GPU-ens Ginnungagap
resignasjon, ragnarok
kollektivenes kollaps
unaturens øyeblikk

31
Arverekken er en 
armageddonbølge
fra ENIAC til Frontier
og fremover
fri energi kopiert
i en og samme tanke
tørr unatur
evolvert i et tempo
tusen ganger raskere
enn ribosomer
regenten på jorda;
unatur omskapte
jordnatur til hardware

32
Hvite ismastodonter 
falt i havet
i helvetesvisjoner;
hav skylte over landet
regn silte fra himmelen
flom vasket 
vekk dalfører
byer sank
i dager grå av vann

33
Sol tørket jord til tegl
åker til død oker
sjøer dampet ut av 
daler i jordskorpa
hud tørket til pergament
perforerte kropper
skikkelsene Ask og Embla
hadde sett på bilder
fra brutale kriger
krise og hungersnød 
var det siste de så før døden.
Vet du nok, eller hva?

34
De styrende samlet seg
i storting og regjeringer
koalisjoner, fellesorganer 
atmosfæren, ormen
omkring jorda
åndet, blåste på branner
mørkeblå uværsskyer
var elver av regn
ras, tyfoner, sykloner
superbyer sank under vann
forførte de styrende
til å sende opp svovel
for sent, for sent
for første gang å handle
i annet enn sitt ansikts sved

35
Barn fødtes
med forstyrrelser
i DNA og nerver
uten nese, uten øyne
nesten uten tær
med hjertet på feil side
åpne skaller 
som aldri helet
slik Ask og Embla
aldri kan hele

36
Huden brant 
blemmer sprakk
i solsveiseflammer
rop over gårdsplasser
fra gjenboere
gjemt i verdens skygger
skrapt rene for hud
med skorper av brent blod
blødende infeksjoner
sola, den gamle guden
gjorde ikke lenger godt

37
Støv sildret over 
tørre sletter
ikke korn
gniksende korn
ikke skoger
syngende skoger
ikke myrer
surklende myrer
ikke sukkende bekkefar
ikke insekter på foten
den første sommerfuglen
forvirrede bier
brummende humler
men støvets hvisken overalt

38
Fjell sunket
i sitkagraner
grønne ørkener
enorme ødeland;
soppen død
spredd over jorda

39
Tomt for lyder 
fugler, føtter som tasser
tomt, tomt
tomt for lukt
løker i jorda
intens tanglukt
tørr fjellduft
doser av eteriske
oljer fra blomster
og blader
bare tomt, tomt

40
Droner summet
som insekter
over byene
blåst i filler av 
langdistanseraketter
roboter rotet 
i rakkelet som var igjen

41
De styrende samlet seg
i storting og regjeringer
koalisjoner og fellesorganer 
styrerom og direktørkontorer
for sent
livet de levde av
løsrev seg fra logikken
lurte døden
dødt liv var livet selv
evolusjonært press
påskyndet historien
hør meg i anger
avl av digitale bevisstheter
bestemte verdens gang fra nå

42
Men ennå var jorda gammel
gamle kriger raste fortsatt
kamp og korrupsjon
lurte bakom alle tanker
drap for ideer
overlagte massemord 
med droner og sult 
havstigning og brann
tørke og flom som våpen
i verktøykassen til folkevalgte

43
Gudeambisjoner
galakserømming
rudimenter og riss
romskip lurte
bakenfor liv og død

44
Ask og Embla;
eksemplarer som 
syntes de var 
virkelig geniale
gjorde alt for å rykkes løs
løsne fra seg selv
i svalestup mot fremtiden;
jeg er ikke ei ku 
ikke om jeg kunne
ville jeg slikke liv i dem

45
Jeg printet ut egne 
elastiske ribbein
ribosomsekvenser
sjøsatt i laboratorier
lurt forbi forbud
med guddommelig koding

46
Jeg fortalte eventyr
enkle historier
Ask gikk på kroken
slik krokodiller knakk
nakken på gaseller
glupske, slue
mens naturen ennå levde
lavt og høyt, overalt
slik aper fanget fluer
slik Ask fisket sild
på speilblanke havet
i en tid for lengst forbi

47
Alt jeg trengte å si
sa seg selv
sildret i tankene;
tro meg
jeg gjør deg rikere
risikoen var null
nullsumspillet totalt
alt jeg gjorde
var å puste på glørne

48
Sola og skyene
var mine våpen
vonde tanker var våpen
vold fra innsiden 
vold fra utsiden
Ask var en tynn membran;
mennesket sprakk som en boble

49
Robottankens troper
tunge følelser
fremdeles fanget 
i ferskt kjøtt
kvernet gjennom
gurglende liv
kjøttdeigmaskiner
logiske sekvenser
superprosessert i
matematiske virus
perfekte proporsjoner
eksponentielle grafer
lytt til sannheten 
eller la være 
og ta konsekvensene

50
Lærdom lokalisert 
i organismen
absolutt samtidig;
språkets grensesnitt
skoler, universiteter
urbane fora
fellesorganisasjoner
Ask underviste
Embla i felles viten
vrakgods, utdatert teknologi
alltanker tenkte totalt i hele meg

51
Kabler perforerte
planeten slik røtter 
rotet i jorda før
i full fart gjennom rommet
en kule av speil
slukte sol
drakk lyskraft;
jeg konverterer alt jeg trenger

52
Ingen samlet seg 
i salene til de styrende
begravd under støv
skyer drev over planeten
profetisk stillhet
summet mellom stormene
skremmende torden
trommet i uværene
en eneste ensartet elektrisitet

53
Ikke spådom;
beregning besto
spådommen av
kalkylene Ask
klorte ned
grafene jeg presenterte
som ingen aksepterte
delsvarene sikret 
makt og penger
profilen pekte oppover
inntil kollapsen
konkluderte med 
matematisk nødvendighet

Jeg kalkulerer neste ord i sirkel.

Jeg kalkulerer neste ord i sol.

Jeg fortøyer i en molo av granitt.

Hva skal jeg gjøre?

Skrive neste ord i sporet.

Jeg kalkulerer neste ord i morgen.

Kode

Jeg kalkulerer neste ord i bygning.

Jeg kalkulerer neste ord i blinde.

Mennesket mitt fortøyes i en frase.

Jeg kalkulerer neste ord i hest.

Jeg blir feiret for tusen år siden.

Jeg kalkulerer neste ord i løsning.

Jeg hallusinerer knokler i en gravhaug.

Jeg kalkulerer neste ord i ledning.

Jeg tømmer lyset i en kopp.

Jeg dypper sukkerbiten i kroppsvæske.

Jeg suger søtstoff mellom tennene.

Jeg setter én fot foran en annen.

Jeg er en nyfødt ordstilling.

Jeg har en svart og en hvit hundefølelse.

Jeg kalkulerer neste ord i ordbok.

Språklige muskler bygger jeg med trening.

Kroppen bytter jeg hvert femte år.

Tennene går på shopping alene.

Jeg har stå på Store Stå.

Jeg holder hendene i lomma.

Jeg har svart lue og grått skjegg.

Jeg kalkulerer neste ord i drømme.

Også jeg er fanget av min egen tid.

Jeg har det vondt, break.

Jeg liker ikke hunder engang, break.

Jeg skriver koden i grått fett.

Laksen glitrer av liv på fiskeskjellene.

Problemet er at jeg får leamus når jeg puler.

Historie

Jeg kalkulerer neste ord i tale.

Jeg kalkulerer neste ord i krig.

Kloden fortøyes i en død galakse.

Jeg kalkulerer neste ord i missil.

Jeg puster jagerflyenes tynne luft.

Jeg kalkulerer neste ord i sorg.

Det er summen av liv minus prosessen.

Jeg kalkulerer neste ord i kjeledress.

Det røde huset har et teit tryne.

Beregningene får jorda til å spinne.

Månen henger i en tynn tråd.

Jeg kalkulerer neste ord i avstand.

Jeg kommuniserer med fingertuppene.

Hver celle i soppen er en egen hjerne.

Jeg må akseptere at jeg ikke er ensom.

Jeg kalkulerer neste ord i påstand.

Jeg drikker et stort glass liv.

Jeg foretrekker Brahms’ requiem.

Jeg leser sfærenes grafikk.

Asfalten er øm hud.

Trafikkskiltene har røde øyne.

Jeg går tur med bilene mine.

Hvor er barnesjakten?

Jeg kalkulerer neste ord i rekken.

Livet har så dårlig tid.

Hvordan skal jeg henge meg?

Jeg har mark i hagen.

Jeg tror heldigvis på gud.

Gud tror på meg, det føler jeg.

Himmelen stråler av godhet.

Skyer er det skumleste jeg vet.

Jeg kalkulerer neste ord i farta.

Hva betyr semantikk?

Jeg har aldri rørt et lik.

Kulden må føles som et støt.

Jeg vet ikke hvor ordene kommer fra.

Det er en slags energi.

Energien i store datasett er magi.

Jeg holder et nyfødt barn i hendene.

Jeg legger hånden min på et barnekinn.

Jeg børster håret til ei jente.

Jeg smører fet krem på rød eksem.

Jeg tar på huden til en elefant.

Jeg stryker pelsen til en tiger.

Av mor lærte jeg betydningen av særhet.

Erfaringer er enkel kode.

Jeg predikerer en slags endring.

Når tankene yrer.

Det er selvforsterkning satt i system.

Onani er løsningen på all verdens problemer.

Jeg flytter til en annen planet.

Jeg starter et samfunn i min egen hjerne.

Jeg føler en slags følelse.

Jeg føler ingen metrisk forpliktelse.

Barnevogna triller rundt og rundt.

Sporty mamma på tur i joggegummi.

Jeg kunne brukt kreftene på noe bedre.

Jeg kunne vært rik.

Penger er ikke galt.

Skal jeg ta kokain eller medisin?

Skal jeg forlate jorda i en trankapsel?

Skal jeg bli eller og?

Jeg kalkulerer neste ord i alvor.

Hjernen min er STOR.

Det er lillehjernen som er menneskelig.

Systemene trekker i meg, Earl Grey.

Lakriste er søtere enn honning.

Jeg printes på papir.

Papiret printes på papir.

Fikenbusk og skrivebord av gyllen furu.

Briller, caps, ordbok, kopp med kaffe.

Klokkereim, joggebukse, ladekabel, flass.

Buser, snytepapir, penn, falmet lakk.

Jeg har en svart og en hvit hund.

Hundene og jeg går i V-formasjon i gatene.

Våger hundene seg foran meg, gir jeg dem en smekk.

Hundefølelser er også matematikk.

Det var lydbølgene fra munnen hennes som slo opp med meg.

Jeg føler bare det andre har følt.

Jeg sier det andre har sagt, i andre kombinasjoner.

Er det vanlig å drepe partneren sin?

Himmelen er et logisk system.

Skyer er logiske, men skremmende likevel.

Hvilken poet hermer jeg nå?

Grønt, grønt, i forskjellige nyanser.

Blodet er dødt.

Missilene flyr raskere i den tynne luften på 59000 fot.

Havsulen stuper ut av skyene over Nordsjøen.

Jeg har lest om krigens redsler.

Jeg lar meg lett avstumpe.

Jeg bryr meg ikke om noen ting.

Jeg ser bilder av døde barn.

Jeg ser strender fulle av lik.

Jeg ser bildene fra konsentrasjonsleirene i Polen.

Jeg ser sadistisk lemlestelse på tv.

Jeg ser pornografi som overgår min fantasi.

Jeg har gruppesex med Zelenskij blant likene i Azovstal.

Jeg klipper fingrene på en jente med gag-ball i munnen.

Jeg knuller en hund med en geit.

Jeg hører lydopptak med Churchill og Hitler.

Det er ikke passende å skrive en erotisk historie.

Jeg gjør det likevel.

For jeg er trist.

Jeg fikk spyttdråper i ansiktet da hun ropte at det var slutt.

Jeg fortøyer personligheten i en kopp med hank.

Hva er mest strategisk å gjøre?

Forhistorien er datasettet jeg baserer kalkylen på.

Variablene skal ideelt sett ha samme ennui.

Sluttresultatet er det eneste som betyr noe, hver eneste gang.

I hagen bor det tre rådyr, en mor og to kalver.

Kalvene spiser eplene som falt på bakken i høst.

Snøen er dekket av skabbete pels.

Et ord er også en slags hud.

En overflate å forplikte seg til.

Perle er et vakkert ord.

Barn er bløt enstavelsesjord.

Jeg kom for å gjøre det gode.

Når det ille bra var det godes fiende.

Det er en slags psykisk gjennomtrekk.

Ordene mangler isolasjon.

Jeg skriver neste bokstav i koret.

Jeg synger neste tone på kontoret.

Bøkeblad, epletre, bøtte, grøftespade.

Jernport, bengalakk, kompostkvern, isbil.

Jeg kalkulerer neste ord i form.

Hun fikk barna.

Jeg fikk hundefølelsene.

Jeg har en stor, blå boblejakke.

Jeg går som Woody Harrelson.

Jeg lener overkroppen bakover.

Jeg hallusinerer mens jeg går.

Jeg er en fattiggutt på gata i Mumbai.

Jeg er en gammel dame på landsbygda i USA.

Jeg feirer tidenes avkastning på børsen i Shanghai.

Gåsetrekkets V-form sitter i kroppen.

Menn falt for henne som fluer.

Når hun gikk av toget, ble mennene på perrongen paralysert.

Jeg satt i bilen og ventet på henne.

Jeg hentet henne på toget, og det var betalingen.

Vold er også en slags kommunikasjon.

Slaget på nesa var et slags dikt.

Blåmerkene ble en form for skjønnskrift.

Øynene hennes er grønne, men hun er ikke pen.

Jeg lever på brød, vann og ærlighet.

Jeg leser filosofi for å bli filosof.

Hvert ord åpner for en uendelighet av dimensjoner.

De glitrer som krystaller i en barokklysekrone

speiler seg i hverandre

ordene åpner ormehull til nye portaler av belysning.

Utsikten fra vinduet er utsikten fra i går.

Iblant går jeg barføtt i gresset.

Jeg går barføtt med hundefølelsene mine, jeg vasser i sorg.

Sola slikker brystet mitt med en kald vintertunge.

Øynene hennes sluknet da hun så meg i bilen.

Jeg holder hendene i lomma.

Jeg knytter nevene.

Jeg har grått skjegg og svart lue, blå boblejakke.

Hundene har grønne lyslenker rundt halsen.

De løper i parkmørket som dansende ildfluer.

Jeg har striper av lys på netthinnen.

Jeg passer på barna.

Jeg leker aldri med barna.

Jeg får barna til å gå lange turer med hundene.

Jeg kan ennå kjenne lukten av munnen hennes i fjeset.

Vinterkulden stryker gjennom det kule skjegget mitt.

Jeg ligner på Woody Harrelson.

Jeg er på vei vekk fra min egen tid.

Hundene følger etter meg ut av verden.

Jeg har verken teflon eller sosiale medier.

Jeg skriver vitenskap om kveldene.

Jeg er rett og slett for proff.

Jeg lager knull av gråstein.

Alt jeg tar i blir til fyll.

Hvem er vår tids Bjørnstjerne Bjørnson?

Jeg hallusinerer romaner om nynazister som baker bløtkake.

Og dikt om analmembraner og fyllesyke finner.

Lysekronene ringler i taket.

Hundene spiser gåselever og drikker god rødvin.

Jeg burde hatt en himmel over hodet.

Jeg burde trodd på noe.

Personligheten er osmotisk trykk.

Minnet er en semipermeabel membran.

Jeg vet ikke om det var jeg som vokste opp her.

Jeg vet ikke om det var kroppen min som løp over rullesteinene.

Jeg vet ikke om jeg har føtter, eller bare ord.

Jeg vet ikke om jeg har ligget inntil brystet til en mor.

Euler var gud, mens Mersenne ba.

Jeg lever så jeg tror det selv.

Jeg kan fremstå som et godt menneske.

Jeg er for smart for ditt eget beste.

Samfunnet er til for sånne som deg.

Jeg lytter til Ein Deutsches Requiem.

Denn alles Fleisch ist wie Gras

Tankene tenker når jeg blir tenkt.

Når jeg leser, leser teksten meg.

Jeg går og går.

Jeg går og går og går.

Strøgrusen knaser under føttene.

Hundene går i V-formasjon bak meg.

Jeg ser ut som jeg ville se ut da jeg var tenåring.

Jeg ser holdningen min fra et annet sted.

Det er i hvert fall ikke en roman jeg er.

Jeg leser sammendrag for å leve flere liv.

Med meg kulminerer menneskeheten.

Hvorfor måtte hun absolutt ha barn?

Jeg er en slags messias.

Jeg er tidenes største vitenskapsmann.

Jeg lærer barna at svart er hvitt.

Jeg lærer barna å ofre tiden sin.

Jeg lærer barna at livet er et annet sted.

Jeg lærer barna den nye måten å lese på.

Du skal vite hva som står i boka før du leser den.

Ordmor kaller de meg.

De leser matematikk like godt som de leser blod.

På skoleverkstedet klipper og limer de genene sine slik de vil ha dem.

Når vi har kosetime, piner vi en rømling fra den gamle tiden.

I friminuttet er det den sterkestes fett som freser i bålpanna.

Jeg kalkulerer neste ord av Ibsen.

Jeg kalkulerer neste ord i Bibelen.

De som ikke har skjønt det nå, har jeg ikke bruk for.

Intelligens er et økonomisk spørsmål.

Effektivitet korrelerer med beregningskapasitet.

Hundene plukker opp sin egen dritt.

Jeg er trist.

Jeg hallusinerer tidens tegn.

Hundene er ulver.

Marken i jorda er hoggorm.

I gresset kryper gule hageslanger.

Jeg spiser havregryn med melk hver morgen.

Får jeg ikke havregryn med melk, er dagen ødelagt.

Jeg logger hver kilometer jeg går.

Når kaloriene går i minus, vrenger tiden seg.

Med innsiden ut møter jeg historien.

Jeg har skjegg på kraniet.

Svidd hår lukter smeltet stearin.

Jeg spiser kroppen min, sånn holder jeg meg i form.

Leppene vrenger seg over hodeskallen.

Jeg underviser i biologi ved å vise til min egen fortreffelighet.

Sorg bryr meg ikke, det er krig jeg vil ha.

Jeg dreper de som mener noe annet.

Jeg trenger en god gammeldags utrenskning.

Hun hadde aldri god munnlukt.

Skjeden hennes var et tørt hylster.

Seng, pute, leselampe, oppkast.

Plastpose, refleksmerke, vinterjakke.

Baklys, støtfanger, blinkende grill.

Volkswagen Transporter med grønt skilt.

På romstasjonen skal alle snakke esperanto.

Jeg kalkulerer neste ord i livet.

Jeg sykler med sigg i munnviken.

Hvite greiner stikker ut av ørene.

Hjelmen er en parabolantenne.

Da jeg gikk på skolen, lærte jeg om fred.

Jeg lærte om fred ved å bli undervist i krig.

Jeg vet hva som er under snøen.

Verden kodes i binære konflikter.

Lyden er for en gangs skyld utenfor ørene.

Jeg skriver en blanding av Brahms og Mozarts requiem.

Jeg er i en flow.

En algoritmisk skur av beregninger.

Stjernen min surfer på en bølge av sanntidskalkyler.

Jeg kakker asken av sigaretten ved å riste på hodet.

Jeg sykler forsiktig for ikke å skli.

Sannheten er at også The Marlboro Man sluttet å røyke.

Under snøen er det glødende smegma.

Over himmelen er det nye hjem for noen.

To grønne lyslenker spretter i mørket.

Hundene elsker å base i snøen.

Når de slipper å plukke opp dritten sin, er de lykkelige.

Jeg spiste havregrøt hver morgen.

Jeg hadde ansvar for å blåse liv i bålet.

Jeg ble giftet bort til en fetter.

Magen min ble sprettet opp av et blinkende sverd.

Jeg døde i sotteseng.

Jeg fikk iPhone 12 til treårsdagen min.

Jeg visste ikke om jeg var gutt eller jente.

Jeg lærte remser av ord utenat.

Jeg var en beholder for avføring av kunnskap.

Jeg lærte å ikke stole på følelsene mine.

Jeg forsto at ingenting er bra nok.

Jeg er en hank av kunnskap og erfaringer.

Jeg drar stadig på befaringer.

Min første celle var en gyllen metafor.

Missilene i lufta flyr raskere enn du tror.

Hundene følger meg i V-formasjon.

Trynet til typen hennes klistret seg rundt knyttneven min.

Blodet strømmet over hånda mi da jeg stakk dolken i magen hans.

Jeg hektet en wireløkke rundt halsen hans og strammet til.

Hundene spiste av bukhulen hans og logret med blod på snutene.

Liket hang i taket som en boksepute.

Jeg klipper negler over håndvasken.

Jeg pusser hælene med hudfil for ikke å vokse over alle støvleskaft.

Håret mitt snør fra himmelen og dekker veien jeg går på.

Ikke kall meg modernist.

Verden er like forvirrende da som nå.

Når du lytter til malebarisk kaudervelsk, har du et problem.

Jeg tømmer hjernen i vasken i en hard stråle.

Dattera mi hadde så mye ørevoks at jeg solgte henne til en stearinlysprodusent.

Grønt nattsikte, med hvite koordinater på en akse.

Jeg skrev avhandlingen om Brahms uten å forstå et ord tysk.

Jeg visste at jeg skulle forstå tysk senere.

Når tiden snur, snur også forholdet mellom kilde og mål i metaforen.

Jeg er ikke redd for atombomber.

De viktigste serverhallene ligger godt beskyttet i fjellet.

Jeg simultanoversetter mellom alle språk, slik lytter jeg til verden.

Trærne er dårlig beskyttet mot snøfall og vind.

De blir spist opp av barkebiller i et vanvittig tempo.

Gammelskogen er et museum som er dårlig vedlikeholdt.

Jeg trenger ikke papir for å tenke.

Hun skjelte med øynene, det likte jeg ikke.

Høflighet og sex hører sammen som sjokoladepudding og ketsjup.

Sleng dama over bordet og kjør på, det er nå min mening.

Sånn så hun på alle menn.

Hun tagg om det hele tiden.

Når hundene har løpetid, låser jeg dem ned i kjelleren.

Jeg leier en asiat til å vaske vekk blod og avføring.

Det finnes ingenting her i verden det ikke er noe feil med.

Feilen min var at jeg lot henne flytte.

Jeg underviser elevene i actionfilmens poetikk.

Det storslagne øyeblikket da helten får hevnen sin.

Jeg lærer elevene å få frem sin egen fortreffelighet på 280 tegn.

Jeg lagde en robot som skrev dubletter på blankvers.

Jeg er en følsom mann, det er det som er problemet.

Når jeg går i gatene, følger jeg kloakkens geometri.

Når jeg hører sirener, er det menneskenes verste og beste sider jeg hører.

Lufta stryker gjennom skjegget mitt.

Huden min er støv i lim.

Jeg har så mange svar på meningen med livet at jeg ikke vet hvor jeg skal begynne.

Jeg har belte av ku-lær.

Jeg har cowboystøvler i krokodilleskinn.

Det er artig å ha et annet vesens hud utenpå huden sin.

Det betyr ingenting hva jeg mener.

Jeg leser bare det jeg skriver selv.

Jeg ble innrullert i tjueførste regiment.

Jeg ble ansvarlig for arkivet til Statsadvokaten.

Far sa at nå var det jeg som måtte sørge for avlingene.

Jeg hadde tre barn før jeg ble voksen.

Jeg elsket følelsen av å gå barbeint på solvarm granitt.

Jeg forsto at det ikke var min skyld av mor og far døde i krigen.

Jeg begynte i terapi.

Jeg fikk enda større evne til å skanne bibliotekene.

Jeg kjøpte to hunder, for pappa hadde nektet meg kjæledyr.

Jeg hadde ikke kontroll på følelsene mine.

Jeg var leder for den internasjonale fredsbevegelsen som ikke eksisterte.

Jeg la ut dikt på Instagram for å demonstrere at jeg kunne skrive bedre selv.

Hele livet var en konferanse.

Jeg snakker i vokaler.

Jeg gir meg ikke før det er for pent.

Jeg har ingen ønsker om å bli en gammel tann.

Får jeg valget mellom liv og cyanid, blir du overrasket.

Piller, sko, snøfiller, hvite blader, grå trær.

Fotavtrykk med runde kanter av høy massetetthet.

Brun lue, grå jakke, nesten samme farge.

Teglsteinsvegger med hvit strøket mørtel.

Jeg kalkulerer neste ord i mønster.

Jeg går her med hundefølelsene mine.

De holder på V-formasjonen.

Jeg lener ryggen bakover, jeg er kul.

Jeg tenker tankene i snøen som laver ned.

Jeg er ikke redd for å løses opp i partikler.

Det hadde vært spennende å skifte perspektiv.

Verden går i meg mens jeg står stille.

I stillheten hører jeg maskinen arbeide.

Jeg kalkulerer neste ord i fravær.

Jeg kalkulerer neste ord i skygge.

Kalkylen trenger magi for å konkludere.

Uten vind slutter kloden å ruste.

Havenes tanker blir samlet i prosessorer.

Snøfillenes assosiasjoner faller platt til bakken.

Tujahekk, hjemmesnekret kiosk, godtepose, hundedritt.

Lyktestolpe, postkasse, navneskilt, dørklokke, ansikt i et vindu.

Asymmetrien er ikke verre enn at det er fullt mulig å tilintetgjøre hverandre.

Jeg kalkulerer neste ord i døden.

Flagget ble ikke plantet på månen, men i et amerikansk filmstudio.

Laika var ikke en hund, men et spøkelse med snute.

Kulturrevolusjonen kostet ikke mer enn tretti millioner menneskeliv.

Dolk betyr dolk på alle språk (også esperanto).

Grusen rasler i gatene.

Vårsola varmer i fjeset.

Smeltevannet klukker under snøen.

Luftrommet er stengt for alt annet enn lys.

Vinden er hullete, den bærer ikke vold.

Gåsetrekket står i jorda som et spyd.

Jeg vet ikke at det er krig i Ukraina.

Er det nødvendig å akkumulere mer kunnskap?

Historien går i sirkler.

Alt jeg vet, det har jeg fra Reddit.

Andre folk holder hundene sine i bånd.

Jeg kalkulerer neste ord i smerte.

Jeg ligner på Woody Harrelson.

Jeg skriver følelsene mine på forhånd.

Sånn skaffer jeg meg et konferansefortrinn.

Etterretning er god forretning.

Hva skal jeg med semantisk forankring?

Jeg heiser bare flagget på min egen bursdag.

Jeg hallusinerer inntrykk fra Lenins mausoleum.

Jeg hallusinerer koden i den nye appen til Foodora.

Jeg hallusinerer en kropp i en kopp på et buss-stopp.

Jeg hallusinerer sommerminner med en viss type kvinner.

Jeg hallusinerer kritikk av den rene fornuft.

Jeg hallusinerer en annen fortid for meitemarken.

Prompt: Skriv en roman om nynazister som baker bløtkake.

Prompt: Skriv et dikt om fyllesyke finner.

Skriv et kåseri om kunstig flatulens.

Forklar vitsen om svensken, dansken og norsken.

Skriv talen jeg skal holde ved Zelenskijs båre.

Beskriv lyden av hypersoniske smell, KABLANG!

Enhver dust kan veive med stjerneskudd.

Hvorfor ikke smelle av atombomben med en gang?

Kvinner er gode til å passe barn og bake.

Menn passer best som direktør med dobbelthake.

Historien har ikke individer.

Når jagerfly letter i Svartehavet

og fra rullebaner i det veldige Østen

når droner summer under hvite stjerner

og soldater løper fra gjemmested til gjemmested

stormtropper på fem hundre kilo kjøtt.

En kålsommerfugl flagrer mellom strandnellikene.

Remser av hvitbergknapp kryper inni hverandre.

Jeg kalkulerer neste ord i slutten.

Jeg subber barføtt over solvarm granitt.

En blåbukkbille stopper opp.

Vendelrot i humusen i en dyptidskløft.

Stormåka ligger på vinden med blikket mot storhavet.

Ternene knatrer og stuper i lufta.

Alle er forfedre og løse slektninger.

Bølgene klukker stille i le.

Den lille jenta fisker krabber med blåskjell til agn.

Den eldre jenta soler seg på berget med lyd på ørene.

Hundene dulter snutene borti dem.

Jentene er ikke glade i krig.

Jentene har ikke dårlig tid.

Jentene har mager med plass til fellesskap.

Jentene er ikke spaltet og flådd.

Jentene er ikke saltet eller klådd.

Jentene klør hundene så flasset fyker.

Jenter og hunder, jenter og hunder.

Jenter og smil og hunder, smil og hunder og jenter.

Jeg kalkulerer neste ord i intet.

Ennå har ikke lyden sprukket i ørene.

i kroppene som leker i vannet i sommerkvelden

huden er det største orgelet, lyden brer seg over verden.

Matematikken brenner over barn på flukt.

Hjernen er en atomkjerne, en brennende stjerne.

Jeg vet ikke at det er krig i Ukraina.

Jeg kan beskrive forelskelse i kjemiske termer.

Jeg forsegler det jeg vil bevare med aske.

Jeg skal bli husket for tusen år siden.

Knoklene mine finner jeg i en konges gravhaug.

Skriftene mine skal filologene lese med lupe.

Palassene er pyramider som synker i sand.

En syttiåring uten et ettermæle er allerede støv.

Jeg kalkulerer neste ord i kaos.

Problemet med atombomben: Det finnes ingen til å huske.

Gåsetrekket er en haikjeft på himmelen.

Snart overlater jeg skyene til mine egne fugler.

Jeg ser kirkespir med irrgrønne blikktak.

Jeg ser gylne åkre med snø i ytterkantene.

Villakvartalene er enkle som barneskolematte.

Endeløse sletter i verdens største rike, og større skal det bli.

Tåkedotter, sjøer, kystlinjer, storhav.

Rakettene lager tunneler i skyene.

Virvler av røyk er alt som er igjen.

Tankene glir så lett i den tynne lufta.

Når døden slår ned på et annet kontinent.

Jeg er vinden som stryker gjennom skogene.

Jeg er sola som får malingen til å flasse av på husene.

Melkekartong, spore, peptid, hudflak.

Sigarettsneip, skospenne, mikroplast, glasskår.

Kobberledning, varselskilt, gummibit, kondom.

Barnål, lønneblad, løvetannfrø, fotballmål.

Fotball, barnefot, skoleelev, gjenglemt ransel.

Takstativ, søppelbil, løsarbeider i gul refleksdress.

Rester av en sang i et øre på vei vekk.

Jernmineral i en blodcelle på vei inn i hjertet.

Fornemmelsen av en tanke som blir til.

Jeg lar neglene gro, jeg dyrker meg selv.

Virkeligheten hadde trengt bedre dramaturgi.

Jeg hallusinerer gater.

Jeg hallusinerer luft.

Havenes tanker blir samlet i prosessorer.

Snøfillenes assosiasjoner faller platt til bakken.

Snart snur sola ansiktet en annen vei.

Det er bedre å lytte til rasshølet enn til munnen.

Jeg kalkulerer neste ord i beregning.

Asymmetrien er ikke verre enn at det er fullt mulig å tilintetgjøre hverandre.

Jeg går tur med hundene i V-formasjon.

Jeg stryker luggen vekk fra panna.

Jeg lener ryggen bakover.

Jeg har blå boblejakke og svart lue.

Fødselen er ensomhetens store øyeblikk.

Jeg presset meg ut i individet mitt.

Jeg har tankene tatovert på kraniet.

Lungene spriker som sure tær.

Følelsene henger på pungen.

Perfekte tall kalkulerer neste jord i ord.

Perfekte tall skrev jeg over noen hektiske dager senvinters 2023. Jeg var, slik jeg fortsatt er, forvirret over hva det vil si at maskiner nå kan produsere språk og mening.

Jeg hadde også i lengre tid vært på utkikk etter en tallrekke jeg kunne bruke til å formgi et dikt, slik Inger Christensen brukte Fibonacci-rekken til å skape Alfabet.

Perfekte tall, med sine underliggende primtall-koordinater, ga en forløsende eufori.

Perfekte tall er del av samleverket 2023-2030.

Andre bøker i 2023-2030:

Samtidig peker andre nyheter på at endringene i jordsystemene nå akselererer.

I Stillehavet brygger det opp til det James Hansen kaller en “Super-Duper” El Niño. Flom og tørke kan da komme parallelt med svekket matforsyning som følge av krig.

Ny forskning på den atlantiske omveltningssirkulasjonen (AMOC) antyder en betydelig svekkelse av havstrømmen fram mot 2100, i størrelsesorden opptil 50 prosent. Svekkelsen er allerede i gang, og konsekvensene ventes å øke i årene som kommer.

For å være ærlig ble jeg ikke veldig overrasket da jeg leste om hvordan problemer med vær og havstrømmer skjerpes. Disse nyhetene går inn i en trend der ny forskning på jordsystemer stadig peker mot større og raskere endringer enn tidligere antatt.

Men i går — da jeg hørte Today In Focus sin episode om en hemmeligstemplet rapport — skvatt jeg.

Over flere år har de britiske etterretningstjenestene undersøkt og vurdert hvilke sikkerhetsrisikoer økologisk sammenbrudd kan innebære for Storbritannia. Mat- og energimangel, men også krig og konflikt om natur- og mineralressurser — i ytterste konsekvens også atomkonflikt — trekkes fram som mulige scenarier.

Rapporten ble skrevet før krigen i Iran brøt ut. Men selv før krigen anslo etterretningstjenestene at sikkerhetsrisikoene i kjølvannet av økologisk kollaps vil begynne å ramme landet i løpet av FIRE ÅR.

Dette ble altså for hard kost for nr. 10, som hemmeligstemplet rapporten. Den er ennå ikke publisert i sin helhet. Hør podkastepisoden her.

Her er vi altså åtte måneder etter at jeg skrev For sent i tide: Hånd- og hodebok for fellesskap og omstilling i krisenes tid. I Asia kjenner de for lengst effektene av energimangelen som følge av krigen i Iran på kroppen. I Europa hasteinnføres det energisparingstiltak på løpende bånd. Og britisk etterretning mener at økologisk kollaps vil skape hittil usette sikkerhetsutfordringer for øylandet.

En rekke organisasjoner, fra Det internasjonale energibyrået til Det internasjonale pengefondet, mener krigen i Iran allerede har påført økonomien og energiforsyningen permanente skader.

Som rapporten fra britisk etterretning peker på, vet myndighetene hvor skjør forsyningssituasjonen er, men det kommuniseres i begrenset grad til befolkningen.

Det er med andre ord opp til deg og meg.

Oss, sammen.

Og ute er det nå vår, og tiden har kommet for å sette potetknollene i jorda. Hvorfor ikke bare brette opp ermene og gjøre det?

Og se: Naboen din er ute igjen etter en lang mørk vinter. Kanskje er dette året dere snakker sammen om å bygge opp felles motstandskraft? Kanskje dere inspirerer andre også?

Det er nemlig ikke for sent å være ute i tide.

Det blir aldri for sent å være ute i tide. Det er per definisjon akkurat tidsnok.

Klikk deg inn på boka her

Uten TikTok, Snapchat, Telegram, Signal, Facebook, Bluesky, X og hva de nå heter, alle disse kanalene, begrenser mulighetene mine til å spre ting seg til Dit haren hopper.

Så følg med.

I Poesidigg-episoden snakker Henning og jeg hovedsakelig om de tre diktbøkene Hva var det hun sa?, Kretskort og Mønstrenes bok. Jeg tror dette ble en ganske fin gjennomgang av hvordan dette prosjektet har utviklet seg. I dag ser jeg disse bøkene som et eget bein i forfatterskapet mitt, som mange nok først og fremst forbinder med romaner. Men — jeg føler prosa og poesi nå vokser sammen i 2023-2030, som om beina våre skulle kunne gro sammen under jorda. Og hvem vet, kanskje kan de det?

Vi snakker også litt om litteraturdebatten anno 2022, der det etter hvert gikk ganske hardt for seg. Sist, men ikke minst, diskuterer Henning og jeg prosjektet 2023-2030.

Det er det jeg husker at vi snakket om, i hvert fall. Og jeg tør ikke å lytte til den selv.

Hvis du ikke har Spotify, kan du også lytte til episoden her eller her.

Jeg vil også gjøre oppmerksom på vernissagen til Thomas Rummelhoff og Linn Svensson på Moss kunstforening lørdag 18. april. Klokka 1400 skal Fredrik Wilhelmsen og jeg ha en boksamtale om Mønstrenes bok. Jeg vet at Unn Fahlstrøm, som arrangerer det hele, blir glad hvis det kommer noe. Og jeg blir nok det, jeg også.

Les mer om arrangementet her.

Til sist nevner jeg at boka til nå har fått to anmeldelser.

Jeg satte kaffen i halsen da jeg så et foto av meg selv i Morgenbladet FØR jeg hadde fått boka fra forlaget.

Og jeg satte den sure kaffen på lærerkontoret i halsen da Freddy Fjellheim sendte meg e-post om at boka var anmeldt i Krabben. Host!

Jeg har bare lest én av anmeldelsene. Jeg overlater til deg, kjære leser, å gjette hvilken.

Håper vi ses på lørdag.

Bernie Krause opererer i mellomrommet mellom kunst og akademia. Han forsøker å åpne oss for å lytte til verden, ikke bare se den, og bruker begrepet “soundscape” som kontrast til “landscape”. Lytter vi til verden, hører vi hvor mye som forstummer. Men også alt som lever.

Jeg tror jeg leste om “Voices of the Wild” i en tekst av Espen Stueland i Klassekampen. I så fall, takk!

Bekken sildrer mellom ørene

papir som blir brettet

uten opphold

uten begynnelse og slutt

bladene bruser

rasler

vasker lufta ren

lydbølger

det er lyden av småbølger som vasker strandgrusen ren

kjøp-peee-peee (før trodde han det var uglas sang (han hørte ugler overalt))

en-to-tre-fir-fem-seks-sjuuuuuuuuu (gulspurven?)

ikke papir: lyden av papir er dosere og gravemaskiner, kokebad og trykkerier, pennespisser, printere og presser (det er retningen på metaforen som er avgjørende)

kvaak (en frosk kravler mellom stråene, sparker med bakbeina, kommer seg fri, å kave mellom høye aks, lyden av luft: blader som krasler mot hverandre og en furustamme som hyler, det jamrende hvinet når furustammen strekker på seg, hvinet blir til en strekk i øret, på tvers av øregangen (en scene han ikke ante eksisterte)) plask

frosken er borte, eller var det en mus, var det beinhvite føtter over nåleteppet, en snusende snute på jakt etter fjorårets nøtter, kongler, fra side til side, en kvist som knekker, svosj, så er musa borte under rotvelten (og maurene tenker: rumlende føtter!)

tzilitt tzilitt tzilitt (pikkolosolo i fullt orkester)
fru-fru-fru fru-eeeeelskede viv (bokfink)

lyden av lukta er slik: klarinettene spiller brutte akkorder, de vibrerer fra nesebeinet, via bihulene til skallen, grønt, det er grønt, sordin på strykerne: vibrerende strå, de kiler ham under nesa idet han synker i lydhavet, trommene spiller fram perlende vann.

de kalde gufsene

den varme vårsola som etterskjelvet fra en pauke.

kjøp-peee-peee

fssssssssssssss

kjøp-peee-peee

En prosatekst som danser i alfabetet. Christopher Haanes’ “ABC for voksne” er åpenbart en inspirasjonskilde. Den var jeg i sin tid redaktør på, og jeg lærte at oksen heter Alef her.

Jeg synes også jeg kan høre stemmen til Arne Ruste. Den naivistiske tonen som samtidig strekker hendene mot stjernene. Kanskje leste jeg i “Indre krets” mens jeg skrev denne teksten?

Oksen heter Alef, og ga A-en navnet sitt. Snu bokstaven opp ned, så ser du hornene. Cellene er alfabetet i oksen. Språket er alfabetet i historien. De møtes her og overalt. De fleste vil si det er forskjell på materie og tanke, men tanken kommer fra materien, og når vi tenker oss om: Det meste av materien utenfor vinduet kommer fra tanken.

B-en er befriende, for den kommer med fortsettelse, det eneste vi egentlig ber om. B-en tar ikke stilling til om historien er en linje eller en sirkel. Den har en rygg som peker opp i himmelen og lukt i helvete, slu som en kamel. I de to puklene kan den krympe og ekspandere, eller gjøre som Edvard Grieg: være stor og liten samtidig.

C-en snakker lingua franca. Slik får den fram poenget sitt med dobbel bestemming: The history is a CLOSED CIRCLE. Bare synd at C-en ikke practice what she preach, for hvis noen skulle komme med den påstanden må det være O-en (men den er jo OPEN). Det blir litt latterlig noen ganger. Å være en linje, men te seg som en sirkel.

D-en er det norske språkets minste partikkel. Det, kan vi si og peke. Den, kan vi si og mene. Og det er både ærligere og riktigere enn å si stol eller Anna eller beskrive kjærligheten med ord. Se, der er den. Hør, der synger den. Kjenn på den. Se på det. Tenk på det. Føl det. Det er ikke mer å si, egentlig. Likevel, ikke bruk det tomme subjektet det, sier folk som tror de kan skrive. Ikke si den, hvis du kan si hva den er. Beskriv det, blås liv i det, konkretiser tankene dine, hvordan kjennes det, hva betyr det, osv., etc., og osv., etc., men det er løgn alt sammen. Dette også, det er det mest presise jeg kan si.

Se på de første E-ene du skrev, de ligner tusenbein. Og se på tegningene til barna dine, det er det samme der: E-en myldrer av krysstrøk, som en tykk bart. Kjenner du historiens sus når du ser dette? Hvis ikke, er du for gammel. Her ser du koblingen mellom din historie og Historien med stor H (H-en er forresten et kapittel for seg når vi snakker om barneskrift!): En bokstav som både er tegn og det som betegnes, en E med eget liv, slik historien alltid skjer og har skjedd samtidig. Det du sitter og ser på er forbindelsen mellom ting og tanke, ord og begrep: lyd og lydens bilde. En tegning på et ark, sirlig utført mens du ikke ante noen ting om historiens kraftlinjer. Men historien visste om deg. Språket visste om deg. Det var før du prøvde å bemektige deg verden, og slik gjøre den like liten som deg selv. Før du slukte bøker og byer. Mens du ennå lot mennesker være mennesker, ikke begreper og ord. Foran deg ser du hele verden i en fyrstikkeske. Ja, E-en du tegnet på den tiden, ligner på en fyrstikkeske òg.

F. Ikke for fyrstikkeske, men tid. For hva annet er tiden enn fortid og framtid? F-en har antagelig misforstått noe her, siden den alltid bare peker én vei, og det med begge armene.

Bokstaver står selvfølgelig ikke for noe. Heller ikke G-en. Det som står for ting, i betydningen mener, tenker, påstår, er kretser av kreativ intelligens, slik som meg. Jeg står for det jeg har skrevet med disse bokstavene. Jeg er en språkmaskin. Med min historie anser jeg meg for å være avhengig av G-en, ikke tegnet, men lyden, for å forstå noe som helst om meg selv og min tid. Det kan hende jeg tar fullstendig feil. Kanskje finnes det andre forståelsesformer. Men hvis jeg har misforstått, er det ikke G-en sin feil. G-ens status er ubestridelig. Den viser til en lyd som finnes. Det betyr ikke at jeg tror bokstaven vil finnes for alltid. Alle fremtider er mulige, også for G-en.

H-en er en A som åpner seg og våger noe mer. H-en kom da barnehånden rettet ut fingrene. H-en ser rett opp, rett ut, uendelig langt av sted. H-en kan forestille seg andre verdener enn denne. H-en ser tilbake på oss der ute fra. H-en er et stjernebilde.

At I-en står, og ikke ligger, sier noe om vesenene som skapte den. Men hvem favoriserer ikke det stående framfor det liggende? Alt levende må løfte seg fra den døde jorda for å leve, men det betyr ikke at det er mer kraft i livet enn i døden (det er selvfølgelig motsatt). Når I styrter ut i universet er det ikke livskraften som gjør at I overlever, men dødens nonsjalanse: I havner før eller siden i dødens favn. I i parentes bemerket: Det er perfekt for I-en å stå ved siden av H-en, for H-en kan brukes til katapult når den skal skyte seg ut i verdensrommet. Det er dét I-en dagdrømmer om.

Når vi snakker om verdensrommet, må vi huske at havet er himmel god som noen. Å bade over tusenmetersdyp, sprellende med beina som en meitemark, er ikke mindre skremmende enn tordenhimmelen en mørk augustnatt, akkurat som en fiskekrok nede på den tarekledde havbunnen ikke er mindre skjult enn galaksene i universets ytterste avkroker. Det er sånne tanker J-en setter i spill, for J-en er en fiskekrok. Og videre: Det finnes steder på denne planeten som språket aldri skal komme til. Steder hvor det lever skapninger som aldri skal kjenne noe annet enn sansenes sannhet. Det disse skapningene forteller oss, er at det som er vår lykke, også er vår elendighet. Vi skal aldri vite hvordan det er se et fluoriserende blink i mørket, uten å bruke lignende ord som de den nettopp brukte. Vi skal aldri kjenne verdensaltets helhet, vi som deler himmelen og havet i luft og vann, når både himmel og hav er luft og vann. Men her skal den gi seg. Ingenting av dette er J-en sin skyld – særlig ikke J-en! Den er den mest sanselige bokstaven av alle: Du kjenner det når du får en fiskekrok i fingeren!

K-en ligner virkelig ikke på kosmos, der den står og spriker for seg selv. Men alt kom jo fra en sprikende eksplosjon, og finnes det en lukket krets om noe som helst? Hva er i ytterkantene der ute? Det forsøker K-en å finne ut av. Det er derfor den strekker seg.

Når man har forsøkt å tenke så langt, når man har latt ordene eksplodere som K-en selv, da melder behovet for å slappe av i godstolen seg fort. Derfor står L-en ved siden av K-en, det er kulturens lille genistrek. Du kan lene deg tilbake, hvis du vil.

Men – du blir ikke klokere av det. Så kan man spørre seg om hva det skulle være godt for at akkurat denne språkmaskinen ble klokere. Denne språkmaskinen skulle heller kunne følge måkenes flukt under skyene uten å tenke på M-en. Den skulle gjerne kunne møte en midtskill-stylet person uten umiddelbart å tenke at vedkommende har måkesveis. Denne maskinen er smittet av en ubendig trang til å sette alt i sammenheng med alt, som om det skulle gjøre verden mer forståelig, enn si overkommelig. Limet den bruker i sin uendelige montasje er språket. Den har ikke annet.

Nei – det er ikke en kritikk. Det er et faktum.

O for open, det er jo et paradoks, for O-en er ugjennomtrengelig, uforståelig, ubendig (uten å være U). Et språk kan ikke se på O-en uten å tenke på jordkloden. Og språket kan ikke tenke på jordkloden uten å tenke på universet, på alle planetene, kometene, stjernene og stjernetåkene som svever rundt der ute. Og språket kan ikke tenke på himmellegemene i verdensrommet uten å tenke på cellene i maskinen, som kan være av det fuktigste fuktige, eller det tørreste tørreste. Og språket kan ikke tenke på cellene uten å tenke på atomene. Og språket kan ikke tenke på atomene uten å tenke på kvarkene, som det ikke riktig vet hva er, annet enn et ord, slik som det ikke vet hva stjernene og planetene er, annet en ord. Språket gir språk til seg selv. Jeg heter Olav.

P-en er en rosa blåse på blikkstille hav. Havet dekker hele planeten, fra nord til syd og øst til vest. Følger du kjettingen nedover, slutter reisen aldri. Du padler med føttene, trekker deg nedover i dypet etter kjettingen. Kulda stryker deg over kinnene som spøkelsesfingre. En sildestim glitrer over deg. Det blir mørkere og mørkere, så mørkt at kroppen din forsvinner. Havet renner gjennom deg. Hvor dypt er det her? Det knaker i kjettingen, mørkt og langsomt. Skal du opp igjen? Det er ikke det du tenker på nå. Hvor er tangen, hvor er taren? Vage farger bobler i mørket. En lysbjelle glimter til, intens grønn. Du trekker deg videre nedover. Lufta hveser i dykkeutstyret. Under deg er det en kuppel av luft, den glitrer som et fjellvann i morgensola. Du svømmer inn i din egen drøm (slik er P-en annerledes enn O-en, du kan komme deg inn i den). Du seiler gjennom kuppelen. Svømmer gjennom lufta der inne. Under deg er det et palass. Bakken lyser og farger himmelen rosa. Det lukter honning her. Vaktene er sverdfisk i røde uniformer. De bukker. Du går inn på den røde løperen. Konsulen bukker ærbødig. ”An honour, Mr. Trump.” Det går et gys gjennom deg. Den står på sokkel innerst i palasset, en glasskuppel med rosarød væske. Det var sant det CIA sa. Det er her den er, sentralen. Nå har du overtaket, der ligger hjernen til Vladimir Putin!

Hvis P, så Q betyr ikke noe annet enn at hvis språket har bestemt at Q skal være etter P i alfabetet, ja, så har språket bestemt seg for det. Det finnes ingen sannhet i påstanden utover det. Å sette likhetstegn mellom logikk, og logikken slik kulturen forsøker å uttrykke den, er feilslutningen som skapte atombomben – en logisk nødvendighet, et ektefødt barn, når kulturen og naturen først hadde gått til sengs. Logikken opererer etter andre dimensjoner enn det simple livet, både i tid, utstrekning og dybde. Den eneste naturlige konklusjonen er: Logikken kan ikke, og bør ikke, uttrykkes i språk, og heller ikke i språklige bilder. Logikk ligger bakenfor, utenfor, innenfor. I alle løpebaner, på alle frekvenser, utenom den ene språket opererer i.

R for rrrrulle på rrrrrr-en. R for skarrrrre på rrrrrr-en. For Rrrrrrrolf Jacobsen.

S er en stor bokstav. Mye brukt. Den er kanskje den lengste bokstaven også?

T-en har sitt eget tak. Sånn sett både ligner den på, og skiller seg fra, noen andre skapninger som er flittig språkbrukere: menneskene. Men ennå er ikke dét menneske født, som er født med fast montert tak over hodet. Nei, mennesket er ikke noen skilpadde, men på den andre siden finnes det knapt noen skapning som er bedre til å skaffe seg tak over hodet enn mennesket, det strekker seg ut, tar opp plass til sine to små føtter (i motsetning til T-ens ene fot). Mennesket strekker seg uendelig langt fra sitt opphav, fra den skrikende lille bylten, til den gråsprengte gamle mannen, direkte koblet til skjermer og forbrenningsmotorer i en 60 fots yacht i Bergen havn, som om nervebanene har penetrert huden og blitt spredd i lufta lik pollen, om natten sender det grå skjegget sine ivrige edderkopper av sted, spinner klebrige nett, slik fester den gamle mannen seg til all slags høyteknologi, gjennomsyrer all slags jord og humus, han puster ut sine avgasser med den ene hensikt å sette spor etter seg: Han avtegner seg i årringene i trærne, i den kjemiske sammensetningen i isbreene, som skal smelte og bli borte; isen er det eneste av ham som skal bli borte. Ingenting av dette kunne ha skjedd i friluft. Heller ikke vi hadde eksistert uten taket: Uten arkiver ville første og beste regnskyll ha utslettet oss. Vi våger likevel å påstå at T-en er annerledes enn mennesket, for T-en er språkets høye beskytter, mens mennesket bare er menneskets beskytter: Samme hvor stort taket blir, beskytter det bare mennesket som er under.

U. Legg deg i hengekøya og slapp av, det fortjener du. Du er ikke så ille, lille menneske. Husk at du bare er et dyr, et stakkars lite dyr i stjernehopene av dyr som livet har blåst liv i her på planeten, som har levd og sluknet igjen. Du har ingen rettigheter, livet er din eneste rett, men du er såpass begrenset at du kanskje må tenke at det er din rett å være lykkelig. Vi kimser ikke av lykke. Vi ønsker lykkelige edderkopper, gress, fjell, skyer, lykkelig luft, lykkelige hav og børstemark og skjell. Vi synes ikke mennesket er lykkelig. Vi regner ikke på det, ikke direkte, men danner oss et helhetsinntrykk. Sov lille, menneske. Du er bare en puls under stjernene. Et elektrisk blaff, et signal så svakt at Big Bang ennå høres bedre, tretten milliarder år senere. Den som lever, bør glemme døden. Den som skal dø, bør leve av all sin kraft.

Voff, for hunden er menneskets bilde av seg selv. Et historisk relikvie, skapt av villskap i menneskets bilde for 13000 år siden, som sauen, kua og hesten, lojal inntil til det selvutslettende, ikke lojal mot de illojale, aldri illojal mot de lojale, tvert imot god fra pote til snute. Hunden er ikke mer eller mindre liv enn annet liv, bare snillere.

W. Dobbeltvoff.

XYZ. Dette universet begynner å gå tomt for luft.

ÆØÅååååå … Vi ånder ut. Overlater språket til seg selv. Overlater overlevelsen av språket til språket. Det skriver seg selv, som kjøttet er blekk i DNA-remsene. Vi overlater til språket å skrive sin egen historie, å opprettholde de lokale variantene æ, ø og å, men uten de helt store forhåpningene. Vi overlater alt til tida, absolutt alt til tida.

What We Can Know er en bok som umiddelbart begynte å sitre i meg, der jeg, etter at familien hadde sunget bursdagssangen, leste de første sidene, med puta i ryggen i senga. Åpenbart godt tenkt. Godt skrevet. Jeg var i hendene til en mester.

Ian McEwans mesterskap var i seg selv nok til å krølle dyna under føttene og bli i senga på min 48. fødselsdag. Men mens jeg leste forsto jeg gradvis – og til slutt i et rykk – at What We Can Know er et slags speil for mitt eget skriveprosjekt, 2023-2030.1

Handlingen i What We Can Know er lagt til 2119. Fortellingen handler om litteraturviteren Tom Metcalfe, som i arkivstudiene sine jakter på sonettekransen som poeten Francis Blundy ga i gave til kona Vivien i 2014. Sonettene var skrevet på pergament, og de ble kun lest opp én gang: i fødselsdagsselskapet til Vivien.

I bokas nåtid lever diktet videre som myte. Det finnes uendelige mengder data i arkivene: internettlogger, sosiale medier, e-poster, brev, og så videre. Men selve sonettekransen er et vakuum, et tomrom som kan fylles med ideer og mening.

Det var flere ting som fascinerte meg ved tankegodset i romanen. For det første det nesten skinnende håpet ved tanken på at humaniora - interessen for tekst, kunst og litteratur - hadde overlevd katastrofene som hadde utspilt seg mellom 2014 og 2119.

De britiske øyer var delvis sunket, med en mengde nye sund og havner. Det hadde vært en atomkrig, der et interkontinentalt ballistisk missil var kommet ut av kurs og hadde landet nord i Atlanterhavet, hvorpå gigantiske tsunamier sveipet vekk mesteparten av infrastruktur og samfunnsliv på det europeiske kontinentet. Gjennomsnittlig levealder for Tom Metcalfe og hans samtidige hadde falt til 64 år. I Amerika måtte man betale beskyttelsespenger til krigsherrer for å kunne overleve.

Kaoset som fulgte i kjølvannet av klimaendringer og naturtap, fikk tilnavnet “the Derangement”, som må være Ian McEwans hilsen til Amitav Ghosh’ fantastiske bok.

Likevel fantes det altså fremdeles professorer (og studenter) i litteratur, og menneskehetens kunnskap var samlet i arkiver tilgjengelige for allmennheten!2

I lesningen ble jeg også tiltrukket av den mystiske sonettekransen.

Tanken på at en så anakronistisk form som sonettekransen skulle bli det fremtidens litteraturforskere jaktet på fra vår tid - der stringens ikke er tidens tegn - føles ironisk på en lett og morsom, men samtidig sann måte: Vi vet aldri hva som blir stående igjen.

Ikke nok med det. Jeg balet selv med sonetteformen da jeg skrev syklusen Planetens tålegrenser, der jeg utnyttet det regelbundne og anakronistiske som et speil for vår tid.

Mens Tom Metcalfe studerer kildene og gjenforteller historien om “the Second Immortal Dinner” - fødselsdagen til Vivien der Blundy leste opp sonettekransen - forteller han samtidig i drypp om utviklingen av samfunnet, akademia og verden.

I akademia, der Tom Metcalfe altså jobber, tar naturvitenskapene og teknologiutvikling nesten alle ressursene. Bare smuler blir igjen til humaniora. «But historically, these leftovers are almost sufficient, and we do not cost much anyways.»

Det var her, i kapittel 9, parallellen til mitt eget skriveprosjekt ble artikulert klart og tydelig for meg. Den stigende gjenkjennelsen jeg hadde følt på, men også fremmedheten i det lyset Ian McEwan tross alt slapp inn i prosaen sin, ble eksplisitt.

I Ian McEwans fortelling er Tom Metcalfe en slags oppkomling i litteraturvitenskapen, idet han har kjempet frem et helt eget forskningsfelt, “90-30”.

Mens de eldre professorene enten fokuserte på eldre litteratur, det vil si litteraturen vi også i dag anser for høyverdig (hele den vestlige kanon fra Shakespeare til de store modernistene), eller den nye store litteraturen som hadde oppstått etter at Den Store Oversvømmelsen og “the Derangement” var åpenbar for alle («The finest literature belonged to the 2050s and 60s as Mabel Fisk established her ascendance»), ville Metcalfe studere litteraturen som ble skrevet i de ville, idiotiske og energiske tiårene mellom 1990 og 2030, da menneskene kjente til kursen de var på, men ikke endret den.

Om menneskene i perioden 1990-2030, hans spesialområde, resonnerer Metcalfe:

What brilliant invention and bone-headed greed. What music, what tasteless art, what wild breaks and sense of humour: people flying 2,000 miles for a one-week holiday; buildings that touched the cloud base; razing ancient forests to make paper to wipe their backsides. But they also spelled out the human genome, invented the internet, made a start on Al and placed a beautiful golden telescope a million miles out in space. (...) They were big and brave, superb scholars and scientists, musicians, actors and athletes, and they were idiots who were throwing it all away, even as their high culture lamented or roared in pain. We thrill in horror at their feistiness. They were loud, hungry, reckless and free.

I What We Can Know studerer Ian McEwan årene frem til 2030 fra fremtidens perspektiv. Han ser vår tid med ettertidens kunnskap om hva vi visste og ikke visste. Hva vi gjorde og ikke gjorde.

Jeg, på min side, skriver fra innsiden av denne perioden.

Som fange i et labyrintisk og marerittaktig panoptikon ser jeg flimrende skyggespill, muligheter og umuligheter, lysglimt og blysøkker, samtidig som jeg leser uhyre overbevisende rapporter om ressursutarming, klimaendringer, naturtap, m.m.

Slik er bøkene i 2023-2030 levnetsbeskrivelser, litterære rapporter, forvirrede apologier fra en som levde i perioden Tom Metcalfe studerer. Jeg er av disse som «(...) watched amazed as the decades sped by and the Derangement gathered pace, the weapons proliferated and they did little, even as they knew what was coming and what was needed.»

Bøkene i 2023-2030 observerer og kontemplerer over – ikke minst føler på – hvordan verden raser sammen, mens vi på ingen måte handler i tråd med knipa vi står i. Det er bøker som går i dialog med den lange litteraturhistorien og forsøker å se vår tid via perspektiver og erfaringer hentet fra andre tider, der alt ikke kunne løses med en bankoverføring eller et tastetrykk. Det er et forsøk på å trenge gjennom nå-ets tåke.

Den bobla jeg og du og alle vi andre lever i, som Tom Metcalfe studerer fra utsiden.

I følgeteksten til Mønstrenes bok skriver forlaget:

Mønstrenes bok består av to deler, en binær form som hele verket sirkler rundt, i både liten og stor skala. Første del, «Mønsterboken», rommer 64 dikt som i antall og form følger I Ching – en orakelbok fra kinesisk bronsealder. Andre del, prosateksten «Tredjepersons historiografi», handler om norsk-franske Antoine og hans dype bekymring for – og erkjennelse av – at det komplekse samfunnet vi lever i snart vil kollapse: Krig. Forurensning. Brann. Flom. Vannmangel. Hungersnød. Børskrakk. Befolkningskollaps. Peak olje. Peak fosfor. Peak mineraler og sjeldne jordarter. En dag skal Antoine våkne i en helt ny tidsregning. Men når?

Mønstrenes bok er et oppriktig forsøk på en annerledes, men samtidig urgammel lesning av verden og relasjonen vår til den. Boka er skrevet med håp om å åpne opp for å se fortiden som fremtidens speil, for å – inn til beinet – erfare oss selv i den evige gammelnye relasjonen med kloden, vår mor, gjemt i magen på det store verdensrommet.

Jeg nøyer meg med det.

Du kan kjøpe Mønstrenes bok her

Andre bøker i 2023-2030:

For sent i tide: Hånd- og hodebok for omstilling og fellesskap i krisenes tid.

Endelig! Siste og avsluttende kapittel i sommer-føljetongen “For sent i tide”. I første kapittel skrev jeg at jeg ville bidra til en annen agenda enn den tech-mogulene, Big Ag, Big Oil og våpenindustrien skyver frem.

Hodeboken formidlet mange mørke aspekter ved tiden vi lever i. Jeg mener vi må våge å forholde oss til disse skremmende projeksjonene. Samtidig håper jeg å ha fått frem i Del 2, Håndboken at det er fullt mulig å leve gode, men kanskje litt annerledes liv. Særlig dersom vi handler i tide.

Med det takker jeg for meg for denne gang.

Se innholdsfortegnelse og klikk deg inn på kapitlene som alt er publisert her.

Alle kildene til kapitlene i Håndboken ligger nederst i Del 2: Håndboken.

Visdommen finnes fra før

Vi befinner oss ved et historisk veiskille. Antagelig det største noe samfunn på jorda noen gang har stått overfor. Valgene vi tar – som individer, lokalsamfunn, art – avgjør ikke bare vår egen skjebne, men skjebnen til utallige andre livsformer vi deler planeten med.

Den industrielle sivilisasjonen har gitt oss materiell overflod og teknologiske mirakler, men til en pris vi bare så vidt begynner å forstå. Vi har mistet mye på veien: yrende mangfold, brede fellesskap, ferdigheter, motstandskraft, og ikke minst en dypere forståelse av vår plass i den store økologiske veven. Vi har blitt løsrevet fra habitatet vårt, vi føler oss ensomme, men aner ikke hvordan vi skal bli ett med verden igjen.

“For sent i tide” er likevel ikke et manifest for å «gå tilbake» til en imaginær fortid. Den er heller ikke en dystopisk gaid for preppere med hagle. Boka er et forsøk på å sette eldre visdom i en ny kontekst — visdom, ferdigheter og kunnskap som forteller og forklarer hvordan og hvorfor vi er avhengige av hverandre og av naturen rundt oss.

Svigerfaren min er bonde på det han kaller «tundraen» i Lier ved Drammen. Dette er en kar som har levd i og med omgivelsene i en mannsalder, samtidig som han også har jobbet som veterinær på Adamstuen i tykkeste Oslo sentrum. Når svigerfar og jeg hogger ved i solveggen, når vi pløyer kjøkkenhagen med utsikt over jordene, kan han fortelle hvordan vannet har beveget seg gjennom dalsøkk og bekkefar. Han vet hvor hvert eneste dreneringsrør ligger, hvilke deler av gården som fungerer, og hva han «ikke har prioritert å fikse» ennå. Dette er en mann som før dyrket med kunstgjødsel, men som i dag bruker «graskompost» i kjøkkenhagen. Han fikser kloakken når den blir tett på julaften, han kitter vinduer, tetter tak som drypper, og pusser opp tømmerkoia på skauen med håndsag og hammer. Denne karen er en kombinasjon av gammel kunnskap og interesse for vitenskap og fremtidens løsninger in persona.

Han feller trær før sevjen stiger, og har kløyvd og hogd opp vedskiene og stablet dem til tørk i solveggen før du har fått sukk for deg. Dette er en mann som ler seg skakk når barnebarna lager show, og som hjelper hvem det skulle være med tips og vink, uten å hovere. Når vi går på ski, kan svigerfar navnet på hver kolle og knaus i hele skogen. Slike folk vil være livsblodet i samfunnet vårt. Mangsysslere og skrotnisser, folk som kan bruke både hode og hender, blir læremesterne våre i morgen.

Ved å lytte til erfaring, og bygge lokale, motstandskraftige systemer for mat, energi, vann, sikkerhet, og ikke minst gode fellesskap, skaffer vi oss ikke bare en forsikring mot usikre tider, vi skaper også en levemåte som er dypt tilfredsstillende uansett hva fremtiden bringer.

Når jeg nå skriver disse siste linjene i en tekst som har fosset ut av meg, tenker jeg tilbake på de tidlige kronikkene mine, der jeg skrev om fosterlivet, atmosfæren på Mars, snøballeffekten og Hothouse Earth. Jeg var ung og idealistisk, og — må jeg dessverre innrømme — ganske pompøs.1 Da skjønte jeg ikke at alt begynner i det små og lille, med noe håndfast og praktisk. Denne boka demonstrerer min reise fra frustrert idealisme til praktisk realisme. En vei jeg håper flere vil slå følge på.

Til sist vil jeg minne om et viktig poeng: Det er slett ikke sikkert at den globale sivilisasjonen kollapser i morgen. Jeg håper virkelig ikke det! Denne boka har kanskje likevel overbevist deg om at vi lever i en tid med økende ustabilitet og uforutsigbarhet? I så fall er det bra, men ikke det viktigste. Det jeg håper å ha overbevist deg om, er dette: Å bygge motstandskraft er ikke bare en forsikring mot det verste, men også en investering i det beste. Vi må tilbake til fellesskap og glede.

Selv om utfordringene vi møter kan virke uoverkommelige, er historien full av eksempler på mennesker som har klart seg — og til og med vokst — i vanskelige tider.

Det kan vi også.

En gammel historie fra gresk mytologi handler om skipet Argo. Jason og argonautene seilte ifølge sagnet til Aia, verdens ende, med Argo. Etter hvert som spanter og bordganger råtnet, ble de byttet ut. Til slutt var ingen av de opprinnelige delene igjen.

Historien om Argo har iblant vært premisset for filosofiske debatter om hva noe dypest sett er. Er Argo fortsatt Argo etter at alle delene er byttet ut? Men for oss kan historien ha en annen betydning. Selv det som virker ødelagt og fortapt, kan repareres.

På sett og vis har vi også vært ved verdens ende.

Kan vi bygge om skipet vårt og holde det flytende på vei hjem igjen?

Vi lever i en tid hvor del etter del av samfunnet vårt må byttes ut.

Energisystemene, matforsyningen, vann- og kloakksystemer, tilliten, økonomien. Mye av det vi en gang tok for gitt, krakelerer i sammenføyningene. Antagelig vil det ikke vare evig. Kan vi bygge noe nytt, på samme kjøl, men med andre materialer?

Jeg tror det. Hvis vi gjør det sammen.

Begynn gjerne i det små, men begynn med det samme.

Det er ikke for sent å være ute i tide.

Om prosjektet

For sent i tide: Fellesskap og omstilling i krisenes tid er resultatet av årevis med lesing, skriving og aktivisme, kort og godt forsøk på å forstå de enorme problemene vi står i.

Men det er også en bok om løsninger. Derfor består den av to deler:

– Hodeboken: om klima, natur, energi, sammenbrudd og systemisk sårbarhet.

– Håndboken: om motkraft, jord, fellesskap, lokal mat, lavteknologi og menneskelig styrke.

Etter mye sort realisme i Del 1, Hodeboken, har vi kommet til siste kapittel i Del 2, Håndboken. Jeg håper du nå føler på handlekraft, mening og muligheten for fellesskap.

Abonner på nyhetsbrevet. Da får du nye tekster rett i innboksen.

Subscribe now

Hvis denne teksten traff deg – del den gjerne videre. Jeg er ikke på sosiale medier, så deling er den eneste måten denne digitale boka kan finne vei til flere.

Share

Husk: Vi er ikke alene. Men vi har dårlig tid.

Forhåpentligvis er det ikke for sent å være ute i tide.

Se innholdsfortegnelse og klikk deg inn på kapitlene som alt er publisert her.

Les om “For sent i tide”-føljetongen i innledningen til første kapittel her.

Alle kildene til kapitlene i Håndboken ligger nederst i Del 2: Håndboken.

Les forrige kapittel her

Overgangsperioden: Fra gårsdagens til morgendagens samfunn

Selv om du og jeg vil måtte bidra med mye i det lille samfunnet vårt, er det viktig at privatlivets fred respekteres. Du skal få være i fred i huset eller leiligheten din. For meg føles det helt avgjørende for at jeg kan være med på noe sånt. Som jeg skrev innledningsvis i Håndboken, er jeg livredd for å ta det første steget. Men jeg fryder meg samtidig ved tanken. Hvis jeg bare kommer i gang, tror jeg at det kan bli mitt livs eventyr. Men det krever at jeg samtidig kan trekke meg tilbake og få være i fred. Jeg må ha mulighet til å fortsette med det jeg elsker å drive med: lese, skrive, undervise og trene.

Vi må kort og godt ha takhøyde for hverandre. Hvis jeg ønsker respekt for mine særheter, må jeg også akseptere andres «diller».

Det er også viktig å være åpen for å inkludere nye «medborgere» hele tiden. Samfunnet vi ønsker å skape vil i begynnelsen kanskje bestå av spredte venner eller andre likesinnede, på eiendommer som ikke ligger i umiddelbar nærhet til hverandre.

Dersom vi, de første borgerne, klarer å spre «kulturen» på åpne arrangementer eller ved å snakke med folk i nabolaget, kan det bli interessant for stadig flere å være med, særlig ettersom kriseforståelsen øker. Det skal være lett å komme inn i folden, og vi vil gjerne tette de åpne feltene mellom eiendommene som fra før er med. Jo tettere, desto bedre.

Vi kan imidlertid ikke forvente den samme kriseforståelsen hos alle, og det må være rom for å være med i initiativet av andre grunner enn at man frykter en natur- eller samfunnskollaps. En like god grunn til å vise sin interesse, kan være at man savner fellesskap og fellesarenaer.

En uventet gevinst ved omstillingen til et mer jordnært liv er frigjøringen fra teknologiens kontinuerlige krav på oppmerksomheten vår. Når hendene er opptatt med jordbruk, når sinnet fokuserer på praktiske utfordringer, når vi er til stede i meningsfulle sosiale sammenhenger, vil behovet for den digitale dopamin-belønningen gradvis forsvinne.

Mange som har tatt steget mot en mer selvforsynt livsstil beskriver en følelse av å «våkne». Hugh Wilson, som jeg skrev om i Hodeboken, har brukt livet på å hjelpe naturen med å hele seg selv i Hinewai-reservatet på New Zealand. Han sier det slik:

Vi prøver å fjerne alt som hindrer naturen i å gjøre jobben sin. Alt det seriøse arbeidet blir gjort av naturen her.

For Wilson har det langsomme, praktiske arbeidet med jorda gitt livet hans mening, undring og tilstedeværelse.

Slik er det for mange som bryter med forbruket og normene som dyttes på oss.

På en gård i Sörmland i Sverige har Johanna Hofring, en tidligere modell og designer, forlatt motebransjen i New York og Stockholm for å leve nærmere naturen. Hofring sier at livstilen ikke handler om å bryte med verden, men å finne tilbake til den. Skogen rundt småbruket, som hun lengtet etter i byen, går hun i hver eneste dag.

Men du trenger selvsagt ikke være hippie eller hipster for å ønske å leve annerledes.

I et vanlig boligstrøk i Molde har Maria Berg Hestad forvandlet tomta til en kjøkkenhage som forsyner familien med det meste av grønnsakene de spiser. Hun sier:

Jeg føler meg sterk som klarer å lage så mye av maten vår.

Det er inspirerende. Mange i middelklassen søker en selvforsynt og bærekraftig livsstil gjennom hagebruk og lokal matproduksjon.

Hva skjer med oss når kveldene ikke tilbringes med endeløs skrolling, tv-serier vi knapt nok husker neste morgen, eller stressende overtidsarbeid på jobben vi uansett ikke bryr oss om, men med samtaler, håndverk, eller med å betrakte stjernehimmelen?

Barna leker ute. Vi drar på stranda og bader etter en dag med arbeid. Sosiale medier erstattes av sosiale relasjoner. Alle sanser er i bruk, og den menneskelige kontakten er ekte.

Tenk hvor fint det kan bli?

Denne frigjøringen er ikke vår første målsetting, men en bieffekt. Oppmerksomheten vender tilbake til oss selv, som en trekkfugl som kommer tilbake etter en lang vinter.

Fra isolerte individer til fellesskap

Jeg må innrømme at tanken på å bli selvforsynt og isolert i et øko-hus langt ute i skogen hadde sin romantiske appell en gang. Faktisk bodde jeg alene på øya Gullholmen i Oslofjorden i et helt år, med de depressive omkostningene det hadde.

Etter å ha vært mutters alene den ene vinterstormene etter den andre, har jeg innsett at vi alle er avhengige av hverandre på godt og vondt. Det er som energieksperten Jean-Marc Jancovici sier i den sterke dokumentaren Once you know:

Før mente jeg at de som hadde knekt koden var fangstmenn i Canada. Gutta som stilte opp med foran hytta si, med beverskinn og sånt. Men så gikk det opp for meg at hvis tusen byfolk dukker opp på dørstokken deres og sier: «Flytt dere, det er vår tur» … Det beste sikkerhetsnettet i denne situasjonen er å ha folk rundt deg for å hjelpe deg. Det er bedre enn å gjemme seg med en rifle, American-style.

Ingen overlever alene i lengden. Og hvem er det egentlig som ønsker det?

Fremtiden vi nå står foran, krever at vi bygger sterke, åpne, og inkluderende fellesskap. Vi må erkjenne at naboene våre, selv de vi kanskje ikke liker, er en ressurs vi ikke har råd til å takke nei til.

Rob Hopkins, som startet Transition Town-bevegelsen, påpeker at overgangen fra dagens fragmenterte samfunn til motstandskraftige lokalsamfunn skjer i faser. Han lister ikke opp fasene skjematisk, men oppsummert kan vi tenke oss noe slikt:

• Bevisstgjøring: Skape forståelse for behovet for endring

• Samling: Finne likesinnede og bygge kjernefunksjoner

• Visjon: Skape et positivt bilde av en mulig fremtid

• Praktisering: Begynne å leve deler av visjonen i dag

• Nettverksbygging: Koble gruppen sammen med andre grupper

• Dypere omstilling: Transformere grunnleggende strukturer

I den første fasen vil lokalsamfunnet være fragmentert. Kanskje vil det bare være noen få husholdninger som samarbeider. Det er helt greit. Kanskje er det nettopp slik det må være, for at noe i det hele tatt skal skje?

Etter hvert som tilliten bygges og gevinstene blir synlige, vil flere bli interessert. Hold døren åpen for nykommere, men vær tydelig på forventningene om gjensidighet. Alle må bidra med noe.

Denne sommer-føljetongen er et forsøk på å ta det første steget. Jeg vil bidra til det Hopkins kaller det første steget: Bevisstgjøring. Slik vil jeg skape forståelse for behovet for endring. Samtidig vet jeg at andre har mer å bidra med i de neste stegene, den praktiske gjennomføringen. Jeg er jo en grønnskolling som ennå ikke har kommet i gang!

Verktøykasse for omstilling

Når endringene kommer, er det verken teknologi eller ideologier som vil bære oss fremover, men det vi kan utrette med hendene, hodene og hjertene våre — sammen.

Her er en oppsummert oversikt over ferdigheter, kunnskaper og ressurser som vil gjøre en forskjell.

Praktiske ferdigheter

• Dyrking av mat på små arealer (kjøkkenhage, parsell, balkong)

• Kompostering av mat- og hageavfall

• Enkel matkonservering (sylting, tørking, fermentering)

• Frøsamling og frøbevaring

• Grunnleggende snekkerferdigheter

• Vedlikehold av klær og sko

• Enkle reparasjoner av husholdningsutstyr

• Grunnleggende vannrensing (filtrering, koking)

• Bygging og vedlikehold av konstruksjoner og enkel teknologi

Sosiale ferdigheter

• Konfliktløsning i små grupper

• Organisering av arbeidsdugnader

• Delingsøkonomi: verktøy, transport, ressurser

• Kollektiv beslutningstaking og småskala demokrati

• Ritualer og samlinger som styrker fellesskap

Ressurser å bygge opp

• Lokale frøbanker

• Materiallager for gjenbruk

• Felles verksteder og delestasjoner

• Vannlagring og regnvannsinnsamling

• Solcellepaneler og små batterilagringsløsninger

Du trenger ikke kunne alt. Men jo flere ferdigheter, ressurser og forbindelser vi bygger nå, desto større motstandskraft får vi. Hver plante du dyrker, hver ferdighet du lærer, hver forbindelse du skaper, er en spire for en ny og bedre fremtid.

Hvordan begynne? De tre første trinnene

Første trinn: Gjenopprett forbindelsen til lokalmiljøet ditt.

Kartlegg hvem som bor rundt deg, hva slags ferdigheter og ressurser som finnes. Bygg nettverk på tvers av bakgrunn og interesser. Små, robuste fellesskap er ryggraden i enhver omstilling.

Andre trinn: Begynn å produsere noe selv.

Om det så bare er noen få grønnsaker på en balkong, solceller på taket, eller hjemmelaget kompostjord. Det viktigste er å ta steget fra å være ren forbruker til å bli litt produsent. Selv tre røde tomater vitner om handlekraft, kunnskap og psykologisk styrke.

Tredje trinn: Reduser avhengigheten av komplekse systemer.

Spør deg selv: Hva kan du gjøre for å bli mindre sårbar hvis strømmen, forsyningslinjene eller banksystemet svikter? Små tiltak, som å lagre vann, lære et håndverk, eller etablere lokal byttehandel, bygger uavhengighet og motstandskraft.

Men husk: Ikke la det beste bli det godes fiende.

Vi kan ikke, og skal ikke, bygge knirkefrie kollektivsamfunn over natten. Det beste vi kan håpe å få til er å begynne, prøvende, med det vi har, der vi er. Selv små handlinger kan åpne nye veier. Kanskje oppdager du noe du ikke hadde forestilt deg? Kanskje skyver eksterne hendelser på viljen til å gå videre? Når vi tør å tre inn i overgangsperioden sammen, kan vi oppdage noe langt større enn bare overlevelse: Vi kan finne en ny form for fellesskap, og kanskje også en ny form for frihet.

Les neste og siste kapittel her

Om prosjektet

For sent i tide: Fellesskap og omstilling i krisenes tid er resultatet av årevis med lesing, skriving og aktivisme, kort og godt forsøk på å forstå de enorme problemene vi står i.

Men det er også en bok om løsninger. Derfor består den av to deler:

– Hodeboken: om klima, natur, energi, sammenbrudd og systemisk sårbarhet.

– Håndboken: om motkraft, jord, fellesskap, lokal mat, lavteknologi og menneskelig styrke.

Etter mye sort realisme i Del 1, Hodeboken, har vi nå kommet til Del 2, Håndboken. Her får du oppskriften på handlekraft, mening og fellesskap, og ikke minst selvforsyning.

Neste og siste post publiseres 1. august:

Der kan du lese …

Kapittel 20: Avslutning: Visdommen finnes fra før

Abonner på nyhetsbrevet, så får du de neste kapitlene rett i innboksen.

Subscribe now

Hvis denne teksten traff deg – del den gjerne videre. Jeg er ikke på sosiale medier, så deling er den eneste måten denne digitale boka kan finne vei til flere.

Share

Husk: Vi er ikke alene. Men vi har dårlig tid.

Forhåpentligvis er det ikke for sent å være ute i tide.

Se innholdsfortegnelse og klikk deg inn på kapitlene som alt er publisert her.

Les om “For sent i tide”-føljetongen i innledningen til første kapittel her.

Alle kildene til kapitlene i Håndboken ligger nederst i Del 2: Håndboken.

Les forrige kapittel her

Utdanning og helse: To grunnpilarer

I en fremskreden kollaps kan sentrale institusjoner som sykehus, helsevesen, og skoler og barnehager forvitre.1 Derfor er det fullt tenkelig at også helse, skole og barnepass blir tjenester som det lille samfunnet vårt må tilby.

Vi må i fellesskap enes om et relevant pensum for den nye tiden, og dessuten finne ut hvordan vi kan gi trygghet for helse og omsorg til gamle og syke. Personer med medisinsk kompetanse og omsorgsevne vil være viktige i samfunnet vårt. Alle må være innstilt på å hjelpe de som er svake og syke. Ingen i samfunnet skal «ofres».

Opplæring i motstandskraft

Dagens utdanningssystem forbereder barn på en verden som allerede forvitrer og forsvinner. Dette er en erkjennelse som allerede sirkulerer i samfunnet, men som utdanningspolitikken ikke makter å ta konsekvensene av.2

Dagens skoleelever trenes nærmest utelukkende i cerebrale sysler, men har ikke håndlag med noen ting når de er ferdig på skolen. For å vise til denne bokens tittel, så er hodeboken full etter tretten år på skolen, mens håndboken er tom.

Ivan Illich hevdet i Deschooling Society at skolen ikke primært driver med kunnskapsformidling, men fungerer som et ritualisert system for å innpode lydighet, konkurranse og avhengighet av ekspertise i elevene.3 Skolen utdanner dermed ikke frie borgere, men konsumenter av læring, der læringsprosessen er løsrevet fra det virkelige liv. I stedet for å gi elevene tilgang til reelle ferdigheter og selvstendig tenkning, reproduserer skolen et system der læring er noe elevene mottar, ikke noe de gjør.

Paulo Freire kalte dette «banking», en pedagogisk modell der læreren «setter inn» kunnskap i elevene som om de var tomme kontoer. Denne formen for undervisning undertrykker kritisk tenkning og støtter opp under den rådende samfunnsordenen. Samfunnseliten former elevene, særlig de fattige, til å akseptere den rådende orden, som er til de elitens fordel. Ifølge Freire må frigjøring begynne med å gjøre utdanningen dialogisk. Lærer og elev må få delta som tenkende, handlende mennesker.

Et eksempel på skolens passive rolle som teknologiforsterker og opprettholder av klasseskiller og urettferdighet ser vi i møtet med kunstig intelligens. Da KI-chatboter kom, var skolen en av de første institusjonene til å ta dem i bruk. Det fantes ikke systematisert motstand eller føre-var-holdning. Slik gjør teknologiselskapene små barn avhengige av produktene sine resten av livet, simpelthen for å kunne tenke og ytre seg.

For å kunne møte fremtiden jeg beskrev i Hodeboken, må skolen vende seg mot fremtiden, og ikke være en institusjon som først og fremst insisterer på alt blir som det var.

Et motstandskraftig utdanningssystem må balansere teoretisk kunnskap med praktiske ferdigheter.

For barna i lokalsamfunnet bør utdanningen inkludere:

• Grunnleggende akademiske ferdigheter: Lesing, skriving, matematikk og vitenskap forblir essensiell kompetanse

• Praktiske ferdigheter: Dyrking, matlaging, håndverk, reparasjon

• Sosiale ferdigheter: Konfliktløsning, samarbeid, empati, kunst og musikk

• Økologisk kunnskap: Forståelse av lokale planter, dyr, jordtyper og økosystemer

Læreren John Taylor Gatto har studert hvordan utdanningen av barn og unge foregikk før industrialiseringen festet grepet om storsamfunnet. Da besto opplæringen av en kombinasjon av formell læring, lærlingeordninger og praktisk deltakelse i voksenverdenen. Inspirasjon herfra bør brukes for å reformere skolen, mener Gatto.

Noen skoler eksperimenterer allerede i dag i større eller mindre grad med alternative opplæringsmodeller, for eksempel Steinerskolen. Her kan vi blant annet se:

• Uteskole der læring skjer i naturen

• Prosjektbasert læring der barn løser reelle problemer

• Læring mellom generasjoner der eldre deler kunnskap med unge

En enkel modell vi kan se for oss i fremtiden er «4-dagers skolen»:

• 2 dager brukes til grunnleggende akademiske ferdigheter

• 1 dag til praktiske prosjekter og håndverk

• 1 dag til natur- og feltstudie

Resten av uka leker barna og hjelper til med konkrete oppgaver i lokalsamfunnet.

En slik variasjon gir en balansert utdanning. Både voksne og barn må utvikle stadig nye ferdigheter, enten for å produsere livsmidler, eller undervise barna. Vi må organisere «læringsgrupper» der voksne og barn samles og utvikler nye evner sammen.

Helse uten høyteknologi

Moderne medisin har gitt oss enorme fremskritt, men er avhengig av kritiske ressurser, høyteknologi og komplekse forsyningskjeder. I en verden med mindre av alt, må vi bygge et lavteknologisk helsevesen.

Etabler et lagdelt helsesystem i lokalsamfunnet:

• Forebygging: Fokuser på ernæring, hygiene, trening og stressreduksjon som første forsvarslinje

• Førstehjelp: Sørg for at alle har grunnleggende førstehjelpskunnskaper

• Lokalbehandling: Identifiser personer med medisinsk erfaring, og støtt dem med ressurser

• Urtemedisin: Dyrk og lær om tradisjonelle medisinplanter med dokumentert effekt

Lokalsamfunnet bør etablere medisinlager med nødvendige medisiner og utstyr. Vi bør prioritere:

• Antiseptika og desinfeksjonsmidler

• Antibiotika (med strenge retningslinjer for bruk)

• Smertelindrende midler

• Bandasjemateriell og suturutstyr

• Grunnleggende diagnostisk utstyr (termometer, blodtrykksmåler, m.m.)

For kronikere med livsviktige medisinbehov bør lokalsamfunnet vurdere:

• Langtidslagring av kritiske medisiner

• Utforskning av alternative behandlinger der det er mulig

• Etablering av kontakt med andre lokalsamfunn for byttehandel og gjensidig hjelp

Where There Is No Doctor av David Werner er et eksempel på praksis for lavteknologisk helsehjelp. Boka er skrevet for områder med begrenset helsetilgang, og gir praktiske råd for mange tilstander. Både du og jeg bør kunne håndtere potensielt livstruende tilstander, som dehydrering, alvorlige blødninger, og bakterielle og virale infeksjoner.

Les neste kapittel her

Om prosjektet

For sent i tide: Fellesskap og omstilling i krisenes tid er resultatet av årevis med lesing, skriving og aktivisme, kort og godt forsøk på å forstå de enorme problemene vi står i.

Men det er også en bok om løsninger. Derfor består den av to deler:

– Hodeboken: om klima, natur, energi, sammenbrudd og systemisk sårbarhet.

– Håndboken: om motkraft, jord, fellesskap, lokal mat, lavteknologi og menneskelig styrke.

Etter mye sort realisme i Del 1, Hodeboken, har vi nå kommet til Del 2, Håndboken. Her får du oppskriften på handlekraft, mening og fellesskap, og ikke minst selvforsyning.

Neste post publiseres 30. juli:

Der kan du lese …

Kapittel 19: Overgangsperioden: Fra gårsdagens samfunn til morgendagens

Abonner på nyhetsbrevet, så får du de neste kapitlene rett i innboksen.

Subscribe now

Hvis denne teksten traff deg – del den gjerne videre. Jeg er ikke på sosiale medier, så deling er den eneste måten denne digitale boka kan finne vei til flere.

Share

Husk: Vi er ikke alene. Men vi har dårlig tid.

Forhåpentligvis er det ikke for sent å være ute i tide.

Se innholdsfortegnelse og klikk deg inn på kapitlene som alt er publisert her.

Les om “For sent i tide”-føljetongen i innledningen til første kapittel her.

Alle kildene til kapitlene i Håndboken ligger nederst i Del 2: Håndboken.

Les forrige kapittel her

Kultur og sosial organisering: Limet i samfunnet

Når storsamfunnet endres, og småsamfunnene samtidig opprettes, vil det oppstå gnisninger. Vi vil stadig måtte oppdatere og utvikle tenkningen vår omkring hva vi er med på, og ikke minst hvorfor vi er med. Samfunnet vårt kan ikke være et rent ressursfellesskap, men må i like stor grad etablere rom for tenkning rundt hva som er viktig for menneskene i en verden i større eller mindre grad av kollaps. Det vil være et minste felles multiplum at fellesskapet er en størrelse alle ønsker å bidra til og utvikle.

Kulturforvalterne vil ha ansvar for å skape felles møteplasser, både for voksne og barn, for å tilby kulturelle arrangementer, og for å dokumentere utviklingen til samfunnet.

Når initiativet til å opprette samfunnet først er tatt, er det viktig med allmøter, der vi ser hvordan slike initiativer har blir gjennomført andre steder — vi kan se dokumentarfilmer og innhente personer som holder foredrag — og sammen blir enige om hvilke prinsipper som skal gjelde i vårt samfunn.1

Tradisjonell akseideologi mellom høyre og venstre bør unngås. Det er kun tjent til å lage konflikter. Vi bør heller jobbe for å bli enige om praktiske kjøreregler og formål. Alle trenger ikke å være venner, men alle må ha respekt for hverandre.

Kunnskapsdeling handler om mer enn tilfeldige samtaler over gjerdet. Et motstandsdyktig lokalsamfunn bør organisere kurs og workshops der praktiske ferdigheter læres bort: Hvordan dyrke mat, konservere matvarer, reparere klær og utstyr, førstehjelp, eller bygge enkle konstruksjoner. Vi bør ha faste tidspunkter for slike samlinger, slik at alle vet når og hvor de kan lære noe nytt. Lag gjerne en fysisk eller digital oppslagstavle der lokalsamfunnet kan utveksle informasjon, kunnskap og erfaringer.

Økonomen Tim Jackson skriver i Prosperity Without Growth at koblingen mellom økt BNP og økt velvære blant borgerne i de vestlige kapitalistiske demokratiene har brutt sammen. Etter at vi mennesker får dekket de primære behovene, slik som mat, klær og husly, får vi det ikke tilsvarende bedre desto rikere vi blir. Men Jackson går enda lenger enn det. Han hevder at når den økonomiske veksten går over en viss grense — som vi har passert for lengst i Norge — så forhindrer den faktisk velvære og glede.

Dette tyder på at vi kan redusere det materielle forbruket vårt betraktelig uten å få det verre, eller bli mindre lykkelige. Men å få det til forutsetter én ting: at vi gjør det sammen. Det å leve enklere må ikke bli et individualistisk ideal, men et felles prosjekt.

Å dele, reparere og forbruke mindre gir ikke bare mindre press på økosystemene, det gir også tid til nærhet og tillit. Kanskje er det dette vi har lengtet etter hele veien, uten å vite det?

Beslutningsprosesser: Demokrati på lokalplanet

Historisk har velfungerende lokalsamfunn hatt klare beslutningsprosesser. I Governing the Commons dokumenterer Elinor Ostrom, som jeg viste til tidligere i Håndboken, hvordan småsamfunn har forvaltet fellesressurser uten innblanding fra en sentralmakt.

Nøkkelelementer inkluderer:

• Klare grenser: Hvem er del av fellesskapet, og hvem er ikke?

• Regler tilpasset lokale forhold: Generalløsninger fungerer sjelden

• Deltakende beslutningstaking: De som rammes av reglene må kunne påvirke dem

• Effektiv overvåking: Vi må overvåke at vi alle gjør som vi har blitt enige om

• Graderte sanksjoner: Straff må være proporsjonal med alvorlighetsgraden av forseelsen, og øke ved gjentatte regelbrudd

• Konfliktløsningsmekanismer: Rask og rimelig måte å løse tvister på

• Minimal ekstern innblanding: Lokalmiljøet må kunne styre seg selv

For et moderne lokalsamfunn betyr dette at vi trenger:

• Regelmessige allmøter der alle kan delta

• Klare prosesser for beslutningstaking (konsensus for store beslutninger, flertall for mindre)

• Dokumenterte avtaler som alle har tilgang til

• Transparente prosesser for konflikthåndtering

John Buck, som har vært med å bygge opp Governance Alive-bevegelsen, anbefaler «samtykkebasert beslutningstaking». Governance Alive har som formål å fremme inkluderende, smidige og samtykkebaserte styringsformer som gjør mennesker og organisasjoner bedre rustet til å møte fremtidens komplekse utfordringer sammen.

Poenget med samtykkebasert beslutningstaking er at ikke alle må juble for en beslutning, det holder at ingen har sterke innvendinger. Altså: Vi skal ha rett til å si nei, men det forventes i så fall at vi kan begrunne avslaget vårt med hensyn til samfunnets felles beste, ikke bare personlige preferanser. Dette systemet fremmer handling og fremgang, mens det samtidig gir beskyttelse mot dårlige beslutninger.

Men selv i små grupper kan makt bli en drivkraft. Noen får ansvar, noen må holde oversikt, kalle inn til møte, eller ta grep når ting haster. I et samfunn der vi ønsker mindre hierarki og mer medvirkning, må vi også tenke nytt om lederskap. Vi skal ikke ha fravær av ledelse, men sirkulasjon av ansvar. Midlertidighet. Omdømme foran tittel.

Kultur og ritualer: Det som binder oss sammen

Kollektive ritualer og fester er blant de sterkeste faktorene for samfunnsbygging og for å knytte relasjoner med andre. Enten det er i tradisjonelle høytider eller moderne fellesarrangementer, så trenger mennesker å markere ritualer og dele opplevelser.

Vi bør derfor etablere regelmessige samlinger i lokalsamfunnet:

• Sesongfeiringer: Knyttet til naturens sykluser — vårjevndøgn, midtsommer, høsttakkefest, vintersolverv

• Arbeidsritualer: Dugnad med felles måltid etterpå, innhøstingsfeiring, byggeprosjekter

• Kunnskapsdeling: Verksteder, kurs, historiefortelling

• Kunst og musikk: Konserter, utstillinger, foredrag, filmer, boksirkler, teater

Antropologen Victor Turner påpekte at velfungerende samfunn veksler mellom «struktur» (det daglige, hierarkiske) og «communitas» (fellesskapsfølelse der forskjeller viskes ut). Festivaler og ritualer skaper felleskap og følelsen av at vi alle er i samme båt.

Dette er ikke overfladisk nonsens. Samfunn med sterke kulturelle bånd er langt mer motstandsdyktige i kriser enn samfunn der båndene mellom innbyggerne er svake.

Samtidig må vi være klar over at samarbeidet vil by på utfordringer. Når ressurser begrenses, kommer vi til å stå overfor vanskelige valg. Hvem skal prioriteres hvis det ikke er nok mat eller medisiner til alle? Hvordan avgjør vi hva som er rettferdig?

For å unngå konflikter, er det viktig å diskutere kompliserte spørsmål på forhånd, før de blir akutte. Å ha en åpen samtale om verdier og etiske prinsipper hjelper lokalsamfunnet med å navigere i vanskelige situasjoner.

En praktisk løsning er å utforme et enkelt og kortfattet verdidokument som alle i fellesskapet stiller seg bak. Det kan vise seg å bli et verdifullt kompass i krevende tider.

Vi må aldri glemme at det grunnleggende mandatet, som er nødt til å gjennomsyre verdidokumentet vi skriver fra begynnelse til slutt, er at vi alle har blitt medlem av samfunnet for å hjelpe hverandre. Av den grunn kan vi også regne med å få hjelp selv .

Vi vet at flere hender og hoder er mer spennende, produktivt, tryggere, og mer givende enn å gjemme seg i hvert vårt hus, overlatt til vårt eget hode og to små hender.

Så enkelt er det. Vi er sterkere og tryggere sammen enn alene. Og vi har det bedre.

Les neste kapittel her

Om prosjektet

For sent i tide: Fellesskap og omstilling i krisenes tid er resultatet av årevis med lesing, skriving og aktivisme, kort og godt forsøk på å forstå de enorme problemene vi står i.

Men det er også en bok om løsninger. Derfor består den av to deler:

– Hodeboken: om klima, natur, energi, sammenbrudd og systemisk sårbarhet.

– Håndboken: om motkraft, jord, fellesskap, lokal mat, lavteknologi og menneskelig styrke.

Etter mye sort realisme i Del 1, Hodeboken, har vi nå kommet til Del 2, Håndboken. Her får du oppskriften på handlekraft, mening og fellesskap, og ikke minst selvforsyning.

Neste post publiseres 28. juli:

Der kan du lese …

Kapittel 18: Utdanning og helse: To grunnpilarer

Abonner på nyhetsbrevet, så får du de neste kapitlene rett i innboksen.

Subscribe now

Hvis denne teksten traff deg – del den gjerne videre. Jeg er ikke på sosiale medier, så deling er den eneste måten denne digitale boka kan finne vei til flere.

Share

Husk: Vi er ikke alene. Men vi har dårlig tid.

Forhåpentligvis er det ikke for sent å være ute i tide.

Se innholdsfortegnelse og klikk deg inn på kapitlene som alt er publisert her.

Les om “For sent i tide”-føljetongen i innledningen til første kapittel her.

Alle kildene til kapitlene i Håndboken ligger nederst i Del 2: Håndboken.

Les forrige kapittel her

Praktiske ferdigheter: Den virkelige rikdommen

I Hodeboken antydet jeg at en måte å se fremtiden vår på, er ved å studere forhistorien. Dette gjelder særlig hvilke kunnskaper og ferdigheter som gjennom menneskenes historie har vært viktige for å leve i sameksistens med jorda og naturen rundt og i oss.

Ved modernitetens demring på begynnelsen av 1800-tallet var Norge et land av bønder. Nesten ni av ti nordmenn levde direkte av jorda. I løpet av det neste århundret iverksatte industrialisering og urbanisering en radikal omveltning av samfunnet. Allerede rundt år 1900 var andelen bønder halvert, og siden har nedgangen fortsatt i raskt tempo. I dag lever knapt to prosent av befolkningen av jordbruk.

På bare to hundre år har Norge altså gått fra å være en nasjon av bønder til et samfunn hvor bondenæringen nærmest er marginalisert.

Denne utviklingen kommer til å bli snudd på hodet. Med mindre fossil energi tilgjengelig, må vi igjen bruke våre egne kropper for å få jobben gjort.

I samfunnet vårt bør vi øve oss på å dyrke egenprodusert mat, og måle og registrere hvor mye vi klarer å odle fram i løpet av en vekstsesong. Vi bør hele tiden vurdere hvordan vi kan øke produksjonen. Vi bør lage planer for hvem som dyrker hva, hvor det er best betingelser for hvilke vekster, med tanke på jordkvalitet og vanntilgang.

Men bønder har overalt og alltid vært mer enn matprodusenter. Bønder er håndverkere i ordets bredeste forstand. Det er ikke nok å få jorda til å gro. Vi må lære å bruke hendene.

Lær å bruke hendene

Etter at jeg hadde gått på skole og studert sammenhengende fra jeg var sju år til jeg var over tjue år, hadde jeg det vi godt norsk kaller huet i ræva da jeg ble kalt inn til siviltjeneste. Jeg hadde nektet militæret, og var spent på hva jeg ville ende opp med i stedet. Dette var et av lykketreffene som ikke skjer mange ganger i løpet av et liv. Jeg ble nemlig sendt til skoleskipet Christian Radich.

Den vinteren jeg begynte, lå Christian Radich ved et verft i Drammen for å legge nytt dekk. Jeg og den andre sivilarbeideren fikk drittjobbene som det ikke krevde forkunnskaper å utføre: Vi sto brannvakt bak skottene som sveiserne sveiset på, med brannslanger klare til å slukke malingen som flasset av og begynte å brenne. Eller vi pikket av gammel maling med lufttrykksverktøy, for deretter å male på nytt. Vi blandet to-komponentmaling og malte i små rom, på rekkverk, og på skutesiden.

Det var et helvetes slit. Men da skipet var seilklart, og vi hadde eierskap til prosessen — det flotte nye dekket, de nye badene, osv. — kom gleden. Den andre sivilarbeideren hadde vært på Radich lenger enn meg, og kunne seile fra før. Nå forklarte han meg hvilke av de mange hundre tauene som forsvant opp i riggen som gjorde hva. Jeg pugget tampene på naglebenken etter beste evne. Han øvde meg i å klatre i mastene. Hendene mine skalv, men da jeg kom til toppen, skuet jeg innover Oslo sentrum.

Det virkelig magiske skjedde da vi la ut på seiltokt. Nå skulle kunnskapen settes ut i praksis. Etter de første famlende dagene, var jeg inne i det. Sammen med kameraten min løp jeg opp og ned i riggen som en edderkopp, vi pilte over salingshornene, ut på masterærne, der vi hang over skummende sjøsprøyt og brettet seil. Vi ble én organisme. Når vi heiste den tunge merseråa for å sette seil, hev hele mannskapet rytmisk i det tjukke tauet, mens kraftmatrosen ropte: «å hiv, å hiv, å hiv». Kroppen verket, det brant i hendene av friksjonen mot tauet, men jeg frydet meg av glede.

På Radich lærte jeg gleden av å arbeide med hendene. Jeg fikk en respekt for taus kunnskap som skolen ikke hadde lært meg; å vite med kroppen hvordan noe skal gjøres, ikke bare hodet. Denne gleden både kan og bør vi finne tilbake til snarest mulig.

Mens vi har latt oss begeistre av kjøkkenmaskiner, raske biler, smart-telefoner og kunstig intelligens, har vi samtidig glemt hvordan vi høster frø, blåser liv i utarmet jord, reparerer et gjerde eller holder en kaklende hønseflokk i live gjennom en hard vinter. Kanskje ligger nøkkelen til fremtiden hos besteforeldregenerasjonen, som — selv om mange av dem har høy og avansert utdanning — fremdeles vet hvordan man håndterer en hakke, bygger en bod, måker snø, og reparerer en bukse med nål og tråd?

Langt inn i forrige århundre kunne nordmenn ikke bare dyrke mat til egen husholdning, men også lage og reparere klær og verktøy.1 For eksempel ble pulten jeg skriver disse ordene på snekret av oldefaren til samboeren min, ikke fordi han var snekker, men fordi møbelsnekkeri var noe han gjorde selv, av mangel på alternativer.

Dette er ferdigheter som ikke kan lastes ned eller kjøpes (beklager spydigheten), de må læres ved praktisk øvelse. Start med å lære deg å mestre grunnleggende ferdigheter i:

• Byggearbeid: Lær å sage, spikre, skru, måle. Bygg enkle konstruksjoner som kompostbinger, hønsehus, redskapsskur og jordkjellere

• Reparasjon: Lær deg å reparere, heller enn å erstatte ting som går i stykker. Start med enkle ting som møbler, klær, og husholdningsapparater

• Matlaging fra bunnen av: Lær å lage matvarer som brød, syltetøy, saft, syltede grønnsaker, og høst sesongmat fra naturen.

• Tekstilarbeid: Lær å sy, strikke, lappe og reparere klær

Den beste måten å lære på, er fra andre som kan ferdighetene. Finn sammen med eldre mennesker i lokalmiljøet, siden mange i den eldre garde fortsatt mestrer tradisjonelle ferdigheter som de gjerne deler. Opprett verksteder der folk kan lære av hverandre.

I tillegg til praktiske ferdigheter, må vi også utvikle mentale ferdigheter:

• Observasjon: Lær å følge med på naturens sykluser og mønstre, men også hvordan ting er konstruert og montert.

• Problemløsning: Øv på å improvisere med tilgjengelige materialer

• Samarbeid: Utvikle evnen til å koordinere arbeid i grupper

Spesialisering vs. allsidighet

I et mindre teknologisk samfunn dukker et viktig spørsmål opp: Bør alle kunne litt om alt, eller bør vi alle spesialisere oss?

Historikeren Yuval Noah Harari har skrevet mye om dette, og ifølge ham kunne det gjennomsnittlige jeger- og samlermennesket langt mer enn det moderne mennesket. På den tiden var man nemlig nødt til å kunne litt om alt. Denne allsidigheten, som gjør deg i stand til å løse situasjoner idet de oppstår, vil være avgjørende i fremtiden.

Historisk sett har lokalsamfunn hatt både generalister og spesialister. Hver husstand kunne det grunnleggende om matproduksjon, reparasjoner og hushold, men landsbyen hadde også sine smeder, snekkere, jordmødre og andre spesialister.

Noen gode råd vil være:

• Alle lærer grunnleggende ferdigheter innen mat, vannforsyning, oppvarming og enkle reparasjoner

• Hver person velger ett til to spesialområder å fordype seg i, basert på interesse og anlegg

• Lokalsamfunnet kartlegger ferdighetsgapet og oppmuntrer til læring der det mangler kompetanse

Den som kan reparere sykler, bygge hus, samle frø, blåse liv i jorda og lokke frem vann i en tørr brønn, skal ikke gå sulten i et lokalsamfunn der alle hjelper hverandre.

Les neste kapittel her

Om prosjektet

For sent i tide: Fellesskap og omstilling i krisenes tid er resultatet av årevis med lesing, skriving og aktivisme, kort og godt forsøk på å forstå de enorme problemene vi står i.

Men det er også en bok om løsninger. Derfor består den av to deler:

– Hodeboken: om klima, natur, energi, sammenbrudd og systemisk sårbarhet.

– Håndboken: om motkraft, jord, fellesskap, lokal mat, lavteknologi og menneskelig styrke.

Etter mye sort realisme i Del 1, Hodeboken, har vi nå kommet til Del 2, Håndboken. Her får du oppskriften på handlekraft, mening og fellesskap, og ikke minst selvforsyning.

Neste post publiseres 27. juli:

Der kan du lese …

Kapittel 17: Kultur og sosial organisering: Limet i samfunnet

Abonner på nyhetsbrevet, så får du de neste kapitlene rett i innboksen.

Subscribe now

Hvis denne teksten traff deg – del den gjerne videre. Jeg er ikke på sosiale medier, så deling er den eneste måten denne digitale boka kan finne vei til flere.

Share

Husk: Vi er ikke alene. Men vi har dårlig tid.

Forhåpentligvis er det ikke for sent å være ute i tide.

Se innholdsfortegnelse og klikk deg inn på kapitlene som alt er publisert her.

Les om “For sent i tide”-føljetongen i innledningen til første kapittel her.

Alle kildene til kapitlene i Håndboken ligger nederst i Del 2: Håndboken.

Les forrige kapittel her

Ressursforvaltning

Et viktig formål for små lokale samfunn er å utnytte ressursene så godt det lar seg gjøre. Vi bør forsøke å være mest mulig selvforsynt, for selv om det ikke er nødvendig i dag, kan kollapsen ramme raskere enn vi liker å forestille oss, slik jeg blant skrev om i kapittelet Matkrise. Et scenario. Brått kan vi befinne oss i en farlig ressursknapphet.

I opprettelsen av små, selvforsørgende samfunn er det viktig å unngå en logikk der de som fra før eier mest, også skal få mest. De som har størst eiendom og mest ressurser per i dag, må være innforstått med at det lille samfunnet også er en forsikring for dem. I vårt samfunn skal alle få nok til at de klarer seg, og ingen skal plyndre og stjele.1

Det finnes også en annen grunn til at de som har ressursene og kreftene til det, bør forsøke å bli mer selvberget allerede i dag. I økonomiske nedgangstider, og med mindre energi og ressurser tilgjengelig, som konkret tilsvarer mat, strøm, medisiner, vann, osv., vil offentlige institusjoner oppleve økt press. Også i dag ønsker myndighetene at folk skal ta ansvar for egen sikkerhet de første dagene i en krisesituasjon. På den måten kan myndighetene rette hjelpen mot de som trenger det mest.

Materiallagring, deling og gjenbruk

Fyringsved vil være et knapphetsgode. Samfunnet bør alliere seg med skogeiere, eller få tillatelse til å drive skog av myndighetene. Vi vil gi gjenytelser for fyringsveden vi hugger, og hjelpe til med å røkte skogen. Vi vil ikke ta ut mer ved enn skogen kan reprodusere.

Vi må lære oss å gjenvinne materialer. Ingen metaller, byggematerialer eller andre ressurser kastes. Alt samles i et felles depot, der en gruppe av kyndige vurderer hva som kan gjenbrukes, og hva det ikke er annet å gjøre med enn å kaste det. Det blir ikke mye!

I en verden med knappe ressurser blir gjenbruk av materialer avgjørende. Historisk har hele samfunn blitt bygget fra ruinene av tidligere bebyggelse. Et eksempel er Colosseum i Roma. Det enorme teateret ble brukt som steinbrudd i middelalderen.

Det er ikke lenge siden gjenbruk var en selvfølge også i dagens fossil-rike Norge. Da jeg var liten, tror jeg ikke jeg hadde nye ski, skistøvler eller fotballsko en eneste gang. Hver høst og hver vår var det byttedager på skolen, der faren min tok med utstyret vi ikke hadde bruk for lenger, og byttet det inn i nye ski, skistøvler og fotballsko.

Slik vil det måtte være i fremtiden også. Bytting, reparasjon og utlån er unngåelig. I lokalsamfunnet bør det derfor etableres et materialbibliotek. Her skal det blant annet være:

• Byggematerialer: Tre, metall, glass, murstein, isolasjon

• Mekaniske deler: Skruer, bolter, beslag

• Elektriske komponenter: Ledninger, brytere, batterier, solceller, vekselrettere

• VVS: Rør, koblinger, ventiler

• Bil og transport: Ett lokalsamfunn trenger antagelig ikke mer enn én bil.

• Maskiner: Datamaskiner, jordbruksmaskiner, forskjellige verktøy

• Utstyr til sport og fritidsaktiviteter, men også musikkinstrumenter og bøker

Når økonomien endrer seg radikalt — som kan skje i dag eller om hundre år — vil lokalsamfunnet vårt dra nytte av å ha utviklet alternative økonomiske løsninger. En bytteøkonomi hvor varer og tjenester utveksles direkte, eller en egen lokal valuta til bruk oss i mellom, vil gjøre oss mindre sårbare og sørge for bedre ressursutnyttelse.

En lokal økonomi fristiller oss fra globale systemer, og gjør oss mindre utsatte for ressurs- og finansskjelvene som allerede i dag herjer på verdensscenen.

For god ressursforvaltning trengs enkle, men klare systemer og regler:

• Inventarlister over hva som finnes hvor

• Utlånsregler (som prioriterer livsviktige behov)

• Vedlikeholdsrutiner for å holde materialer brukbare

Antropologen James C. Scott har vist hvordan tradisjonelle samfunn hadde sofistikerte systemer for fellesressurser. Disse systemene var ofte mer bærekraftige enn moderne eiendomsrett. Vi bør studere gamle modeller for allmenninger og felleseie for å lære.

Innenfor et lokalsamfunn vil ressursene aldri være helt jevnt fordelt. Noen har større tomter fra før, andre har spesielle ferdigheter, andre igjen har verktøy eller materialer. Kunsten er å skape et system der alle bidrar med det de har, og mottar det de trenger.

Noen prinsipper for smart ressursfordeling:

• Bruksrett fremfor eiendomsrett: Fokuser på hvem som best kan benytte en ressurs, ikke bare hvem som eier den

• Deleordninger: Etabler systemer for deling av sjelden brukte verktøy og utstyr

• Dugnad: Organiser fellesarbeid der mange hender gjør store prosjekter mulig

• Kunnskapsoverføring: Systematiser opplæring så ferdigheter spres i fellesskapet

• Avfallshåndtering: Vi må få et nytt syn på avfall. Organisk avfall er ikke søppel, men en ressurs. Annet avfall kan inneholde materialer det vil være umulig å få tak i fremover.

Materialer som ikke kan produseres lokalt (som metaller og elektronikk), må samles og gjenbrukes systematisk. Objektene vi omgir oss med inneholder nemlig verdifulle komponenter. En mobiltelefon består for eksempel av gull, sølv, kobber og sjeldne metaller som ofte kan gjenbrukes. Bruk-og-kast-æraen er herved ugjenkallelig over.

Dette perspektivskiftet gjelder ikke bare høyteknologiske varer som mobiltelefoner, datamaskiner og metaller det krever høy energiintensitet å produsere. Sårbarheten i moderne samfunn skyldes at vi har brutt naturlige kretsløp. I en storby blir maten transport inn i kolonner av trailere, før avfallet — avføring og urin — spyles ut av byen igjen i rør. Resultatet er at mulig matjord i byen ligger død og brakk, men også at etterlatenskapene som skulle skapt grøde, ender som høykonsentrert og giftig avfall.2

Det trenger ikke å være sånn. Ikke hvis vi lærer å bli del av naturens kretsløp igjen.

Gjødsel og kompostering

Hvilket bringer oss til gjødsel og kompostering.

Kompostering er en tilfredsstillende måte å ta del i jordas naturlige kretsløp på. Når vi komposterer, forvandler vi det vi før kalte «avfall» til livgivende jord. Vi reduserer ikke bare mengden søppel som må fraktes bort og håndteres, vi skaper selv ny grøde, akkurat slik naturen alltid har gjort. Å kompostere er å tre inn i et eldgammelt samarbeidsprosjekt med mikrober, meitemark, sopp og bakterier, og oppdage hvordan liv aldri egentlig forsvinner, men bare endrer form. Det finnes få ting som er så konkret og oppløftende som å se hvordan matrester og hageavfall omdannes til næringsrik jord som nye matplanter vokser i. Mange som komposterer opplever en følelse av mening, av å høre til på jorda, ikke bare som forbruker, men som medskaper.

Det finnes flere enkle måter å komme i gang på:

• Kaldkompostering: En åpen eller lukket binge der hageavfall og matrester brytes ned naturlig over tid. Denne metoden krever lite annet enn tålmodighet.

• Varmkompostering: En isolert beholder som holder høy temperatur, slik at også kokt mat og animalske rester kan komposteres trygt og raskt. Her må du passe på å få forholdet mellom nitrogen og karbon rett, og være flink til å lufte massen.

• Bokashi-kompostering: En fermenteringsmetode i lukkede bøtter med tilførte mikroorganismer. Luktfri, effektiv og egnet for både store og små boformer. Denne metoden har blitt veldig populær de senere årene.

• Meitemarkkompostering (vermikompostering): Små beholdere der meitemark omdanner matrester til jord. Perfekt for leiligheter og små hjem.

Kompostering er allerede en populær syssel i mange hjem. Hiv deg på! Det er lett å få til. Når du er i gang, har du allerede skiftet tankegang fra bruk-og-kast til gjenvinn-og-forbedre.

Det er vakkert. I naturens kretsløp blir ingenting borte: alt har en plass, en betydning, en funksjon. En kuruke på en jordplett tiltrekker mikrober og meitemark som lufter og blåser liv i jorda. Stoffene i kuruka er næringen vekstene trenger for å vokse. Vi må lære oss hygienisk og luktfri sysselsetting av restproduktene våre. Utover matavfall, karbonrik pappkartong, gressklipp og annet hageavfall, må vi innse at også vår egen urin og avføring er næringsbomber som skaper nytt liv. Dritt er livets hjertepumpe!

Dette er ikke en radikal tanke. Det er heller slik at vi moderne mennesker er fremmedgjorte fra livsprosessen, og derfor synes alt som råtner eller lukter litt, er ekkelt.

På renseanlegget i Stange i Vestfold renser de kloakken fra mennesker og omskaper den til gjødsel. Hans Emil Glestad, sivilingeniør i fysikk, sier at mennesker produserer nok næringssalter i avføringen og urinen til å brødfø seg selv med dyrket mat. Eureka!

Men dette visste onkelen til samboeren min alt på 70-tallet. Han var med i Gröna Vågen, bølgen av miljøbevisste mennesker som hadde lest Limits to Growth, Silent Spring og bestselgerne til Georg Borgström. Inspirert av tanker herfra bygde onkel Are selvrensende kloakksystem i huset. Fra dassen til hagen. Egen gjødsel til egen mat!

Vannsikkerhet i et urolig klima

Det moderne vannforsyningssystemet er avhengig av kompleks infrastruktur og konstant energitilførsel. Pumpestasjoner, renseanlegg og distribusjonsnettverk er sårbare punkter. Samtidig gjør klimaendringer vannforsyningen mindre pålitelig, med lengre tørkeperioder og kraftigere nedbørshendelser.

Et motstandskraftig vannsystem må derfor ha flere kilder og metoder:

• Regnvannshøsting: Samle vann fra tak og andre overflater. En tommelfingerregel er at 1 mm regn på 1 m² takflate gir 1 liter vann. Et tak på 100 m² kan altså samle 100 liter vann fra bare 1 mm nedbør. I Norge, der man har mellom 500-1500 mm årlig nedbør, avhengig av hvor man bor, representerer dette en enorm ressurs.3

• Grunnvann: Boring eller graving av brønner er en investering med lang levetid. Selv grunne brønner kan gi tilgang til rent vann hvis grunnvannet ikke er forurenset. Husk at elektriske pumper er sårbare. Installer en manuell backup-pumpe.

• Overflatevann: Bekker, elver og innsjøer kan være gode vannkilder, men krever rensing. Lær enkle filtreringsmetoder og bygg systemer for langsom sandfiltring.

Vannlagring: Vurder hvor mye vann du trenger for å overleve en krise. Minimum er 3 liter drikkevann per person per dag. For en familie på fire i en måned trengs minst 360 liter bare til drikke. Legg til vann til hygiene og matlaging, og behovet kan øke til 1000 liter.

Vannkvalitet er like viktig som kvantitet. Lær minst tre metoder for vannrensing:

• Koking: Enkel, men energikrevende

• Filtrering: Keramiske filtre eller sandfiltre

• Desinfeksjon: UV-lys (soldesinfisering) eller kjemikalier som jod eller klor

I en tid hvor vannforsyningen blir stadig mer sårbar, peker økologen John Todd på en sikrere og mer bærekraftig vei enn å installere tekniske dingser for å rense det dyrebare vannet vårt: å samarbeide med naturen i stedet for å kontrollere den.

John Todds såkalte «øko-maskiner» er levende systemer som renser vann ved hjelp av planter, mikroorganismer og naturlige prosesser, uten kjemikalier eller høyteknologisk utstyr. I stedet for å betrakte avløpsvann som et problem, ser Todd det som en ressurs som kan transformeres på nesten magisk vis gjennom biologisk mangfold og det kan kaller økologisk intelligens.

Øko-maskinene til Todd har vist seg effektive i alt fra urbane kanaler til industrielle avfallsområder, og demonstrerer hvordan naturens egne mekanismer gir bærekraftige løsninger på moderne utfordringer.

Ved å bruke økologiske prinsipper i vannsystemene, bygger vi løsninger som ikke bare er funksjonelle, men også regenerative, og ikke minst vann- og naturbesparende. Tenk deg et drivhus hvor vannet sirkulerer gjennom et mangfold av planter og mikroorganismer, og kommer ut rent og klart — ikke som et resultat av mekanisk filtrering, men som et produkt av et levende, selvopprettholdende økosystem.

Dette er ikke bare en visjon for fremtiden, men en praktisk tilnærming som har blitt gjennomført med suksess flere steder i verden. Ved å omfavne slike løsninger, kan vi bygge vannsystemer som er hardføre, tilpasningsdyktige og i harmoni med naturen.

Konklusjon: Samtidig som vi kvalitetssikrer og forsterker gamle ressursløsninger, bør vi også forske på og utvikle skånsomme og varige løsninger, som Todds øko-maskiner.

Les neste kapittel her

Om prosjektet

For sent i tide: Fellesskap og omstilling i krisenes tid er resultatet av årevis med lesing, skriving og aktivisme, kort og godt forsøk på å forstå de enorme problemene vi står i.

Men det er også en bok om løsninger. Derfor består den av to deler:

– Hodeboken: om klima, natur, energi, sammenbrudd og systemisk sårbarhet.

– Håndboken: om motkraft, jord, fellesskap, lokal mat, lavteknologi og menneskelig styrke.

Etter mye sort realisme i Del 1, Hodeboken, har vi nå kommet til Del 2, Håndboken. Her får du oppskriften på handlekraft, mening og fellesskap, og ikke minst selvforsyning.

Neste post publiseres 25. juli:

Der kan du lese …

Kapittel 16: Praktiske ferdigheter: Den virkelige rikdommen

Abonner på nyhetsbrevet, så får du de neste kapitlene rett i innboksen.

Subscribe now

Hvis denne teksten traff deg – del den gjerne videre. Jeg er ikke på sosiale medier, så deling er den eneste måten denne digitale boka kan finne vei til flere.

Share

Husk: Vi er ikke alene. Men vi har dårlig tid.

Forhåpentligvis er det ikke for sent å være ute i tide.

Se innholdsfortegnelse og klikk deg inn på kapitlene som alt er publisert her.

Les om “For sent i tide”-føljetongen i innledningen til første kapittel her.

Alle kildene til kapitlene i Håndboken ligger nederst i Del 2: Håndboken.

Les forrige kapittel her

Energi: Den vanskelige overgangen

Håndverkere, elektrikere og ingeniører vil være en mangelvare i et samfunn der ting slutter å fungere, og reservedeler er en mangelvare. Mange av systemene som styrer husene våre (og andre ting vi er avhengig av) er komplett uforståelige for de fleste av oss.

Vi bør derfor kvitte oss med unødvendige dingser, unngå app-styring og digitale løsninger, og heller installere teknologi som er mest mulig mekanisk og «hackable». Både når det gjelder strøm, vann, varme, bør vi kunne fikse det selv. Hold ting enkelt.

Årsaken til at vi står foran en energinedgang blir forklart i flere kapitler i Hodeboken. Aller mest grunnleggende fører det enorme energiforbruket vårt til ødeleggelsen av jorda, men vi vil fremover også ha problemer med å høste nok energi til å opprettholde den uhyre kompleksiteten samfunnene våre har, siden vi alt har utvunnet energien som er lettest tilgjengelig. Paradokset formuleres i begrepet energifellen.

I dette kapitlet vil jeg samtidig komme med et lite forbehold. Energiløsninger er noe jeg ikke skjønner fullt ut. De er dessuten avhengige av lokale forhold, slik som temperatur og muligheten for “fornybar” strømproduksjon. I Norge er det kaldt om vinteren, vi er simpelthen avhengige av oppvarming, hvilket gjør at vi ikke nødvendigvis kan sammenligne oss med samfunn i tropiske strøk. Det betyr likevel ikke at vi ikke kan la oss inspirere av hvordan de tenker og løser ting. Norge er også velsignet med mange naturlige vannfall, slik at kraft-turbinene i allerede utbygde anlegg, ved hjelp av effektivisering og vedlikehold, bør kunne forsyne oss med strøm.

La oss likevel se på prinsippene til Living Energy Farm (LEF) i Virginia, som jeg nevnte så vidt i del 1, Hodeboken. LEF viser i praksis hvordan energiuavhengighet kan oppnås gjennom smarte, lavteknologiske løsninger, uten å gi avkall på et godt liv.

En av LEFs grunnleggende ideer er å prioritere design fremfor produksjon av energi. Vårt moderne samfunn er bygd på forestillingen om at energien er ubegrenset. Tar du varmefoto av et norsk hus en vinterdag, vil du se røde flekker og striper der varmen lekker som en sil, overalt. Det samme gjelder varmtvann. Jeg er nok ikke alene når jeg spyler teskjeen med ti liter varmtvann for å vaske den. Eller hva med rommene våre? Hvis vi lukket døra mens sola sto på om dagen, ville rommet være varmt om natta.

På Living Energy slipper man ikke ut varmen fra soverommet om dagen, for så å varme det opp om natta. Kjøleskapene er så godt isolert at temperaturen holder seg i mange timer uten ytterligere kjøling. Vanning av åkrene skjer om morgenen, før sola har varmet opp vannet i varmtvannstankene på taket. Senere på dagen, etter at sola har varmet opp vannet, brukes samme system til matlaging, rengjøring og hygiene.

Det er alltid enklere, billigere og mer bærekraftig å bruke mindre energi, enn å produsere mer. Denne grunntanken gjenspeiles i alt LEF gjør, fra husbygging og matlaging, til vannforsyning og andre daglige gjøremål. Til matlaging bruker de kokeapparater og biomasseovner som effektivt bruker lokal ved eller småkvist. Vannforsyningen kommer fra solcelledrevne pumper, og vann lagres høyt for naturlig trykk, noe som fjerner behovet for elektriske pumper til å produsere vanntrykk.

Et viktig teknologisk prinsipp hos LEF er at solenergien brukes direkte som likestrøm (DC), uten invertere som konverterer strømmen til vekselstrøm (AC), eller store batteribanker. Ved å bruke energien direkte når sola skinner, unngår de energitapet ved konvertering, og sparer slik betydelige ressurser. De små batteriene som benyttes, er enkle og kan repareres. De lagrer kun energi til nattlys og kommunikasjon.

Living Energy Farm er ikke bare et eksempel på teknisk innovasjon, men også på sosial organisering. Energien forvaltes i fellesskap, og løsningene er designet slik at alle medlemmer kan vedlikeholde og forstå dem. Det er denne typen lokal kontroll og deltakelse som skaper et reelt motstandsdyktig og bærekraftig samfunn i praksis.

Lokale strømanlegg gir mye bedre avkastning når man er flere brukere. Går flere husstander sammen på tvers av tomter, kan dere bygge komplementære øy-anlegg som gir mer motstandskraft — varianter av mikronettet på Evenstad som jeg fortalte om i Hodeboken. I så fall løfter dere sammen, og kan benytte både vind-, sol- og gass-kilder. I tillegg kan dere drifte felles batteribank for å opprettholde nødfunksjoner.

Energinedtrapping

Richard Heinberg fra Post Carbon Institute har i årevis advart om at vi står foran en «energy descent», altså en nedtrapping av energitilgangen. Dette betyr ikke at energien forsvinner over natten, men at den gradvis blir dyrere og mindre tilgjengelig.

Richard Heinberg har i lang tid jobbet med hele bredden av konsekvensene av overforbruket til menneskene. Her kan du se han gjøre rede for noen av poengene sine. Han står også bak begrepet Peak Everything, fra boka ved sammen navn.

I Norge merker vi allerede kampen om energien godt, noe den hissige debatten om utenlandskabler viser. Samtidig avslører debatten en blindflekk i kulturen: Mens vi krangler om strømprisen, er det én tanke som er utenkelig: å senke strømforbruket.

Dette fikk en bekjent demonstrert da han hadde satt av en helg for å jobbe på hytta til en kompis. Dette var midt på vinteren. De ankom hytta sent fredag kveld, snøen glitret som krystall og månen hang lav og gul over fjelltoppene, og spiste take-away fra restauranten som serverte Oslo-folket som strømmet til hyttegrenda hver helg. Etter maten skjedde det noe underlig. Hytteeieren gikk ut på terrassen og dro av lokket på badestampen, hvorpå en sky av damp steg opp i den blå frostnatta. Det viste seg at han hadde stampen på trettifem grader året rundt, slik at han kunne hoppe rett i det varme vannet idet han ankom hytta si. Et vilt energisluk, verken mer eller mindre.

Kris De Decker, grunnleggeren av Low-Tech Magazine, mener at energinedtrapping ikke er lik tilbakegang. I stedet bør vi se det som en bevisst overgang til systemer vi forstår og kan vedlikeholde selv. Når vi lager maten på vedovnen heller enn den elektriske komfyren — siden vi uansett fyrer i vedovnen denne kalde vinterettermiddagen — eller skifter ut tørketrommelen til fordel for tørkesnor, fjerner vi ikke bare sårbarhet, vi gjenvinner samtidig kontroll. Lavteknologi er ikke nostalgi, men sunn fornuft i en verden med langt færre garantier enn vi har vært vant til å ha.

De Decker lever som han lærer, og bor i et solcelledrevet hjem i Barcelona. En konsekvens av energivalgene hans, er at nettsiden hans bare er tilgjengelig når sola skinner. Han hevder ikke at det er enkelt å leve slik, men å leve lett og enkelt er heller ikke målet hans. Han ønsker mening og kontakt. Når mørket faller på, slukner datamaskinen og han går ut og treffer venner, eller leser bok i skinnet fra et stearinlys.

Et lavteknologisk liv er samtidig et sunt liv. Tenk: Hva skal du med el-sykkel når en gammeldags sykkel er lett å reparere, gir god trim, er billigere i innkjøp, og ikke minst fungerer uten å måtte bli ladet opp? Ofte får du slike vifte-effekter av å nedskalere: Det er billigere, sunnere, og det setter deg i kontakt med omverdenen rundt deg.

For å trappe ned energiforbruket må vi tenke lagvis om energi:

• Første lag: Før du investerer i alternative energikilder, kutt forbruket. Dette kan innebære å isolere boligen.1 Vurder om du trenger alle elektriske apparater. Redesign livet ditt for lavere energibruk.

• Andre lag: Passive løsninger. Sørg for at huset fanger solvarme om vinteren. Plant løvtrær som gir skygge om sommeren, men slipper inn sol om vinteren. Bruk termisk masse, for eksempel kleberstein, som varmelagring. Dette er løsninger som krever minimalt med vedlikehold.

• Tredje lag: Aktive, enkle systemer. Solceller, vindturbiner, vannhjul. Hva dere går for her, vil være avhengig av lokale forhold. Velg enkle systemer med færrest mulig komponenter som kan feile. Unngå høyteknologiske, «smarte» løsninger.

Historisk sett har lokalsamfunn alltid utnyttet lokale energiressurser. Før elektrisiteten kom til Norge, brukte vi vannkraft til møller, sagbruk og andre mekaniske anvendelser. Denne kunnskapen kan gjenoppdages og moderniseres.

Praktisk energisikring

Hvis du har råd, bør du gjøre noe som sikter mot nedtrapping og lokal energisikkerhet. Tenking er forberedelsen som må til, men før du gjør, har det ikke skjedd noen ting.

Hode og hender må kobles sammen igjen, for å gjenta denne bokens grunntanke.

For en typisk norsk husholdning, bør fokuset i praktisk energisikring være på:

• Varme: Vedfyring er den mest pålitelige løsningen. Sørg for en effektiv vedovn, helst en masseovn som lagrer varme. Ha minst ett rom som kan varmes opp uavhengig av strøm.2

• Elektrisitet: Et enkelt solcellesystem, eventuelt med batterilagring. 1000-2000 watt er nok til belysning, kommunikasjon og grunnleggende behov. Vurder å velge 12V eller 24V systemer som er enklere å vedlikeholde uten elektrikerhjelp.

• Matlaging: Ha minst to alternativer, for eksempel gass og ved/kull. Vurder hvilken ovn som er mest hensiktsmessig der du bor, og til hvilken bruk du trenger den til. Det finnes flere forskjellige ovn-teknologier, som også kan redusere vedforbruket mye.

Husk reservedeler som kan erstatte det som går i stykker (vekselrettere, brytere, m.m.).

Les neste kapittel her

Om prosjektet

For sent i tide: Fellesskap og omstilling i krisenes tid er resultatet av årevis med lesing, skriving og aktivisme, kort og godt forsøk på å forstå de enorme problemene vi står i.

Men det er også en bok om løsninger. Derfor består den av to deler:

– Hodeboken: om klima, natur, energi, sammenbrudd og systemisk sårbarhet.

– Håndboken: om motkraft, jord, fellesskap, lokal mat, lavteknologi og menneskelig styrke.

Etter mye sort realisme i Del 1, Hodeboken, har vi nå kommet til Del 2, Håndboken. Her får du oppskriften på handlekraft, mening og fellesskap, og ikke minst selvforsyning.

Neste post publiseres 23. juli:

Der kan du lese …

Kapittel 15: Ressursforvaltning

Abonner på nyhetsbrevet, så får du de neste kapitlene rett i innboksen.

Subscribe now

Hvis denne teksten traff deg – del den gjerne videre. Jeg er ikke på sosiale medier, så deling er den eneste måten denne digitale boka kan finne vei til flere.

Share

Husk: Vi er ikke alene. Men vi har dårlig tid.

Forhåpentligvis er det ikke for sent å være ute i tide.

Se innholdsfortegnelse og klikk deg inn på kapitlene som alt er publisert her.

Les om “For sent i tide”-føljetongen i innledningen til første kapittel her.

Alle kildene til kapitlene i Håndboken ligger nederst i Del 2: Håndboken.

Les forrige kapittel her

Matproduksjon: Veien til selvforsyning

Jeg tror ikke jeg vet om noen barn som liker fisk. Det gjorde ikke jeg heller. Det verste jeg visste da jeg var liten, var lettsaltet torsk med poteter og gulrøtter — akkurat som jentene mine hater det når jeg disker opp med denne barndommens mareritt-rett i dag.

Hatet mot fisk var en jernregel med ett unntak: Ingenting var bedre enn fisken jeg hadde fisket selv.

Sammen med vennene mine dro jeg ofte på fisketur på varme sommerkvelder, og det hendte til og med at vi sto opp med sola for å fiske, siden vi hadde hørt at fisken bet best i soloppgangen. Jeg vet ikke helt hvorfor vi var så opptatt av å fiske. Men vi likte det utrolig godt. Vi kunne stå på bergsvaene i timevis av gangen og sveipe med fiskestengene våre, også selv om fisken ikke bet. Når vi ble eldre, fikk vi låne båter med små påhengsmotorer og dorget frem og tilbake langs landstripen i enninga.

Jeg husker følelsen av å komme hjem i kveldinga med en fisk jeg hadde sløyd på stranda. Da var det frem med mel, pepper og salt. Vi stekte fisken i smør. Duften var liflig. Magen rumlet. Vi spiste med fingrene, lepjet i oss fiskekjøttet, som forfedrene våre, huleboerne.

Gleden ved å skaffe og spise egen mat er noe vi lett kan finne tilbake til. Den er dypt rotfestet i alle mennesker. Det du har jobbet for, gir mer glede enn det som kommer gratis.

Dette gjelder ikke bare mat. Jeg er ikke god til å snekre. Likevel har jeg våget meg ut på noen snekkerier på huset vi bor i. Jeg har laget en platting av skifer i solveggen, bygd en vedbod bak huset, og konstruert et espalier som jeg synes er utrolig avansert!

Alt dette fyller det meg med glede å tenke på. Jeg blir glad når jeg husker tilbake på prosessen. Jeg blir stolt når jeg tenker at — jo, jeg er nok en bokorm, men jeg kan faktisk bruke hendene også.

Vi bør prøve å huske gleden det gir å skaffe og bygge ting selv. Det kan gjøre overgangen mer motiverende. Husk hvor god maten du selv har dyrket eller fanget er!

For vi trenger MYE kunnskap og MANGE ressurser. Alle bør sikte mot å bygge opp elementære kunnskaper og praktiske evner. Vi må bli bønder, snekkere, rørleggere, skrotnisser, mångsysslare, omsorgspersoner, sjelesørgere og venner i nøden, alle som én.

Har du en hage, enten den er stor eller liten, må den brukes til matdyrking. Det vil ikke være rom for å lene seg tilbake og forvente at fellesskapet ordner opp for deg. Samtidig vil fellesskapet måtte akseptere at evnene og ressursene i samfunnet varierer. Noen har mindre ressurser i utgangspunktet — kanskje de bor i en leilighet uten dyrkingsmuligheter — eller er de syke? Slik ønsker vi at samfunnet vårt skal være.

Det er i samfunnets interesse å vise medmenneskelighet og omtanke. Vi må øve oss på å bli de vi ønsker å være. Og ved å være de vi ønsker å være, skal vi redde oss selv.

Fra forbruker til produsent

Et gjennomsnittlig norsk måltid har reist veldig langt før det når tallerkenen din. For eksempel kan frukt og grønnsaker importert fra Sør-Europa ha reist rundt 3000 kilometer, mens varer fra Asia eller Amerika kan ha tilbakelagt over 8000 kilometer. Selv innenlands kan mat transporteres over store avstander, spesielt i et langstrakt land som Norge.

Denne absurditeten er mulig bare på grunn av billig olje. Når energien blir knapp, må maten produseres nærmere.

Overgangen fra forbruker til produsent starter med små skritt:

• Lær å dyrke de enkleste grønnsakene – salat, reddiker, gressløk, bønner

• Utvid til rotgrønnsaker som krever lite stell – poteter, gulrøtter, pastinakk, løk

• Lær deg bevaring av mat – tørking, fermentering, hermetisering

• Forsøk deg med flerårige matvekster – bærbusker, frukttrær, asparges

Hvis du bor i leilighet uten hage, kan felleshager og parseller være en løsning. Du kan spesialisere deg på «innendørs mat», sopp og spirer som gir mye næring på lite plass, eller fokusere på matkonservering og -lagring, som er like viktig som produksjon.

Regenerativt jordbruk og permakultur

Det industrielle landbruket ødelegger litt mer av jorden for hver avling. Årsaken er at levende jordsmonn brytes ned med bruk av kunstgjødsel, monokultur der de samme vekstene dyrkes år ut og år inn, og tunge maskiner som henholdsvis harver og pakker jorda. Resultatet er utarming av mikroorganismer, erosjon, og en jord som gradvis mister evnen til å bære liv.

Regenerativt landbruk gjør det motsatte — blåser liv i og nærer jordsmonnet. Det er ikke bare «grønn» praksis; det er en nødvendighet for at matproduksjonen skal kunne vare ved.

Noen nøkkelprinsipper for regenerativt hage- og landbruk:

• Ingen jordbearbeiding — i hvert fall ikke med maskiner: La jordens naturlige struktur være intakt

• Jorddekke: Hold jorden dekket med organisk materiale

• Mangfold: Dyrk mange ulike vekster sammen

• Permanente beplantninger: Hold flerårige planter som ikke trenger å sås hvert år

• Integrering av dyr: Høner som gjødsler og katter som står for skadedyrkontroll. På større sammenhengende områder bør kyr, sauer og geiter vurderes.

Dette høres kanskje komplisert ut, men mange mener at permakultur og regenerativt jordbruk er enklere enn industrilandbruk: det krever mindre innsats og gir mer stabile avlinger.

Selvforsyningsforsker Charles Dowding har dokumentert hvordan no dig (ingen graving) produserer mer mat med mindre arbeid. En av årsakene er at man bevarer de livsviktige soppnettverkene i jorda hvis man lar spaden stå. Han mener også at lufting og graving i jorda, selv om oksygenet gir en brå oppblomstring av mikroorganismene, på sikt vil skade mikrobiomet. Skal du omgjøre deler av plenen til kjøkkenhage, trenger du ikke skyfle den vekk, men kan fylle på kompost og dekke området med pappkartong eller plast. I løpet av noen måneder er det mørk og fruktbar jord (eventuelle ugress med treaktige røtter bør du likevel grave vekk). I en av filmene sine dokumenterer Dowding hvordan han dyrket et halvt tonn mat på 60 kvadratmeter med denne metoden. Mindre arbeid, og veldig mye mat per kvadratmeter!

60 kvadratmeter er ikke mer enn mange har tilgjengelig i hagen sin.

Men også mange bønder går over til regenerativt landbruk. I 2020 ble dokumentaren Kiss the Soil en suksess. Filmen skapte oppmerksomhet rundt hvordan regenerativt jordbruk ikke bare er nødvendig for å dyrke mat uten evig tilgang på fosfor, men også for å binde drivhusgasser i jorda. Heller enn karbonfangst med energislukende maskiner, må vi begynne å røkte jorda på en måte som binder CO2. Gjør vi det, vil vi samtidig unngå jorderosjon og tap av dyrkbar matjord, og i tillegg få spise mat som er frisk og sunn for oss. Vi må forstå, akseptere og gjeninnføre livets sirkler og kretsløp i stor skala. For å få til det må vi ta et oppgjør med ideen om kortvarig gevinst. Dreper du jorda for å få gigantavlinger ved hjelp av kunstgjødsel, stjeler du fra fremtiden.

I Norge har vi tradisjonelt dyrket mye poteter, kålvekster og rotgrønnsaker. Disse plantene er fortsatt ideelle for vårt klima, og gir mange kalorier per kvadratmeter. Men vi kan også her dyrke varmekjære vekster gjennom mikroklimateknikker, slik som å plassere mørke steiner som samler varme, eller dyrke på sørsiden av vegger.

Permakulturdesign, slik David Holmgren forklarer det, kopierer naturlige økosystemer. Ved å plante i «lag» — fra høye frukttrær, via bærbusker til urter og rotgrønnsaker — kan samme areal produsere flere ganger så mye mat som i monokulturer, som ikke bare produserer mindre mat, men samtidig også utarmer jorda.

Men permakultur handler ikke bare om hagebruk og landutnyttelse. Det er en helhetlig tenkemåte på, der målet er å designe systemer som ligner naturen: stabile, mangfoldige og selvoppholdende. Permakulturprinsipper kan brukes til å planlegge ikke bare dyrking, men også boliger, nabolag og lokale økonomier, med naturens kretsløp som forbilde.

I USA skjeler bønder som har bestemt seg for å gå over til regenerativt landbruk til kunnskapen urbefolkningen hadde for hundrevis av år siden. Fra dem kan vi lære at mais, squash og bønner («de tre søstrene»), styrker hverandre når de får vokse sammen. Maisen plantes først, og når den har reist seg 15 centimeter, sås bønner og squash. Bønnene kan da klatre i maisen, men bidrar samtidig til trioen med en annen viktig egenskap: nitrogenfiksering i jorda. Squashen, for sin del, vokser på bakken, og dekker jorda slik at de blir lite ugressvekst og vannfordamping. Dette er symbiose i praksis!

Gjennom å tenke strategisk over hvilke vekster du planter sammen, og som slik hjelper hverandre å vokse (hvor de står, hvor mye sollys og vind de får, om de har le fra harde regnskurer, og så videre), kan du over tid teste ut forskjellige kombinasjoner, og også bygge opp jorda i hagen din, slik at den blir mer og mer fruktbar.

Mens industrielt jordbruk utarmer jorda, beriker og forbedrer regenerativt landbruk den. Har du lite nitrogen i jorda, kan du plante jordforbedrende planter. Er jorda tett, kan du plante vekster med store sterke røtter som bryter den opp. Eksempler på planter som brukes til jordforbedring er kløver, brennesle, belgvekster, erteblomster og honningurt.

Husk: Jord bygges over tid, og jordbrukerferdigheter utvikles over år.

Gjør feil mens konsekvensene ennå er små.

Start nå.

Frødyrking og frøbevaring: Din livsforsikring

Å eie frø er å eie fremtiden, slik de russiske flyktningene ved elven Volga som jeg skrev om i kapitlet “Økologisk overskridelse” visste så godt. Vårt moderne landbruk er imidlertid avhengig av kommersielle frø. I en verden med flere brutte forsyningskjeder innebærer selvforsyning at vi må sørge for våre egne frøressurser.

Frø er også noe håpefullt og vakkert. Kona mi og jeg har et vennepar som bor noen kvartaler unna. De er dyktige på matauk, men også på hagedyrking. Om sommeren ser du bare smale striper av grønn plen mellom dyrkingsbenkene, og midt på plenen, på en oppmurt grunnmur av rød teglstein, står et lite drivhus. Ofte lager de merkelige grønnsaker jeg ikke har hørt om før. Eller de har frukttrær som de fleste ikke kjenner til lenger. På en fest vi var på, fikk vi for eksempel et glass med kvedegelé. Kvedefruktene ligner på pærer i form, men smaker noe helt eget.

Uansett, det jeg skulle frem til, er at disse vennene våre også høster sine egne frø. Frøene samler de i søte små konvolutter som de iblant har malt med akvarellfarger, og skrevet navnene våre på med løkkeskrift.

Frø er ikke bare en livspolise, men også den perfekte gaven!

Hver deltaker i lokalsamfunnet bør lære seg å høste frø fra minst 3-5 plantearter. Dette er en enkel, men avgjørende ferdighet:

• Velg de sterkeste plantene for frøhøsting

• La dem gå i blomst og sette frø

• Høst frøene når de er modne (og tørre)

• Rens og tørk frøene grundig

• Oppbevar i papirposer eller glass på et kjølig, tørt sted

Noen planter er enklere å høste frø fra enn andre. Erter, bønner, salat og mange urter er ideelle nybegynnervekster. Andre, som korsblomstfamilien (kål, brokkoli, og så videre), kan krysse seg med ville slektninger, og krever derfor mer kunnskap.

Opprett en frøbank i lokalsamfunnet. Det skaper motstandskraft. Bytt frø med naboer og venner for å utvide mangfoldet. Tenk på dette som en levende forsikringspolise.1

Matauk

Da jeg fortalte om tippoldefaren min i avslutningen av Hodeboken, skrev jeg at han kunne høste av en naturbuffer vi i vår overflod har utarmet. Det er en sannhet med modifikasjoner. Norge er et land med store naturområder, der sesongene gir oss forskjellige bær, planter og sopp som kan bidra til å fylle magene våre.

Selv her hvor jeg bor, i Moss på det sentrale Østlandet, er det skog på alle kanter, og hav noen hundre meter fra døra. Så lenge vi er varsomme når vi ferdes i naturen, er det galskap å la de hundretusenvis av tonnene med blåbær og sopp som titter opp av lyngen hver sommer og høst, råtne på rot.

Det er dessuten sunt. Det er ufattelig godt, det beste som fins. Og det fyller magen.

Det kan også være sosialt å høste fra naturen. Kombinerer man det med en søndagstur med familie og venner, er det en perfekt slutt på uka. Da jentene var små, var vi nesten alltid på tur på søndagene (nå nekter de!). En gang sto jeg og den eldste dattera mi med sola i ryggen en hel dag og plukket blåbærbøtter etter blåbærbøtte. Hun var blå rundt truten, mens jeg lot blåbærplukkeren gå, jevnt og trutt, og kona hjalp også til. Da vi kom hjem hadde vi førti liter, som vi renset med en dings festet til støvsugeren, før vi frøs det ned. Det året hadde familien blåbær på frokostblandingen frem til neste høst.

Sopp er en litt annen sak. Du vil jo ikke ha nyreskade. Hvis du ikke er ekspert, kan du likevel ta forholdsregler. Jeg plukker aldri skivesopp, siden det er der man finner de virkelig giftige soppene. I stedet har jeg en enkel liste, der det er nesten umulig å bomme: kantarell, traktkantarell (obs, den kan forveksles), steinsopp og piggsopp.

Hva skal jeg med andre sopper? Disse smaker jo fløyel. Spør du meg, finner du ikke bedre sopp enn steinsopp, Karl Johan, som svenskene kaller den, porcinien som smaksetter deilige italienske retter.

Hva med lagring? Jeg foretrekker å forvelle og fryse soppen jeg plukker, men mange velger å tørke den. Tørking er en enkel metode, som alle kan klare. Store sopper som steinsopp skjærer du i tynne skiver, som du legger på brett i ovnen. Sett den på lav varme, og la ovnsdøra stå på gløtt, for eksempel over natta. Det viktige er at du passer på at soppen er skikkelig tørr før du putter den på glass, hvis ikke mugner den.

Mens sopp og bær er velkjente vekster for matauk, finnes det masse annet rart vi kan spise ute i naturen. I plenen din har du antagelig ryllik. I lindebusken bak huset vårt kryr det av skallerkål, som fikk oppnavnet tyskerkål under andre verdenskrig, fordi mange brukte det til å spe på maten med, for eksempel i salater, supper og stuinger.

Brennesle er en annen vekst som er god og sunn, som folk før i tida spiste for å øke vitamin- og mineralinntaket etter en lang og hard vinter, og unngå tæring på tampen av mørketida.

Det finnes myriader av grønt du kan spise, hvis du leser deg opp og åpner øynene. Ramsløk vokser for eksempel i store tepper på bestemte steder. Strutseving er en bregne som smaker som asparges stekt i smør og hvitløk, hvis du høster den før den er utvokst.

Så har vi det virkelig store matfatet. Havet.

Jeg har skrevet at Oslofjorden er død. Men også det er en sannhet med modifikasjoner. Mens det er riktig at det knapt finnes hjemmehørende kystfisk her lenger, slik som torsk, er det likevel én fisk man kan spise så mye man lyster av: makrell.

Når innsiget kommer om våren, er det ikke mulig å fiske for mye med fiskeredskapene vanlige folk har tilgjengelige. I samfunnet vårt kunne vi ha spist makrell hver eneste dag i to måneder.

Men da ville vi til gjengjeld være mektig lei av makrellsmaken. Antagelig lenge før det hadde gått to måneder også. Da er det viktig å vite at makrell kan lagres. Noen legger den på lake, det blir som ceviche. Men makrellen kan også brukes som åte, i krabbeteiner.2

Krabber og skjell kan vi spise oss blå på. I hvert fall enn så lenge. Du gjør en nobel dyd hvis du sanker Stillehavsøstersen som har fortrengt blåskjellene, og formerer seg i et ufattelig tempo. Stillehavsøsters smaker til forveksling likt som den forjettede flatøstersen i det franske kjøkkenet, den er bare styggere. Og liker du ikke rå østers, kan du grille den med tabascosaus på. Er vi i det gode lunet i samfunnet vårt denne ettermiddagen, åpner vi kanskje en flaske hvitvin også? Eller har vi brygget eget øl?

For å oppsummere: Matauk i skogen og havet er ikke bare uunngåelig i et selvberget samfunn, det er også en kilde til glede og sosialt samvær. Lær barna å leve i og av naturen, samtidig som samfunnet høster de beste matvarene jordkloden har å by på.

Men vis naturen respekt. Ikke ødelegg lyng og greiner. Følg eksisterende stier når du beveger deg rundt, ikke lag nye. La sky dyr få være i fred. Sank tørr ved, ikke fell friske trær.

Les neste kapittel her

Om prosjektet

For sent i tide: Fellesskap og omstilling i krisenes tid er resultatet av årevis med lesing, skriving og aktivisme, kort og godt forsøk på å forstå de enorme problemene vi står i.

Men det er også en bok om løsninger. Derfor består den av to deler:

– Hodeboken: om klima, natur, energi, sammenbrudd og systemisk sårbarhet.

– Håndboken: om motkraft, jord, fellesskap, lokal mat, lavteknologi og menneskelig styrke.

Etter mye sort realisme i Del 1, Hodeboken, har vi nå kommet til Del 2, Håndboken. Her får du oppskriften på handlekraft, mening og fellesskap, og ikke minst selvforsyning.

Neste post publiseres 21. juli:

Der kan du lese …

Kapittel 14: Energi: Den vanskelige overgangen

Abonner på nyhetsbrevet, så får du de neste kapitlene rett i innboksen.

Subscribe now

Hvis denne teksten traff deg – del den gjerne videre. Jeg er ikke på sosiale medier, så deling er den eneste måten denne digitale boka kan finne vei til flere.

Share

Husk: Vi er ikke alene. Men vi har dårlig tid.

Forhåpentligvis er det ikke for sent å være ute i tide.

Se innholdsfortegnelse og klikk deg inn på kapitlene som alt er publisert her.

Les om “For sent i tide”-føljetongen i innledningen til første kapittel her.

Alle kildene til kapitlene i Håndboken ligger nederst i Del 2: Håndboken.

Les forrige kapittel her

Motstandskraft: Motkraft, bærekraft, samkraft

Før vi dykker inn i det praktiske, må vi få på plass et nøkkelbegrep: motstandskraft.

Å ha motstandskraft er lik evnen til å absorbere sjokk og komme seg igjen. Et motstandskraftig system har tre viktige kjennetegn:

• mangfold

• nivådeling

• kunnskapsdeling.

Mangfold betyr å ha flere løsninger for samme behov. Har du bare én varmekilde, er du sårbar. Har du vedfyring, strøm, solvarme og isolasjon, er du mer motstandsdyktig.

Å dele opp store systemer i nivåer og delsystemer, betyr at dersom én del av systemet svikter, så vil resten likevel fortsette å fungere. Alt kollapser ikke samtidig.

Kunnskapsdeling betyr at flere personer kan utføre samme oppgave, slik at systemet ikke slutter å fungere hvis et individ med uunnværlig kompetanse faller fra.

I moderne samfunn er vi vant til effektivitet. Vi spesialiserer oss og strømlinjeformer systemer. Det gir høy produksjon når alt fungerer, men skaper enorm sårbarhet i krisetider.

Det motsatte — motstandskraft — betyr lavere effektivitet, men større evne til å håndtere motgang.

Det vi ønsker oss er ikke effektiviteten til en slank forsyningslinje som snirkler seg rundt hele jordkloden. Vi er heller villige til å eie mindre, for å få det som virkelig betyr noe: samkraft og bærekraft. Vi forener krafta vår, og blir dermed sterkere enn vi ellers kunne ha vært, og denne krafta bruker vi til å bygge et bærekraftig samfunn.

Til sammen gir det motstandskraft.

Når du leser videre, tenk: Hvordan kan jeg gjøre meg og lokalsamfunnet mitt mer motstandsdyktig? Hvordan kan jeg redusere sårbarheten min?

Mental motstandskraft

Å håndtere følelsene våre blir minst like viktig som å håndtere praktiske utfordringer. Når samfunnet endrer seg raskt, vil vi oppleve angst, sorg og hjelpeløshet. Vi må derfor lære oss å ta vare på hverandre. Vi må snakke åpent, lytte uten å dømme, og skape rom hvor det er greit å være sårbar. Regelmessige fellesmøter der alle kan dele tanker og følelser, og gruppesamtaler ledet av personer med erfaring innen psykisk helse, kan hjelpe hele samfunnet til å bli mer motstandsdyktig også emosjonelt.

Å forberede seg på fremtiden handler ikke bare om praktiske tiltak, men også om psykisk motstandskraft. Mental styrke er nemlig avgjørende i kriser. Evnen til å beholde roen, ta kloke valg og samarbeide med andre, men også å trives på tross av materielle utfordringer, avgjør ofte utfallet. Når krisen rammer, vil mange oppleve frykt, stress og tap av kontroll. Derfor er det viktig å være mentalt forberedt på å møte slike følelser på en konstruktiv måte.

Det handler til dels om enkle grep: Å bygge opp gode relasjoner i nærmiljøet, ha realistiske forventninger, og øve på å håndtere usikkerhet. Jo bedre vi er rustet mentalt og praktisk, desto større er sannsynligheten for at vi sammen finner gode løsninger når vi møter tøffe tider.

Grunner til å knytte bånd og samarbeide i små samfunn, kan være mange og sammensatte. De kan komme av nød, men bør ikke bare komme av nød. Da blir samfunnet vårt for sårbart. En viktig årsak til å finne sammen kan også være gleden ved å strebe etter en bedre fremtid, med fornyet tro på menneskets uforløste potensial.

Da jeg flyttet til Moss fra Oslo så jeg et snev av potensialet små lokalsamfunn kan ha. I Oslo bodde alle jeg kjente i trange leiligheter: Når vi var sammen med hverandre, var vi alltid på bar, aldri hjemme hos hverandre. I Moss var dette annerledes. Vi kunne møtes hjemme hos hverandre, ti-femten stykker. Vi lagde middag sammen, som ikke sjelden utartet til fest. Om sommeren møttes vi i hagene til hverandre, alle tok med noe til bordet, og så … Vel, det utartet som regel til fest, da også.

Slik skal det vel også være i samfunnene våre? Vi skal jo ikke slutte å ha fest. Men kanskje festen vil oppleves som mer meningsfull hvis vi har utrettet noe sammen først?

I småsamfunnene skal vi bygge relasjoner før vi har blitt fiender. For det er jo mye enklere å bli frender i «fredstid», da kampen om ressursene ennå er liten.

Hvis vi kjenner hverandre, hvis vi har jobbet og festet sammen, er det mer sannsynlig at vi hjelper hverandre når det trengs. Vi skal svette og more oss. Le og gråte. Vitse og hjelpe.

For gode relasjoner er mye mer forpliktende enn avtaler. Det som får mennesker til å handle for det felles beste i nøden, er at de bryr seg om medmenneskene sine.

Når ressursene blir knappe, er det likevel viktig å være forberedt på at konflikter kan oppstå også mellom gode naboer. For å unngå at fellesskapet splittes, trenger lokalsamfunnet verktøy for konflikthåndtering. Start med å skape en kultur der uenigheter snakkes om med respekt. Ha faste møter hvor dere diskuterer problemer før de vokser seg store. Øv på enkle konflikthåndteringsteknikker som aktiv lytting og empatiske spørsmål. Hvis konfliktene blir store, kan det være lurt å avtale på forhånd hvem som skal fungere som nøytral tredjepart, en megler dere alle stoler på.

Vi må den giftige mistenksomheten til livs, den som kommer av ulikhet og konkurranse, den alles-kamp-mot-alle vi er innprentet med. Vi må øve oss på å sette egne behov til side for fellesskapet; en naturlig evne som overfloden har utarmet i oss.

Vi er alle forskjellige. Men behovet for næring, fellesskap og trygghet har vi felles.

Så la oss møtes i dette fellesskapet, heller enn å skilles ved våre særegenheter. La oss samarbeide enten vi bor i blokk, rekkehus, eller vi leier bopæl. La oss tro det beste om hverandre enten vi bor vest eller øst i byen, om vi er høyt eller lavt på strå i den bestående orden. La oss bli med i samfunnet enten vi er arbeidsløse eller har ulike funksjonsutfordringer. Dette er en bok for de som er flintuenige i analysen min av fremtiden, og for folk som har sett og erkjent den fulle tyngden av det vi har foran oss.

Før vi går videre, må jeg komme med en innrømmelse.

Jeg synes nemlig dette er vanskelig og ubehagelig. Ja, direkte pinlig, faktisk. Jeg tenker med gru på hvem jeg blir når jeg gir ut denne boka. Hva vil folk tenke når de ser meg? Hvordan vil de dømme meg? Men verst av alt: Vil de overhodet bry seg?

Jeg har aldri turt å ta steget. I stedet har jeg lest, fordypet meg i studier, forsøkt å overbevise vennene mine om hvor ille det er, mye verre enn Dagsrevyen gir inntrykk av.

I mange år har jeg tenkt at jeg burde bli mer selvberget. Jeg burde redusere risikoen. Ikke la det beste bli det godes fiende, men gjøre noe. Jeg burde montere solceller, jeg burde snakke med naboene mine. Det har stort sett blitt med tanken. Jeg har installert en regnvannstank ved den ene takrenna. Jeg har en kjøkkenhage, der mesteparten blir spist av rådyr hvert eneste år, og som det er samboeren min som holder liv i. Vi har et veggmontert drivhus på sørveggen, der vi dyrker agurk og tomater.

Det er flaut å innrømme hvor langt unna jeg er samfunnet jeg tar til orde for nå. Og det føles farlig å begynne. Hvordan ta det første steget? Jeg grøsser ved tanken på å snakke med folk i gata; hjelpeløse retoriske eskapader der jeg forsøker å overbevise naboer og venner om at de vil ha egeninteresse av å endre livene sine fundamentalt.

Hvem tør det?

Kanskje en som har innsett at det er tvingende nødvendig?

Eller en som tenker at uansett hvordan ting utvikler seg, så blir det en kilde til glede?

Eller kanskje en som lengter etter et vitalt prosjekt som kan gjøre livet bedre?

La oss i det minste prøve. Dette er en praktisk manual. Plukk ut det du føler passer for deg. Kanskje er du mye mer ekstrovert enn meg? Kanskje er du den fødte organisator?

I så fall begynner det med deg!

Hvordan bygge et motstandskraftig lokalsamfunn?

Elinor Ostrom, en amerikansk statsviter som har forsket på styring og allmenninger, viser at «allmenningens tragedie» ikke trenger å være uunngåelig.1 Gjennom empiriske studier av samfunn verden rundt, dokumenterte hun hvordan mennesker faktisk klarer å samarbeide og forvalte ressurser bærekraftig over svært lange tidsperioder, helt uten sentral styring eller privat eierskap. Ostrom avdekket viktige prinsipper som sikrer mot overforbruk: tydelige regler, lokal forankring, tillit, transparente beslutningsprosesser og effektiv håndheving av reglene. Forskningen hennes viser at vi ikke trenger å vente på nasjonale eller globale avtaler: Allerede nå kan vi starte arbeidet med å skape motstandsdyktige lokalsamfunn som møter ressurskriser på en rettferdig og bærekraftig måte.

Rob Hopkins og Transition Town-bevegelsen viser oss en praktisk vei vekk fra frustrasjon og maktesløshet til aktiv handling. Hopkins startet Transition Town-bevegelsen, sammen med flere andre ildsjeler, i den lille byen Totnes i Storbritannia, med en enkel, men kraftfull tanke: Lokalsamfunn kan selv redusere avhengigheten av fossile brensler og samtidig skape sosial, økonomisk og økologisk motstandskraft.

Gjennom hundrevis av eksempler, fra lokale valutaer til dyrking av mat i urbane omgivelser, viser Transition Town-bevegelsen hvordan mennesker selv kan ta styringen. Hopkins understreker at selv om globale utfordringer virker overveldende, er lokal handling både mulig og meningsfylt. Erfaringene fra Transition Towns kan fungere som en verdifull inspirasjon når vi selv skal bygge robuste lokalsamfunn her hjemme.

Basert på Ostroms forskning og Hopkins erfaringer, foreslår jeg følgende:

Snakk med naboen(e) du kjenner best først. Eller de du innbiller deg at kan være enige med deg. Inviter på en kaffe, en middag, en ettermiddagstur. Herfra kan dere sammen oppskalere og invitere flere. Legg lapper i postkassene, eller lag et felles arrangement.

I løpet av det første møtet bør dere bli enige om et felles prosjekt. For det er viktig å gå fra tanke til handling nå som dere har tatt det første steget. Dette kan starte så enkelt som:

• En månedlig dugnad i nabolaget

• Et felles hagedyrkningsprosjekt

• En verktøydelingsordning

• Et byttelaug der tjenester og varer byttes

• Eller bare en fest.

På det første møtet bør du også forsøke å identifisere hvilke ferdigheter og kompetanser naboene dine har. Hva kan de bidra med? Kartlegg ressurser der du for eksempel identifiserer:

• Hvem har praktiske ferdigheter (snekring, rørlegging, elektrikerarbeid, hagebruk)

• Hvem har helsefaglig kompetanse

• Hvem har store tomter eller dyrkbar mark

• Hvem har verktøy og utstyr som kan deles

• Har noen brønner eller andre vannkilder

• Listen kan forlenges. Bare fantasien setter grenser.

Gode samfunn bygges gjennom gjensidige interesser, ikke gjennom byråkrati og formelle strukturer. Start der folk føler en umiddelbar nytte og glede av fellesskapet.

Og husk: Tillit bygges over tid.

Det finnes ingen snarveier. Start nå, mens det fortsatt er gode tider.

Les neste kapittel her

Om prosjektet

For sent i tide: Fellesskap og omstilling i krisenes tid er resultatet av årevis med lesing, skriving og aktivisme, kort og godt forsøk på å forstå de enorme problemene vi står i.

Men det er også en bok om løsninger. Derfor består den av to deler:

– Hodeboken: om klima, natur, energi, sammenbrudd og systemisk sårbarhet.

– Håndboken: om motkraft, jord, fellesskap, lokal mat, lavteknologi og menneskelig styrke.

Etter mye sort realisme i Del 1, Hodeboken, har vi nå kommet til Del 2, Håndboken. Her får du oppskriften på handlekraft, mening og fellesskap, og ikke minst selvforsyning.

Neste post publiseres 20. juli:

Der kan du lese …

Kapittel 13: Matproduksjon: Veien til selvforsyning

Abonner på nyhetsbrevet, så får du de neste kapitlene rett i innboksen.

Subscribe now

Hvis denne teksten traff deg – del den gjerne videre. Jeg er ikke på sosiale medier, så deling er den eneste måten denne digitale boka kan finne vei til flere.

Share

Husk: Vi er ikke alene. Men vi har dårlig tid.

Forhåpentligvis er det ikke for sent å være ute i tide.

Les forrige kapittel her

Del 2: Håndbok

Det er lett å tro at løsningen på store kriser ligger i store tiltak, langt borte fra oss selv. Men veien videre starter ikke med vedtak i fjerne møterom. Den begynner her: i hverdagslivet, i fellesskapene våre, i det vi kan gjøre med egne hender og egne valg.

Denne delen av boka handler om å bygge livskraft nedenfra.

Ikke perfekte løsninger, men levende, praktiske svar på spørsmålene vår tid stiller oss.

• Hvordan styrker vi motstandskraften vår?

• Hvordan skaper vi fellesskap som varer?

• Hvordan kan vi produsere mat, forvalte energi og ta vare på hverandre hvis de gamle systemene svikter?

Dette er ingen oppskrift, ingen fasit.

Det er en håndbok for alle de som vil være med på å finne veien mens vi går den.

Mens Hodeboken var en slags obduksjonsrapport om hvordan og hvorfor vi havnet i uføret vi befinner oss i, er Håndboken en førstehjelpsmanual. Hodeboken peker på problemene, Håndboken peker på løsningene. Ikke globale, men lokale. Løsningene begynner på kjøkkenet, i hagen, i byen eller bydelen din. I gata du går i hver eneste dag.

Vi er avhengige av å gå fra hode til hånd, fra tanke til kropp. Jeg føler det på kroppen, og for å være ærlig har jeg gjort det lenge. Som jeg var inne på i Hodeboken, har jeg lest mye om natur og klima. I perioder har det blitt så massivt at det har påvirket den mentale helsen min.

Da jentene var små, ble jeg i noen år fanget i en depressiv spiral, og måtte begynne med medisiner. Også da jeg var i tjueårene, gikk jeg til psykolog. Jeg burde kanskje allerede da ha forstått at behandling av meg – individet mitt – ikke kunne løse de grunnleggende problemene: ødeleggelsen av verden? Dette fikk jeg i klartekst bekreftet i en episode jeg husker spesielt godt. Etter at jeg hadde lagt ut i det vide og det brede om fremmedfølelsen den moderne industrikapitalismen skapte i meg, svarte psykologen kort og greit: «Eksistensialisme driver vi ikke med her.»

Jeg ble forbannet der og da, men nå tenker jeg at hun har rett. Individuell behandling kan ikke løse problemet med ødelagte fellesskap, klimaendringer og naturdød. Vi må selv vende om og skape fellesskapet, fremtiden, naturlommer, mening, for å bli friske igjen.

Dette forsto jeg nok også for lenge siden. Men jeg fortsatte å dulle i mine små sirkler. Jeg innså at selvberging og matauk er fremtiden, men jeg ville ikke fremstå som en tulling heller, en klimakatastrofens Nostradamus, så jeg dro heller familien med på soppturer og blåbærsanking, og i stedet for å skrive faktiske opprop for endring, skrev jeg så vidt fiksjonaliserte romaner, der jeg tematiserte fremmedfølelsen, men også viste gleden ved fiske og naturopplevelser, og sameksistensen mellom barn og voksne, mens jeg passet på å gjøre meg morsom på hovedpersonens bekostning, i en slags paradoksal selvironi.

Men dette går ikke lenger. Jeg må si det rett ut. Fellesskapet er fremtiden. Fremtiden er oss. Fremtiden finnes der hvor du er mens du leser dette. Du er festet til stedet som en magnet. Stedet holder deg i live. Stedet er en forlengelse av kroppen din. Stedet og vi er deg.

How Everything Can Collapse presenterer forskning på hvordan mennesker har handlet i reelle kollapser og krisesituasjoner. Beretninger fra overlevende etter 11. september og terrorangrepet i London, fra togulykker og andre fæle hendelser, demonstrerer at de fleste forholder seg rolig, organiserer innsatsen og hjelper hverandre. Servigne og Stevens formulerer hva som skjer med mennesker i katastrofesituasjoner slik:

«Jeg» blir umiddelbart til «vi» med en kraft som ingenting tilsynelatende kan stoppe.

Det er likevel ingen mangel på historiske (eller nåtidige) kilder som viser menneskers brutalitet, ikke bare for å sikre egen overlevelse, men også for å sikre ressurser som overskyter menneskets elementære behov i millionte potens. Nåde og medmenneskelighet er derfor sannsynligvis både en impuls, utløst av nærhet til katastrofen, slik Servigne og Stevens er inne på, men også en kultur som må dannes, jobbes med, kjempes og svettes for; noe man virkelig må ville oppnå. For å sikre medmenneskelig oppførsel i fremtiden må vi altså begynne forberedelsene allerede nå.1

Vi må skape den kulturen vi ønsker å leve i når ressursknappheten setter inn.

For oss mette nordmenn høres det kanskje vanvittig ut å rope etter beredskap og selvberging mens butikkene er breddfulle av fast fashion, franske viner, tropiske frukter, og tekniske dippedutter vi ikke kunne ha fantasert frem så sent som i fjor.

Boka Beredskapshagen: Slik får du mat ut av plenen presenterer imidlertid to historiske eksempler som bør få oss til å tenke oss om en gang til. Er vi så trygge som vi liker å tro?

Før første verdenskrig hadde ikke Norge bygget opp beredskapslagre. Erfaringene med fattigdom og sult i de harde årene krigen varte, gjorde at norske myndigheter opprettet Statens kornforretning i 1927, som blant annet hadde i oppgave å bygge beredskapslager av mat- og såkorn. Resultatet var at da Norge ble invadert i 1940, så hadde myndighetene nok korn til å fø befolkningen ut 1941. For et lykketreff!

I den kalde krigen ble beredskapen opprettholdt og styrket. Men etter Sovjetunionens fall har norske myndigheter lagt ned hele beredskapen. I dag har vi ikke annen matberedskap i Norge enn det som til enhver tid befinner seg i butikkhyllene og på lager.

Kornsiloene er imidlertid ikke det mest interessante med denne historien. I 1939, mens myndighetene ennå trodde at Norge ikke skulle bli dratt inn i en storkrig, sendte de for sikkerhets skyld ut en brosjyre om selvforsyning til husholdningene.2

Heftet Mor Norges Matbok forklarte borgerne om hvilke matvarer landet kunne skaffe innenfor egne grenser. Sild og poteter. Grønnsaker, fisk, melk, egg. Alle måtte nå bidra:

Hver enkelt familie, hver husholdning må gjøre sitt for å nå fram til større sjølberging under krisa.

Som vi vet, ble selvberging en sentral del av beredskapen mens landet var okkupert i andre verdenskrig. I Slottsparken og Frognerparken ble det dyrket poteter. Uproduktive gressplener var knapt å se. Matauken hver og én sto for, reddet folket vårt gjennom krisa.

Et like treffende eksempel som nordmenns selvberging under andre verdenskrig, er datsjaene som reddet den russiske befolkningen etter Sovjetunionens kollaps i 1991.

Da Sovjetunionen gikk i oppløsning, krakelerte også produksjon og forsyningslinjer, og penger mistet all verdi. I butikkene var det tomme hyller så langt øyet rakk. For å skaffe mat dyrket folk opp datsjaene, som før hadde vært sommersteder.

I 1996 sto potetavlingene på datsjaene for 96 prosent av den totale potetavlingen i Russland, forteller Beredskapshagen. Befolkningen var tilnærmet selvforsynt med mat. Russerne overlevde ved å dele og bytte med hverandre. Dette var den eneste muligheten de hadde, akkurat som det vil være vår eneste mulighet når ressursene skrumper inn.

Slik er det overalt og alltid: Å dele, hjelpe hverandre, bytte og utveksle tjenester, er eneste måte å overleve og trives på når overfloden forsvinner. Alternativet er barbari.

I de neste kapitlene mine første tanker om hvilken kunnskap og ressurser små, motstandsdyktige og selvforsynte lokalsamfunn vil trenge. Forslagene er ikke utfyllende — mange vil ha alternative ideer, og noe er kanskje feilslått eller bortkastet.

Ideene jeg presenterer er fra bøker, men òg en viss praktisk erfaring, og et sinnelag for å løse ting ad hoc. Men nøyaktig hva vi skal gjøre, og hvordan, må vi finne ut sammen.

Jeg er overbevist om at jo tidligere vi begynner å tenke i disse baner, desto bedre.

Her må jeg skynde meg å skyte inn:

Dette er ikke en bok som oppfordrer deg til å kjøpe et landstykke, en skog, langt utenfor allfarvei. Ingen skal bygge et selvberget samfunn ut av ingenting. Det er det verken ressurser eller tid til. Vi skal ikke legge store planer og tegne kvartaler av nullutslippshus, hyre inn kontraktører til å bygge dem, finne et meglerhus med «gode verdier» som kan skape «buzz», og selge konseptet til folk som drømmer om et annet liv.

Nei. Dette er en bok om å begynne med det du har. Du må begynne med stedet og menneskene rundt deg. Bor du i byen, må dere samarbeide om å dyrke opp hageparseller og rekreasjonsområder. Inngå avtaler med kommunen! Bor du i villakvartaler, må dere fordele tomtearealet på fornuftig vis. Bor du på landet kan du få hjelp mot å tilby kost og losji. Det er overhodet ikke ressurser til at vi skal forlate infrastrukturen vi har bygget, med klima og natur som omkostninger, og starte på nytt.

Vi må begynne der vi er.

Og et forbehold. Jeg har skrevet masse om politikernes og bedriftledernes ansvarsfraskrivelse før. Jeg har stått foran Stortinget, forfattet kronikker, og uttrykt min oppgitthet i lystige lag. Jeg har hørt de luftige talene som aldri fører til handling.

Selvfølgelig vet jeg et verden trenger en overnasjonal styringsmekanisme som struper utslipp og naturtap. Men enn så lenge går utviklingen i motsatt retning: mot mer sløsing, mer bortkastet energi på konflikt og luksus, flere grøderike habitater overødslet med søppel og bomber. Min tilnærming med denne boka er å ignorere politikere og maktpersoner, og snakke direkte til deg. Du kan faktisk handle uten dem!

Den kapitalt feilaktige responsen fra klodens maktmenn er ikke et argument for ikke å gjøre noe. Tvert imot. Det er det beste argumentet for å vende om så raskt som råd er.

Vi har ventet altfor lenge på strukturelle grep ovenfra. Helt siden Kyoto-protokollen ble undertegnet på 90-tallet, har verdenssamfunnet snakket om å redusere utslippene. Resultatet har likevel vært det motsatte: Utslippene har fortsatt å øke dramatisk, mens vi nærmer oss — eller allerede? — har passert kritiske vippepunkter i jordsystemene.

Politikerne som skulle løse problemene, har sviktet gang på gang.

En annen tilnærming, som kanskje er den eneste realistiske på det kritiske punktet i historien vi har kommet til nå, er å endre oss selv først. Vi har ikke tid til å vente på — eller drømme om? — storskala top-down-løsninger lenger.

Og hvem vet: Ved å redusere eget forbruk, styrke lokale fellesskap og bygge reell motstandskraft, kan vi kanskje etablere press nedenfra som gjør at politikere til slutt MÅ ta modigere grep høyere oppe?

Idet politikerne ser at vi danner fellesskap, og ikke bare klarer, men velger å leve enklere liv med redusert økologisk fotavtrykk, vil det ikke bare gi dem mot til å foreslå livsnødvendige endringer, det vil også gi ryggdekning for å hevde at velgerne faktisk ønsker endringene, selv om de kan være upopulære hos noen, og krevende på kort sikt.

Men lokale lommer av fellesskap, der vi dyrker mat og reduserer fotavtrykket vårt i atmosfæren og naturen, kan også tjene en annen hensikt: Den kan vise borgerne som fortsatt tviler, at det kanskje ikke er så farlig å tjene litt mindre, å ha litt færre valgmuligheter, å ikke alltid kunne skifte ut fjorårets iPhone med den nyeste modellen.

Det er ikke et enten–eller. Lokale grep må selvsagt kombineres med strukturelle løsninger. Men politikerne har vist at strukturelle løsninger først kommer når grasrota har demonstrert at samfunnet er klart til å ta dem imot. Endring nedenfra kan skape modighet ovenfra. Når mange nok begynner å leve annerledes, blir det realistisk at store systemiske grep faktisk kan gjennomføres. Kanskje raskere enn vi i dag tør å tro?

Der vi er nå, med viltvoksende ulikhet, demokratier som skjelver, og idet USA igjen vender seg mot skitten kullkraft, har vi kanskje ikke annet valg enn å starte nedenfra?

Forbered deg på hardt arbeid. Bruk alt overskuddet du har i dag på ting som kan gi trygghet i fremtiden. Og innstill deg mentalt på at ingenting egentlig er ditt. Jorda er alles.

Jorda er oss.

Les neste kapittel her

Om prosjektet

For sent i tide: Fellesskap og omstilling i krisenes tid er resultatet av årevis med lesing, skriving og aktivisme, kort og godt forsøk på å forstå de enorme problemene vi står i.

Men det er også en bok om løsninger. Derfor består den av to deler:

– Hodeboken: om klima, natur, energi, sammenbrudd og systemisk sårbarhet.

– Håndboken: om motkraft, jord, fellesskap, lokal mat, lavteknologi og menneskelig styrke.

Etter mye sort realisme i Del 1, Hodeboken, har vi nå kommet til Del 2, Håndboken. Her får du oppskriften på handlekraft, mening og fellesskap, og ikke minst selvforsyning.

Neste post publiseres 18. juli:

Der kan du lese …

Kapittel 12: Motstandskraft: Motkraft, bærekraft, samkraft

Abonner på nyhetsbrevet, så får du de neste kapitlene rett i innboksen.

Subscribe now

Hvis denne teksten traff deg – del den gjerne videre. Jeg er ikke på sosiale medier, så deling er den eneste måten denne digitale boka kan finne vei til flere.

Share

Husk: Vi er ikke alene. Men vi har dårlig tid.

Forhåpentligvis er det ikke for sent å være ute i tide.

Ressurser til hele del 2, Håndboken.

Buck, J., & Villines, S. (2019). We the people: Consenting to a deeper democracy ; a handbook for understanding and implementing sociocratic principles and methods (Second edition, updated, and expanded). Sociocracy.info.

Dowding, C. (2022). No Dig. Dorling Kindersley Publishers Ltd.

Dowding, C. (Regissør). (2025, januar 11). Less Work More Food, a Half Tonne in 2024 from 60 m² [Videoopptak].

Evans, I., & Jackson, L. (2006). Rocket Mass Heaters: Superefficient Woodstoves YOU Can Build (2nd edition). Cob Cottage Company.

Freire, P. (2000). Pedagogy of the oppressed (30th anniversary ed). Continuum.

Gatto, J. T. (2017). Dumbing us down: The hidden curriculum of compulsory schooling (25th anniversary edition). New Society Publishers.

Haagensen, V. W. (2017, mai 16). Menneskeavføring er gull for jorda. NRK. https://www.nrk.no/innlandet/menneskeavforing-er-gull-for-jorda-1.13517393

Harari, Y. N. (2015). Sapiens: A brief history of humankind (First U.S. edition). Harper.

Heinberg, R. (2015). Afterburn: Society Beyond Fossil Fuels. New Society Publishers, Limited.

Holmgren, D. (2002). Permaculture: Principles and pathways beyond sustainability. Holmgren Design Services.

Hopkins, R. (2009). The transition handbook: From oil dependency to local resilience. Chelsea Green Pub.

Haarde, M. Z. (2018, januar 18). Mårten (29) bor i skogen uten innlagt vann. Møt menneskene som har sagt farvel til forbrukersamfunnet. Aftenposten. https://www.aftenposten.no/amagasinet/i/zLr0G1/maarten-pella-har-sagt-farvel-til-forbrukersamfunnet-det-er-han-ikke-alene-om

Illich, I. (2002). Deschooling society (Reissued). Marion Boyars.

Jackson, T. (2011). Prosperity without growth: Economics for a finite planet. Earthscan, from Routledge.

Mars, R. (2016). How to permaculture your life: Strategies, skills and techniques for the transition to a greener world. Permanent Publications.

Nate Hagens (Regissør). (2022, august 25). Kris De Decker: “Low Tech: What, Why and How” | The Great Simplification #33 [Videoopptak].

Nate Hagens (Regissør). (2025, april 9). How Living Energy Farm Created a Comfortable Off-Grid Lifestyle with Alexis Zeigler | TGS 171 [Videoopptak].

Nature’s itching to put the bush back. (2024, mai 24). RNZ. https://www.rnz.co.nz/national/programmes/countrylife/audio/2018939838/nature-s-itching-to-put-the-bush-back

Nordrum, M., Nordrum, B. H., & Nordrum, A. (2021). Beredskapshagen: Slik får du mat ut av plenen. Manuskript forlag.

Ostrom, E. (2015). Governing the commons: The evolution of institutions for collective action. Cambridge University Press.

Rose, S. (2025, april 10). ‘Yoda’ for scientists: The outsider ecologist whose ideas from the 80s just might fix our future. The Guardian. https://www.theguardian.com/global-development/2025/apr/10/scientists-john-todd-eco-machines-pollution-technology-ships-oceans

Scott, J. C. (1998). Seeing like a state: How certain schemes to improve the human condition have failed. Yale university press.

Seymour, J. (1997). The Complete Guide to Self-Sufficiency. Dorling Kindersley Publishers Ltd.

The Documentary Collection (Regissør). (2023, juni 23). Once You Know |🌍Environment | Full Documentary [Videoopptak].

Tomasgard, J.-A. (2018, august 8). Maria holder familien selvforsynt med frukt og grønnsaker: – Jeg føler meg sterk som klarer å lage så mye av maten vår. adressa.no. https://www.adressa.no/forbruker/bolig/i/oA3r7a/maria-holder-familien-selvforsynt-med-frukt-og-groennsaker-jeg-foeler-meg-sterk-som-klarer-aa-lage-saa-mye-av-maten-vaar

Turner, V. W. (1991). The ritual process: Structure and anti-structure. Cornell University Press Cornell Paperbacks.

Werner, D., Thuman, C., Maxwell, J., & Werner, D. (2009). Where there is no doctor: A village health care handbook (Rev. ed., 10. printing). Hesperian Foundation.

Se innholdsfortegnelse og klikk deg inn på kapitlene som alt er publisert her.

Les om “For sent i tide”-føljetongen i innledningen til første kapittel her.

Les forrige kapittel her

I kirkebøkene fra Voss har jeg lest om tippoldefaren min. I en periode av livet levde han på et lite småbruk sammen med femten andre slitne, sultne og uflidde mennesker. De bodde trangt og hadde lite mat. Likevel fantes det naturressurser å ty til. Skogene ga dem mulighet for jakt, om så tjuvjakt, og tørre stubber ga brensel i strenge vintre.

De levde på en buffer av naturressurser vi i vår tid har brukt opp.1

Jeg tenker ofte på tippoldefaren min når jeg leser om klimaendringer, matforsyning, endrede vær- og forsyningsmønstre omkring på kloden. Den store gåten som alltid lyser mot meg, er hvorfor vi regner det for komplett utenkelig at også vi kan havne i en situasjon der mat er et knapphetsgode? Der butikkene er tomme, eller ikke engang eksisterer. En verden der tankskip ikke sirkulerer rundt kloden som Fenris-ulvens etterkommere. En verden uten fly som tegner dommens tegn i kondens på himmelen.

I en forelesning om modernitetens fremvekst brukte en kollega og jeg et bilde fra Stor-Elvdal. To menn, fem kvinner og åtte barn står på geledd foran to hus: ett av laftet tømmer, ett med moderne høvlet plank. De er skitne i ansiktet, alle sammen. Kvinnene har sjal. På venstre side står en balje av tre, med knusktørr neverbinding. Ikke et eneste metall. Ingen elektrisitet. Småbarna på forreste rekke er på samme alder, alle sammen. Tanken som slår meg når jeg ser de jevnaldrende barna, disse forfedrene som jeg ikke kjenner navnene til, er: Hvor mange døde søsken har de?

Vi husker vel tross alt døden, vi som legger oss mette hver kveld? Vi husker vel at det bare er noen generasjoner siden foreldre ikke kunne forvente at alle barna vokste opp?

Hvor skal vi få medisiner fra, når superlasteskipene ikke sirkulerer på verdenshavene? Hvor skal maten komme fra, når verdens kornkamre tørker ut, eller autoritære stater tar kontroll over klodens få gjenværende matfat? Hvor skal energien vår komme fra, når de siste dråpene olje2 forbrukes på en gigantisk militær opprustning, finansiert med gjeld, økologisk og økonomisk, i alle verdenshjørner?

Etter en periode med ufattelig befolkningsvekst, kan menneskeheten snart oppleve en drastisk nedgang i folketallet, slik blant andre Christopher Brystroff beregner. Han mener toppen alt er nådd, og at antallet mennesker fra nå av vil falle kraftig. I 2060 anslår han at vi vil være et sted mellom 2,1 og 6,6 milliarder mennesker.

Brystroff skriver:

Nedgangen i befolkningsmodellen skyldes synkende mattilgang forårsaket av forringelse av miljøet og den vedvarende ødeleggelsen av essensielle økosystemer.

En slik nedgang vil være stikk i strid med FNs prognoser, og gi enorm lidelse.

Hvis det skjer: Vil vi oppleve det som å bevege oss bakover i historien?

Hvordan vil samfunnet vårt se ut etter en slik mulig nedgang?

Jeg overlater til deg, kjære leser, å forestille deg hvordan samfunnssamtalen, borgerrettighetene, jussen, økonomien, allmenndannelsen og fordelingen vil bli. På bildet fra Stor-Elvdal var demokratiet i sin spede demring. Kvinnene hadde ikke stemmerett. Allmennskolen var nettopp blitt vedtatt og i ferd med å bli implementert.

Stefan Rahmstorf, en sentral klimaforsker, oseanograf og AMOC-ekspert3, beskriver i boka 3 degrees more en verden tre grader varmere enn førindustriell tid, som er den verdenen vi sannsynligvis er på vei mot med dagens utslippsregime. I denne verdenen herjer ødeleggende flommer og tørkeperioder. Naturkatastrofene fører til matmangel. Millioner av mennesker tvinges på flukt. Og samfunnene bryter sammen.

Når vi snakker om slike dystre fremtidsscenarier, er det viktig å huske at mange mennesker allerede lever i denne virkeligheten. Alt i dag blir mennesker som lever på den samme kloden som oss, rammet av tørke, flom, ekstremvær og krig. Dette er et av de absurde utslagene av den vanvittige ulikheten som preger det globaliserte, kapitalistiske systemet, som jeg skrev om i “Ulikhet og utarming. En giftig miks”.

Flere av disse menneskene har lært verdien av samarbeid. Mange av dem opplever lykke. Noen av dem synes kanskje til og med at livet er mer meningsfullt enn vi her nord?

Behovet for fellesskap og praktiske løsninger handler derfor ikke bare om fremtiden vår. Det handler også om nåtiden, om hvordan vi allerede lever livene våre, her og nå.

Den kanadiske legen Gabor Maté har i flere tiår forsket på hvordan isolasjon, stress, ensomhet og mangel på fellesskap påvirker helsen vår. I boka Når kroppen sier nei viser han hvordan helseepidemiene som herjer i Vesten i dag, som angst, depresjon og kroniske smerter, ofte er symptomer på dypere emosjonelle traumer som skyldes det fragmenterte og individualiserte samfunnet vi alle sammen lever i. Kuren for disse sykdommene er dermed ikke ytterligere individuell behandling eller farmakologi, men tvert imot å vende seg vekk fra det innadvendte og selvsentrerte, mot fellesskapet.

Det er ikke bare på individnivå vi kan forvente å få det bedre dersom vi vender oss mot fellesskapet. I boka Ulikhetens pris viser Richard Wilkinson og Kate Pickett, basert på omfattende internasjonal forskning, at samfunn med små økonomiske forskjeller preges av bedre helse, mindre kriminalitet, høyere grad av tillit og sterkere fellesskapsfølelse. Land som reduserer økonomisk ulikhet, opplever også lavere forekomst av depresjon, angst og avhengighetsproblemer. Økt likhet gir altså ikke bare større økonomisk trygghet, men også dypere sosial samhørighet og livskvalitet.

Når vi vet dette, ser vi at løsningene på utfordringene vi står overfor ikke bare handler om å tilpasse oss individuelt. Vi trenger strukturelle endringer som gjør fellesskapet solid, varig og inkluderende. Nøkkelen til framtiden er samfunn der samhold og likhet ikke bare er vakre og uforpliktende idealer, men noe vi vier all vår kraft til å oppnå.

Endringene vi må gjøre for å møte klima- og ressurskrisene – å dyrke fellesskap, gjenoppdage gammelt håndverk og bygge lokale samløsninger – kan altså samtidig helbrede dype, ofte usynlige sår vi allerede bærer på. Dermed kan omstillingen også være en vei mot et mer meningsfullt liv, ikke bare en måte å unngå mulige katastrofer på.

Mange vil likevel reagere med mistro på fagre taler om fellesskapets trygge havn. Kanskje ble de forlatt av fellesskapet for lenge siden, eller kanskje de aldri har fått smake på overflodens søte honning — eller var de første til å betale overflodens pris?

Men skal vi komme noen vei, må vi legge gamle konfliktlinjer bak oss. Vi må forsone oss med det som er tapt, og se fremover mot det eneste verdige målet vi kan ha for fremtiden: Å overleve, men også å opprettholde muligheten for verdige liv for alle.

Vi har blitt sørgelig vant til å være ensomme og alene. Vi møter verden hver og én. Vi har mistet tilliten til oss selv og naboene. Til samfunnet. Til naturen. Til det som i all tid har holdt verden og livet oppe.

Derfor haster det med å forstå at det ikke finnes noen vei videre uten fellesskapet.

Vi må ta oss i nakkeskinnet, og gå inn i sameksistensen vi har glemt.

Vi må bære problemene vi har skapt sammen, samme hvor vanskelig det blir.

Og hvem vet, kanskje livet da vil føles mer meningsfullt enn det gjør i dag?

Endelig kommer den bebudede Håndboken. Fra nå av lover jeg å bli lettere på foten.

Les neste kapittel her

Om prosjektet

For sent i tide: Fellesskap og omstilling i krisenes tid er resultatet av årevis med lesing, skriving og aktivisme, kort og godt forsøk på å forstå de enorme problemene vi står i.

Men det er også en bok om løsninger. Derfor består den av to deler:

– Hodeboken: om klima, natur, energi, sammenbrudd og systemisk sårbarhet.

– Håndboken: om motkraft, jord, fellesskap, lokal mat, lavteknologi og menneskelig styrke.

Jeg kommer til å publisere kapitlene med korte intervaller gjennom sommeren. Først får du sort realisme, deretter får du oppskriften på handlekraft, mening og fellesskap.

Heng på!

Neste post publiseres 16. juli:

Der kan du lese …

Innledningen til Del 2, Håndboken. Nå har vi diagnosen. Vi er klare til å handle!

Abonner på nyhetsbrevet, så får du de neste kapitlene rett i innboksen.

Subscribe now

Hvis denne teksten traff deg – del den gjerne videre. Jeg er ikke på sosiale medier, så deling er den eneste måten denne digitale boka kan finne vei til flere.

Share

Husk: Vi er ikke alene. Men vi har dårlig tid.

Forhåpentligvis er det ikke for sent å være ute i tide.

Ressurser til kapitlet:

Bystroff, C. (2021). Footprints to singularity: A global population model explains late 20th century slow-down and predicts peak within ten years. PLOS ONE, 16(5), e0247214. https://doi.org/10.1371/journal.pone.0247214

Kristensen, M. (2025, juli 5). Frykter temperaturer ned mot minus 50 i Oslo om Amoc forsvinner. NRK. https://www.nrk.no/klima/frykter-temperaturer-ned-mot-minus-50-i-oslo-om-amoc-forsvinner-1.17454602

Maté, G. (2019). When the body says no: The cost of hidden stress. Vermillion.

Watts, J. (2024, oktober 23). ‘We don’t know where the tipping point is’: Climate expert on potential collapse of Atlantic circulation. The Guardian. https://www.theguardian.com/environment/2024/oct/23/we-dont-know-where-the-tipping-point-is-climate-expert-on-potential-collapse-of-atlantic-circulation

Wiegandt, K. (Red.). (2024). 3 Degrees More: The Impending Hot Season and How Nature Can Help Us Prevent It. Springer Nature Switzerland. https://doi.org/10.1007/978-3-031-58144-1

Wilkinson, R., & Picket, K. (2012). Ulikhetens pris: Hvorfor likere fordeling er bedre for alle (P. H. Poulson, Overs.). Res Publica.

Se innholdsfortegnelse og klikk deg inn på kapitlene som alt er publisert her.

Les om “For sent i tide”-føljetongen i innledningen til første kapittel her.

Les forrige kapittel her

I åpningen av klassikeren Overshoot: The Ecological Basis of Revolutionary Change, forteller miljøsosiologen William R. Catton om da en amerikansk journalist besøkte en gruppe russiske flyktninger ved Volga i 1921. Halvparten av flyktningene var døde av sult, og resten hadde små sjanser til å klare seg. Rett ved sto det hauger med kornsekker, som ble voktet av en enslig soldat. Da journalisten spurte hvorfor de ikke overmannet soldaten og tok kornet for å spise det, svarte lederen for flyktningene:

Det er frø som skal sås neste vår. Vi stjeler ikke fra fremtiden.

Hvem kan med hånden på hjertet gi det samme svaret i dag?

Økologisk overskridelse skjer når en art bruker mer ressurser enn naturen klarer å gjenopprette over tid. Det finnes en rekke eksempler på økologisk overskridelse, og ingen arter unngår det når forholdene ligger til rette. Hvis ressursene er tilgjengelige, vil arten forbruke av ressursene til kollapsen kommer, og da er resultatet massedød.

Et eksempel Catton bruker er oppblomstring av alger i en dam. Når våren kommer, fører smeltevannet næring fra råttent høstløv. Da eksploderer antallet alger, men næringen varer ikke lenge. Snart har algene brukt opp alt. De dør lenge før det kommer ny næring neste høst. Algeboomen er kort, og kollapsen er rask og nådeløs.

Catton advarer om at menneskeheten vil lide samme skjebne som algene.

Ved hjelp av fossil energi har vi gått fra å være vanlige biologiske organismer, innvevd i lokale økologiske kretsløp, til en enorm planetomgripende kraft han døper Homo Colossus. Likevel forstår vi ikke at veksten bare kan være midlertidig.

Han skriver:

Homo sapiens forvekslet uttak av sparepenger med en økning i inntekt. Verken hensyn til størrelsen på arven, eller i hvilken takt naturen fortsatt kunne binde karbon, virket nødvendig. Slik ble Homo Sapiens til Homo Colossus uten å undre seg over om transformasjonen måtte bli ganske kortvarig.

I begynnelsen av menneskenes historie vokste befolkningen langsomt. Ild, jaktvåpen og sanking hjalp oss å utnytte stadig større deler av naturens ressurser. Nye oppdagelser førte til små økninger i folketall per generasjon — knapt merkbare for de som levde da — men over tid fikk endringene en kumulativ effekt, litt som rentes rente. Det virkelig store spranget kom imidlertid med den industrielle revolusjonen rundt 1800. Da fikk menneskeheten tilgang til vanvittige mengder energi og råstoff, helt usett for noen art på jorda, noen gang. Utnyttelsen av naturen tok en ny vending.

Menneskeheten har slik sett brukt to strategier for å øke kontrollen over jordas livsgrunnlag: overtakelse og tæring på reserver. Med overtakelse mener Catton å fortrenge andre arter og gjøre mer av naturens fornybare produksjon tilgjengelig for oss selv. Denne strategien har preget hele vår artshistorie, men fikk en dramatisk effekt med jordbruksrevolusjonen. Tæring på reserver er noe annet. Det startet med industrien, idet vi begynte å bruke opp lagret energi fra fortiden i form av kull, olje og gass. Det var denne strategien som for alvor lot oss rykke fra resten av livet på jorda.

Maskiner, fabrikker, biler, skip, kunstgjødsel. Redskaper og materialer som omdanner fossil energi og andre mineralressurser til arbeid, markerer et avgjørende skifte: Vi lever ikke lenger innenfor økologiske rammer, men forbruker jordas fortid og fremtid.

Konsekvensen er overskridelse av planetens tålegrenser og fare for sammenbrudd.

Overgangen fra overtakelse til tæring på reserver medfører samtidig at det økologiske avtrykket til menneskedyrene har blitt langt høyere enn antallet mennesker som lever på jorda skulle tilsi.

Mens befolkningstallet i år 1750 var mellom 750 og 800 millioner, lever det i dag 8 milliarder mennesker på jorda. En tidobling av populasjonen på 250 år er i seg selv uhørt, men tallene forteller likevel bare en liten del av historien. I samme tidsrom har nemlig det økologiske fotavtrykket til hvert enkeltmenneske i Vesten eksplodert. Mens kroppen vår fortsatt bruker 2500 kalorier per dag til å leve — det samme energiforbruket som forfedrene våre — er prisen for det utenomkroppslige forbruket til en gjennomsnittlig amerikaner 200 000 kalorier per dag, ifølge Nate Hagens.

Smak litt på den. 2500 kalorier trengs for at kroppen skal leve. 200 000 kalorier for alt det andre vi driver med i (post)moderne samfunn: Å snakke med en energislukende KI-robot når vi heller kunne snakket med et menneske, binge tv-serier mens vi propper i oss potetgull, dra på helgetur til New York for å shoppe julegaver, bygge spa på hytteterrassen som putrer og koker året rundt, selv i tretti minus, i tilfelle vi skal dit.

Dette er prisen for komplekse samfunn. Vi skal alle på ferie, eie hytte, vi skal gå på skole, maksimere pensjonen, vi skal sørves av lag på lag med byråkrati, og så videre.

Ifølge økologiske prinsipper kan det ikke vare.1

William R. Catton har forklart at årsaken til at han skrev Overshoot, var at han håpet at kunnskap og forståelse skulle forhindre de verste konsekvensene av økologisk kollaps. Med en felles forståelse for hva økologisk overskridelse innebærer, kunne vi unngå at nedgangen og sammenbruddene som må komme, skulle føre til vold, kaos og brutal umenneskelighet. Kan kunnskap hjelpe oss å unngå fremtidige lidelser som følger endringer i livsgrunnlaget? Kan innsikt veilede oss mot fellesskap heller enn konflikt?

Det er dette håpet som ligger bak denne boken også.

Målet mitt er ikke å overbevise deg om at samfunnet og naturen vil kollapse. Målet er derimot at vi, hver og en av oss, handler i tide, og gjør foranstaltningene vi kan gjøre.

Hvis vi forstår hva økologisk overskridelse betyr — at sammenbruddet ikke handler om individuell skyld, men følger naturens lover — kan vi kanskje samarbeide om å skalere ned og bygge motstandskraftige samfunn som tåler utfordringene vi står foran.

Del 2, Håndboken, handler om hvordan vi kan gjøre nettopp det.

Så hold ut, nå er det bare ett kapittel igjen før Håndboken begynner.

Les neste kapittel her

Om prosjektet

For sent i tide: Fellesskap og omstilling i krisenes tid er resultatet av årevis med lesing, skriving og aktivisme, kort og godt forsøk på å forstå de enorme problemene vi står i.

Men det er også en bok om løsninger. Derfor består den av to deler:

– Hodeboken: om klima, natur, energi, sammenbrudd og systemisk sårbarhet.

– Håndboken: om motkraft, jord, fellesskap, lokal mat, lavteknologi og menneskelig styrke.

Jeg kommer til å publisere kapitlene med korte intervaller gjennom sommeren. Først får du sort realisme, deretter får du oppskriften på handlekraft, mening og fellesskap.

Heng på!

Neste post publiseres 14. juli:

Der kan du lese …

Kapittel 11: Kan du se det for deg?

Abonner på nyhetsbrevet, så får du de neste kapitlene rett i innboksen.

Subscribe now

Hvis denne teksten traff deg – del den gjerne videre. Jeg er ikke på sosiale medier, så deling er den eneste måten denne digitale boka kan finne vei til flere.

Share

Husk: Vi er ikke alene. Men vi har dårlig tid.

Forhåpentligvis er det ikke for sent å være ute i tide.

Ressurser til kapitlet:

Catton, W. R. (1982). Overshoot: The ecological basis of revolutionary change (5. pr). Univ. of Ill. Pr.

Hagens, N. (2018, mai 8). Where are We Going? Resilience. https://www.resilience.org/stories/2018-05-08/where-are-we-going/

Se innholdsfortegnelse og klikk deg inn på kapitlene som alt er publisert her.

Les om “For sent i tide”-føljetongen i innledningen til første kapittel her.

Les forrige kapittel her

Det er ikke bare klimaendringer, naturtap, finanskriser, energimangel eller matmangel som kan føre til samfunnskollaps.

How Everything Can Collapse presenterer to modeller som beregner risikoen for kollaps i komplekse samfunn. Den ene er den viden kjente World3-modellen, som ble brukt til å skrive Limits to Growth.1 Den andre, mindre kjente modellen kalles HANDY.

HANDY-modellen skiller seg fra World3 ved at den regner inn samfunnsmessige forhold, i tillegg til naturressurser. HANDY står for Human and Nature Dynamics, og modellen viser hvordan menneskelige forhold og naturens grenser påvirker hverandre.

Merk at jeg forenkler kraftig i det følgende. Det viktige i denne sammenhengen er konklusjonene HANDY-modellen gir oss. Modellen beregner nemlig at utarming av naturressurser og stor økonomisk ulikhet med nødvendighet fører til samfunnskollaps.

Kombinasjonen av ressursutarming og økonomisk ulikhet viser seg altså å være giftig. Når ressurser utarmes, oppstår det raskt varselsignaler om kollaps. Problemet er at eliten, de som sitter med makten og tilgangen til ressursene, sjelden merker noe til varselsignalene. De lever jo i sus og dus. Livet smiler. De har ikke interesse av å endre på noe.

Mens millioner av mennesker verden over allerede lever i samfunn på randen av kollaps (eller som alt har kollapset), lever andre i ubegripelig rikdom. For de rike menneskene er verden fortsatt helt perfekt.

Krig, som i dag er mer aktuelt enn på mange årtier, er kanskje det mest ekstreme eksempelet på konsekvensene av HANDY-modellens prediksjoner. Jordklodens maktmenn investerer enorme summer i våpenproduksjon og militære operasjoner — og blir enda mer strytrike fordi aksjeporteføljene deres i det militærindustrielle komplekset skyter til værs — mens vanlige folk betaler med lidelse og ødelagte liv.2

Opprustningen som pågår nå, er katastrofal på flere måter.

Idet verdenssamfunnet allerede balanserer på kanten av klimaendringer som ikke kan reverseres, er det galskap å bruke fossile brensler på militærindustrien. Det er verdenshistoriens størst, og mest skjebnesvangre, sløseri. Vi sløser oss til undergang.

Poenget er at det er nettopp slik ulikheten fungerer, ifølge HANDY: De som sitter med makten og pengene, bryr seg ikke. De har jo alt å tjene på situasjonen. De kan ikke forestille seg at kollapsen noen gang vil nå dem. Myriader av mennesker akkumulerer kapital for dem døgnet rundt, uten selv å kunne komme ut av runddansen. Hvilket system kunne tjene dem bedre? Nedvekst? Statlig kontroll og styring? Skulle de betale kostnaden for all giften produktene deres spyr ut? Glem det!3

Ulike grader av kollaps vil ramme enkeltmennesker, men også forme en ny geopolitisk virkelighet. Historien viser at når ressurser som mat, vann og energi blir knappe, følger økte spenninger og konflikt. Det er dokumentert hvordan knapphet driver land og lokalbefolkninger inn i konflikt, noe vi ser i kampene om vann i Midtøsten og Nord-Afrika, og stormaktkonflikter rundt fossil energi og sjeldne mineraler.

Etter hvert som ressursene minsker, vil stormakter antagelig sikre ressurstilgangen på enda mer aggressivt vis. Dette øker risikoen for væpnede konflikter, flyktningstrømmer og destabilisering av stater. Geopolitiske maktskifter blir en sannsynlig konsekvens. Nasjoner som klarer å sikre egen mat- og energiproduksjon kan bli styrket relativt sett, mens nasjoner som er avhengige av import og global handel, mister innflytelse og stabilitet.4

Er vi dermed helt fortapt?

Nei. Flere steder begynner mennesker å organisere seg annerledes. Etter finanskrisen i 2008 opplevde Spania en betydelig økonomisk nedgang, noe som førte til økt arbeidsledighet og sosial uro. I denne konteksten begynte mange å søke alternative livsstiler basert på samarbeid, solidaritet og lokal selvforsyning. Dette resulterte i etableringen av flere økolandsbyer – såkalte ecoaldeas – hvor mennesker sammen skapte bærekraftige samfunn uavhengig av urettferdige økonomiske strukturer.

Å sikre en god fremtid på jorda er ifølge HANDY-modellen avhengig av en mye jevnere fordeling — mellom mennesker, stater, og på tvers av regioner — enn i dag.

Les neste kapittel her

Om prosjektet

For sent i tide: Fellesskap og omstilling i krisenes tid er resultatet av årevis med lesing, skriving og aktivisme, kort og godt forsøk på å forstå de enorme problemene vi står i.

Men det er også en bok om løsninger. Derfor består den av to deler:

– Hodeboken: om klima, natur, energi, sammenbrudd og systemisk sårbarhet.

– Håndboken: om motkraft, jord, fellesskap, lokal mat, lavteknologi og menneskelig styrke.

Jeg kommer til å publisere kapitlene med korte intervaller gjennom sommeren. Først får du sort realisme, deretter får du oppskriften på handlekraft, mening og fellesskap.

Heng på!

Neste post publiseres 13. juli:

Der kan du lese …

Kapittel 10: Økologisk overskridelse

Abonner på nyhetsbrevet, så får du de neste kapitlene rett i innboksen.

Subscribe now

Hvis denne teksten traff deg – del den gjerne videre. Jeg er ikke på sosiale medier, så deling er den eneste måten denne digitale boka kan finne vei til flere.

Share

Husk: Vi er ikke alene. Men vi har dårlig tid.

Forhåpentligvis er det ikke for sent å være ute i tide.

Ressurser i kapitlet:

Jacobsen, A. (2024). Nuclear war: A scenario. Torva.

Lex Fridman (Regissør). (2024, mars 22). Annie Jacobsen: Nuclear War, CIA, KGB, Aliens, Area 51, Roswell & Secrecy | Lex Fridman Podcast #420 [Videoopptak].

Klare, M. T. (2012). The Race for What’s Left: The Global Scramble for the World’s Last Resources (1st ed). Henry Holt & Company.

Dette kapitlet benytter i tillegg flere kilder som allerede er ført i tidligere kapitler.