Facebook minnet meg på at det i dag er to år siden jeg skrev at utenriksminister Sergej Lavrov understreket i 2005 at Russland «respekterer retten til enhver stat – inkludert våre naboer – til å velge sine egne partnere og selv bestemme hvilken organisasjon de vil slutte seg til».

Deretter spurte jeg: Hvordan kan da folk så lett tilskrive dagens krig for å dreie seg om NATOs «ekspansjoner» og at det er Vestens «feil»?

Saken er at både Vladimir Putin og Sergej Lavrov i årene før Russland startet krigen mot Ukraina i 2014 kom med en rekke uttalelser om NATO, Ukraina, andre tidligere sovjetrepublikker og Krymhalvøya som vanskelig lar seg forene med dagens fortelling om at NATOs «ekspansjoner» hele tiden var en urokkelig russisk «rød linje».

Nedenfor følger en kronologisk gjennomgang, og til slutt en kort analyse der jeg blant annet trekker inn analysene fra den russiske professoren Irina Busygina.

Vladimir Putin – 9. oktober 1999

12. mars 1999, hadde Polen, Tsjekkia og Ungarn blitt medlemmer av NATO. Syv måneder senere, under en direktesendt felles TV-sending mellom russiske ORT og ukrainske 1+1 den 9. oktober 1999, fikk Putin følgende spørsmål:

«Er det at vi ikke liker at Ukraina ønsker å gå inn i NATO? Ønsker vi å ta Krym? Eller klarer vi ganske enkelt ikke å bli enige om penger – gass, sukker? Hva er vårt hovedproblem med Ukraina, Vladimir Vladimirovitsj?»

Putin svarte:

«For det første ønsker vi ikke å ta Krym. Det er fullstendig tåpelig. Hvis vi begynner å ta noe fra noen, vil nødvendigvis noe bli tatt fra oss selv, eller vi vil miste noe. I alle fall vil vi sette i gang en slik omfordeling på det tidligere Sovjetunionens område at vi aldri vil komme oss etter den. Bare på Den russiske føderasjonens territorium finnes det 400 omstridte territorier. 400. Jeg vil at alle skal vite dette. Det er for det første.

For det andre er sukker og gass tross alt sekundært. Hovedproblemet, etter min mening, er Russlands tunge imperialistiske arv. Av en eller annen grunn mener alle at Russland fortsatt er et imperium. Og de som applauderer nå, la dem høre nøye på meg. Alle mener at Russland fortsatt er et imperium og behandler det fremdeles som et imperium. Men slik har det for lengst sluttet å være.»

Kommentar: Putin var på dette tidspunktet statsminister, men svarte ikke direkte på NATO-delen av spørsmålene. Derimot avviste han kategorisk at Russland ønsket å ta Krym, og enda mer interessant: Han advarte mot en territoriell omfordeling i det tidligere Sovjetunionen, og pekte på Russlands «tunge imperialistiske arv» som det grunnleggende problemet.

Vladimir Putin – 15. november 2001

På spørsmål fra NPRs Robert Siegel om han motsatte seg at Estland, Latvia og Litauen – tre tidligere sovjetrepublikker som da arbeidet for NATO-medlemskap – skulle bli medlemmer av NATO, sa Putin:

«Vi er selvfølgelig ikke i en posisjon der vi kan fortelle folk hva de skal gjøre. Vi kan ikke forby folk å foreta bestemte valg dersom de ønsker å øke sikkerheten til sine nasjoner på en bestemt måte.»

Kommentar: Dette gjaldt tre tidligere sovjetrepublikker direkte. Estland, Latvia og Litauen skulle knappe tre år senere bli medlemmer av NATO. Putin argumenterte altså ikke for at Russland hadde rett til å hindre dem i å velge NATO-medlemskap.

Vladimir Putin – 17. mai 2002

Under en pressekonferanse ble Putin spurt om hvordan han så på den videre utviklingen av forholdet mellom Ukraina og NATO. Putin svarte:

«Jeg er fullstendig overbevist om at Ukraina ikke vil holde seg unna prosessene med å utvide samarbeidet med NATO og de vestlige allierte som helhet. Ukraina har sitt eget forhold til NATO; det finnes et Ukraina–NATO-råd. Til syvende og sist skal beslutningen tas av NATO og Ukraina. Det er en sak mellom disse to partnerne.»

Kommentar: Her gjaldt altså spørsmålet Ukraina direkte. Putin gjorde ikke krav på noe russisk veto. Han behandlet spørsmålet om Ukrainas forhold til NATO som en sak mellom Ukraina og NATO.

Vladimir Putin – 2. april 2004

29. mars 2004, hadde Bulgaria, Estland, Latvia, Litauen, Romania, Slovakia og Slovenia blitt medlemmer av NATO. For første gang omfattet NATO dermed også tre tidligere sovjetrepublikker: Estland, Latvia og Litauen. Fire dager senere sa Putin:

«Når det gjelder NATOs utvidelse, har vi ingen bekymringer når det gjelder Den russiske føderasjonens sikkerhet.»

Kommentar: Riktignok var ikke Putin positiv til at stadig flere land ble medlemmer av NATO. Han presiserte at Russland fulgte med på om NATOs militære infrastruktur rykket nærmere russiske grenser, og at Russland ville tilpasse sin militære politikk dersom det skjedde. Men på tross av at Bulgaria, Estland, Latvia, Litauen, Romania, Slovakia og Slovenia nettopp var blitt medlemmer, sa han uttrykkelig at Russland ikke hadde sikkerhetsmessige bekymringer knyttet til dette.

Sergej Lavrov – 2. januar 2005

Etter Oransjerevolusjonen i Ukraina og omvalget som ga Viktor Jusjtsjenko seieren, ble Lavrov spurt direkte av tyske Handelsblatt:

«Betyr retten til suverenitet, for eksempel for Georgia og Ukraina, også at Russland ikke ville ha noe imot at de ble medlemmer av EU og NATO?»

Lavrov svarte:

Det er deres valg. Vi respekterer retten til enhver stat – inkludert våre naboer – til å velge sine egne partnere og selv bestemme hvilken organisasjon de vil slutte seg til. Vi går ut fra at de selv vurderer hvordan de vil utvikle sin politikk og økonomi, og hvilke partnere og allierte de vil satse på.»

Kommentar: Dette var altså ikke en generell uttalelse om suverenitet. Spørsmålet gjaldt uttrykkelig Ukrainas og Georgias mulige medlemskap i EU og NATO. Uttalelsen kom dessuten mindre enn ett år etter at syv nye land var blitt medlemmer av NATO.

Sergej Lavrov – 20. februar 2005

Lavrov uttalte seg umiddelbart etter samtaler i Georgia og dagen før han skulle besøke Kyiv. Georgia hadde gjennomgått Roserevolusjonen i 2003 og Ukraina Oransjerevolusjonen i 2004. Begge landene hadde fått nye, mer vestorienterte ledelser.

I et intervju med Vesti Nedeli på den statlige TV-kanalen Rossija sa Lavrov:

«Selvfølgelig er det opp til ethvert annet land å velge de organisasjonene det ønsker å delta i, og det viktigste er at alt dette skjer åpent, at det bidrar til å styrke gode forbindelser med andre stater og ikke er rettet mot noen.»

Lavrov sa samtidig at Russland betraktet SUS-landene (Samveldet av uavhengige stater) som «suverene, absolutt likestilte stater i den nye geopolitiske arkitekturen», og fortsatte:

«Vi behandler dem nettopp som fullt ut suverene stater, som selv har rett til å velge sine utenlandske partnere og fastsette sine utenrikspolitiske prioriteringer.»

Kommentar: Uttalelsen kom dermed på et tidspunkt da forholdet til nettopp Georgia og Ukraina sto høyt på Russlands utenrikspolitiske dagsorden.

Lavrov anerkjente at Russland hadde egne interesser i området, men slo samtidig fast at de tidligere sovjetrepublikkene var suverene og likestilte stater som selv kunne velge utenlandske partnere, utenrikspolitiske prioriteringer og hvilke organisasjoner de ønsket å delta i.

Sergej Lavrov – 21. april 2005

På et NATO-møte i Vilnius sto Ukrainas ønske om NATO-medlemskap uttrykkelig på dagsordenen. NATO inviterte samme dag Ukraina til en intensivert dialog om landets ambisjoner om medlemskap. Her sa Lavrov:

«Det vil være Ukrainas valg å velge sine partnere, og det er Ukrainas suverene anliggende.»

Kommentar: Uttalelsen kom altså i direkte forbindelse med Ukrainas mulige NATO-medlemskap. Lavrov sa ikke at Russland ønsket et ukrainsk NATO-medlemskap, men slo samtidig fast at valget tilhørte Ukraina.

Vladimir Putin – 7. mai 2005

Denne uttalelsen kom etter Oransjerevolusjonen i Ukraina og etter at Bulgaria, Estland, Latvia, Litauen, Romania, Slovakia og Slovenia var blitt medlemmer av NATO. Ukrainas sterkere vestlige orientering var heller ikke lenger et rent hypotetisk spørsmål. I et intervju med den franske TV-kanalen France 3 fikk Putin et direkte spørsmål:

«Irriterer det Dem at NATO forsøker å utvide sin innflytelse blant Deres naboer og partnere, for eksempel i Ukraina og Georgia?»

Putin svarte: «Dette irriterer oss ikke.» Han presiserte deretter at medlemskap i NATO var et annet spørsmål, og forklarte sitt syn:

«Vi mener at en enkel utvidelse av NATO er en teknisk prosess som ikke gir verden større sikkerhet. Det finnes moderne trusler som vi alle kjenner til – trusler som terrorisme og spredning av masseødeleggelsesvåpen. Jeg forstår egentlig ikke nøyaktig hvordan et rent teknisk skritt som utvidelsen av NATO til å omfatte våre baltiske naboer kan gi større sikkerhet. Hvis andre tidligere sovjetrepublikker ønsker å slutte seg til NATO, vil vår holdning være den samme. Men jeg vil understreke at vi vil respektere deres valg, fordi det er deres suverene rett å bestemme sin egen forsvarspolitikk, og dette vil ikke forverre forholdet mellom våre land.»

Kommentar: Putin var kritisk til at flere land ble medlemmer av NATO og mente at dette ikke ga større sikkerhet. Men han skilte uttrykkelig mellom Russlands motstand mot at flere land ble NATO-medlemmer og andre tidligere sovjetrepublikkers suverene rett til selv å velge sin forsvarspolitikk. Han sa dessuten at et slikt valg ikke ville forverre forholdet til Russland.

Vladimir Putin – 29. august 2008

Dette intervjuet fant sted etter krigen mellom Russland og Georgia om Sør-Ossetia og Abkhasia. Bare fem måneder tidligere, på NATO-toppmøtet i București, hadde alliansen erklært at Ukraina og Georgia skulle bli medlemmer av NATO, uten å fastsette når dette skulle skje.

Den tyske ARD-journalisten Thomas Roth viste til at Frankrikes utenriksminister Bernard Kouchner hadde uttrykt bekymring for at den neste konflikten kunne komme i Ukraina, nærmere bestemt på Krym og i Sevastopol, og spurte om dette var Russlands neste mål. Putin svarte:

«Jeg mener at å snakke om noe sånt som «neste mål» er upassende.»

Om Krymhalvøya fortsatte han:

«Krym er ikke et omstridt område. Det har ikke vært noen etnisk konflikt der, i motsetning til konflikten mellom Sør-Ossetia og Georgia. Russland har lenge anerkjent Ukrainas grenser. I det store og hele har vi gjennomført våre samtaler om grensene. Saken om oppmåling av grensene gjenstår, men dette er bare en teknisk formalitet. Jeg mener at spørsmål som indikerer at Russland skulle ha slike mål har provoserende undertoner.»

Putin omtalte også eventuelle motsetninger mellom krymtatarer, ukrainere og russere på Krym som «et innenrikspolitisk problem for Ukraina».

Kommentar: Putin var da blitt en langt skarpere kritiker av NATO enn han hadde vært noen år tidligere. Likevel avviste han – etter at NATO allerede hadde erklært at Ukraina skulle bli medlem – at Russland gjorde krav på Krym. Han understreket at Russland hadde anerkjent Ukrainas grenser og betraktet forholdene på Krymhalvøya som et ukrainsk innenrikspolitisk spørsmål.

Sergej Lavrov – mars 2009

Her uttalte Lavrov seg etter Putins München-tale i 2007, etter NATO-toppmøtet i București i 2008 og etter krigen mellom Russland og Georgia. Under Brussels Forum argumenterte Javier Solana for prinsippet om at land selv har rett til å velge hvilken allianse de ønsker å tilhøre. Lavrov svarte:

«Javier, absolutt. Jeg er enig med deg i at ethvert land har suveren rett til å velge sine partnere, til å velge sine allianser. Ta Ukraina.»

Lavrov fortsatte med å vise til meningsmålinger som etter hans oppfatning viste at under 20 prosent av ukrainerne ønsket NATO-medlemskap.

Kommentar: Lavrov argumenterte mot ukrainsk NATO-medlemskap med henvisning til den ukrainske opinionen. Men selve prinsippet avviste han ikke. Tvert imot: «ethvert land» hadde etter hans eget utsagn suveren rett til å velge sine allianser – og han brukte Ukraina som eksempel.

Kort tid senere, 1. april 2009, ble også Albania og Kroatia medlemmer av NATO.

Sergej Lavrov – 13. februar 2014

Midt under den politiske krisen i Ukraina, mens Viktor Janukovytsj var fortsatt Ukrainas president og konflikten rundt Majdan og Ukrainas videre forhold til EU pågikk, skrev Lavrov følgende i Kommersant:

«Vi har alltid klart og konsekvent tatt utgangspunkt i at valget av retning for egen utvikling og spørsmålet om deltagelse i ulike integrasjonsstrukturer er enhver stats suverene rett. Vi har aldri forsøkt å påtvinge noen noe, fordi vi forstår at integrasjon bare kan være varig når den bygger på gjensidige interesser. Denne holdningen har vi hatt og har vi overfor Ukraina.»

Han fortsatte: «Vi forventet at den samme respekten for det ukrainske folkets valgfrihet også ville bli vist av våre europeiske partnere.»

Kommentar: Denne uttalelsen gjaldt først og fremst striden om Ukrainas integrasjon med EU, ikke NATO. Kort tid senere tok russiske styrker kontroll over Krymhalvøya. Likevel hadde altså Lavrov få dager tidligere argumentert offentlig med at Ukrainas valg av utviklingsretning og integrasjonsstruktur var Ukrainas suverene rett.

Hva kan ha drevet Russland til krig?

Ingen av disse sitatene betyr at Russland var positiv til at stadig flere land ble medlemmer av NATO. Russlands innvendinger ble dessuten skarpere utover 2000-tallet.

Men Putins og Lavrovs egne uttalelser gjør det vanskelig å hevde at NATO hele tiden utgjorde en uakseptabel sikkerhetstrussel for Russland, at et mulig ukrainsk medlemskap alltid var en urokkelig russisk «rød linje», og at krigen dermed var en nærmest forutsigbar følge av at nye land ble NATO-medlemmer.

Så kanskje bør man heller lete etter flere av årsakene andre steder: i Putins stadig mer imperialistiske syn på Ukraina og ukrainere, og i at han i økende grad nektet å akseptere Ukraina som en fullt ut selvstendig nasjon med rett til en politisk kurs uavhengig av Russland.

Andre mulige drivkrefter var ønsket om å holde Ukraina innenfor en russisk interessesfære og motstanden mot landets stadig tydeligere politiske og økonomiske kurs mot Europa.

Frykten for at folkelige revolusjoner kunne rive flere av Russlands naboer løs fra russisk dominans – og kanskje også true Putins eget regime – kan også ha spilt en rolle.

NUPI-foredrag med russiske Irina Busygina

Jeg husker et foredrag på NUPI i 2018 med den russiske professoren Irina Busygina, den gang ved Higher School of Economics i St. Petersburg.

Hovedtesen hennes var at russisk utenrikspolitikk måtte ses i sammenheng med Putin-regimets behov for innenrikspolitisk mobilisering og for å sikre regimets fortsatte makt.

Etter foredraget spurte NUPIs Julie Wilhelmsen om Vestens politikk kunne ha bidratt til å forme Russlands utvikling. Busygina viste til John Mearsheimers kjente artikkel Why the Ukraine Crisis Is the West’s Fault, men avviste denne forklaringen. «Vi russere er ansvarlige for vår innenrikspolitiske utvikling», sa hun.

Senere i spørsmålsrunden kalte Busygina Ukraina et «mareritt for Russland» og «Putins speil» – et bilde på hva Putin fryktet kunne skje også i Russland.

Busygina har senere utvidet analysen. I 2022 ble hun gjesteforsker ved Harvard University i USA. I nyere arbeider har hun blant annet lagt større vekt på territoriell besittelse og russisk stormaktstenkning

I en fagfellevurdert artikkel, skrevet sammen med Alexander Tevdoy-Burmuli og først publisert på nett i 2025, beskriver Busygina og Tevdoy-Burmuli Putin-perioden som en gradvis gjenreisning av et russisk imperialt prosjekt. De betegner 2014 som et vendepunkt og fullskalainvasjonen i 2022 som et åpent imperialt skritt.

Så kanskje tar de feil, alle de som hevder at Vesten og NATO har skylden for Russlands angrepskrig.

Russland har advart Storbritannia om «konsekvenser» etter opplysninger om at britiskproduserte droner er brukt i ukrainske angrep mot mål i Russland.

Den russiske ambassaden i London truer med at jo sterkere Storbritannia involverer seg og støtter Ukraina, desto «høyere blir prisen som de må betale».

Jeg synes jeg har hørt det før.

Medienes oppgave er både å fortelle at Russland truer med eskalering og å gi publikum nødvendig informasjon for å kunne vurdere om og i hvilken grad dette faktisk innebærer en eskalering. I motsatt fall kan Russland vinne frem med villedende narrativer. Dette er noe norske medier ofte synder med, særlig i nyhetsnotiser.

Hva er egentlig nytt?

The Sunday Times rapporterte 15. august at droner produsert av to britiske selskaper nå inngår i Ukrainas langtrekkende angrepsoppdrag mot mål i Russland – det avisen omtaler som «deep strikes». Flere kilder i det ukrainske forsvaret skal ha bekreftet bruken.

Rekkevidden er viktig for å vurdere dronenes militære betydning. Den ene dronen er Nyan, produsert av Callen-Lenz, med en oppgitt rekkevidde på rundt 250 kilometer. En annen britiskprodusert drone, som The Sunday Times av sikkerhetshensyn ikke navngir, har en rekkevidde på mer enn 600 miles – over 965 kilometer.

En høytstående ukrainsk militærkilde opplyser imidlertid til avisen at Ukraina primært benytter ukrainskproduserte droner i de langtrekkende angrepsoppdragene, men har hatt betydelig fremgang også med det nye britiske materiellet.

Ukraina har lenge bygget opp en omfattende kapasitet til å ramme mål dypt inne i Russland og har gjennomført slike angrep i stor skala. Allerede i februar 2024 rapporterte Reuters at Ukraina planla produksjon av tusenvis av langtrekkende droner og hadde opptil ti selskaper som utviklet systemer som kunne nå Moskva og St. Petersburg.

Ukraina har egne droner med langt større rekkevidde

Utviklingen går raskt. Ukraina ligger helt i front internasjonalt innen utvikling, produksjon og operativ bruk av militære droner. Reuters beskrev i mai Ukraina som ledende innen analyse av kampdata og utvikling av ubemannede systemer, mens en Pentagon-topp i juli oppga at Ukraina ventes å produsere mellom seks og syv millioner små FPV-angrepsdroner bare i 2026.

I april oppga det ukrainske presidentkontoret en rekkevidde på opptil 2.000 kilometer for Liutyi og 1.600 kilometer for FP-1. I juni opplyste Zelenskyj at moderniserte ukrainske langtrekkende droner kunne operere på avstander på over 3.000 kilometer, og at de allerede var blitt brukt med suksess.

Det finnes samtidig konkrete holdepunkter for svært lang operativ rekkevidde. 6. juli ble Omsk-raffineriet i Sibir angrepet med ukrainske droner. Reuters oppga avstanden til rundt 2.700 kilometer fra ukrainskkontrollert territorium, og både ukrainske og russiske myndigheter bekreftet angrepet. Den ukrainske produsenten Fire Point opplyste at angrepet ble gjennomført med en oppgradert FP-1.

Fire Points grunnlegger opplyste senere til Le Monde at rekkevidden til FP-1 var økt fra 1.600 til 3.400 kilometer. Dette er produsentens oppgitte maksimalrekkevidde; Omsk-angrepet gir samtidig et konkret holdepunkt for operativ bruk mot et mål rundt 2.700 kilometer fra ukrainskkontrollert territorium.

Det nye er altså at britiskproduserte droner også brukes i angrep inne i Russland. De supplerer en kapasitet som fortsatt hovedsakelig bygger på ukrainske droner, og flere av Ukrainas egne langtrekkende droner har oppgitt rekkevidde som er betydelig større enn de britiske systemene The Sunday Times identifiserer.

Vestlige våpen mot Russland er ikke nytt

Ukraina har lenge angrepet både russisk territorium og ukrainske områder som Russland folkerettsstridig hevder er en del av Russland – først med egne våpen, senere også med vestlige langtrekkende våpen.

Russland annekterte Krymhalvøya i 2014 og erklærte høsten 2022 også Donetsk, Luhansk, Zaporizjzja og Kherson som deler av Russland. FNs generalforsamling har avvist disse territorielle kravene, men i den russiske grunnloven er disse områdene oppført som føderasjonssubjekter på linje med landets øvrige regioner.

• 13. mai 2023 opplyste Russlands forsvarsdepartement at britiske Storm Shadow var brukt mot mål i Luhansk. Reuters kunne da ikke verifisere opplysningen uavhengig. Fem dager senere bekreftet Storbritannias daværende forsvarsminister Ben Wallace at Ukraina hadde brukt Storm Shadow med suksess. I september ble skipsverftet i Sevastopol rammet. To dager senere bekreftet sjefen for det ukrainske flyvåpenet at britiske Storm Shadow og franske SCALP var brukt i angrepet.

• 14. april 2024 ble amerikanske langtrekkende ATACMS for første gang brukt mot en russisk flybase på Krymhalvøya.

• 15. november 2024 ble en ny terskel passert: Amerikanske ATACMS ble for første gang brukt mot mål på internasjonalt anerkjent russisk territorium, i Brjansk-regionen. Dagen etter ble også britiske Storm Shadow brukt mot mål i Kursk-regionen.

Også Russland har lenge brukt utenlandskproduserte våpen. Allerede høsten 2022 tok Russland i bruk iranskutviklede Shahed-droner mot Ukraina, og fra slutten av 2023 også nordkoreanske ballistiske missiler. Det er en viktig kontekst.

Trusler som strategisk kommunikasjon

Russiske trusler bør tas alvorlig. Russland har militære og hybride virkemidler som kan brukes mot land som støtter Ukraina, og risikoen er reell. Samtidig er truslene en integrert del av russisk strategisk kommunikasjon. Det skaper en utfordring for både analytikere og journalister:

Hvor stor er den reelle eskaleringsrisikoen, og i hvilken grad er trusselen ment å skremme og påvirke mottakerne? Det er et spørsmål journalister alltid bør være oppmerksomme på.

Etter ukrainske angrep med vestlige våpen har Russland ved flere anledninger svart med trusler om eskalering eller gjengjeldelse. Det ligger samtidig et paradoks i den russiske retorikken: Russland hadde lenge hevdet at Krymhalvøya og de annekterte regionene var russisk territorium, men behandlet bruk av vestlige våpen mot internasjonalt anerkjent russisk territorium som en ny og langt alvorligere terskel.

I mai 2024 truet det russiske utenriksdepartementet med angrep mot britiske mål dersom britiske våpen ble brukt mot russisk territorium. Etter et ukrainsk ATACMS-angrep mot Sevastopol i juni samme år varslet Russland USA om gjengjeldelse. Før ATACMS og Storm Shadow ble brukt på internasjonalt anerkjent russisk territorium i november 2024, hadde Russland omtalt slik bruk av vestlige langtrekkende våpen som en «stor eskalering».

Storbritannia som propagandamål

Storbritannia er heller ingen tilfeldig målskive. Landet har i mange år vært et sentralt mål for russisk propaganda. BBC Monitoring analyserte i mai 2026 hundrevis av timer med russiske TV-debatter og omfattende dekning i aviser og på Telegram, og fant en klar økning i nedsettende omtale av Storbritannia, særlig etter at Trump vendte tilbake til Det hvite hus. Analysen beskriver hvordan Storbritannia er blitt russisk propagandas «public enemy number one».

Reuters beskrev allerede i mars 2025 en lignende utvikling, blant annet en markant og rask oppmykning av den anti-amerikanske retorikken i russiske statsmedier samtidig som Storbritannia i økende grad ble fremstilt som Russlands fremste vestlige motstander.

NEST Centre beskriver utviklingen som del av et langt eldre russisk fiendebilde, men peker også på den nyere politiske dynamikken: Når Kreml ønsker bedre forbindelser med Trumps USA, er Storbritannia en egnet europeisk hovedfiende, blant annet på grunn av landets sterke støtte til Ukraina.

Holdningsdata viser hvor sterkt fiendebildet allerede står: I 2024 hadde 70 prosent av russerne et negativt syn på Storbritannia. I en annen undersøkelse fra januar 2025 utpekte 29 prosent Storbritannia som det mest fiendtlige enkeltlandet overfor Russland, bare slått av samlekategorien «alle NATO-land» med 32 prosent.

Hva kan truslene være ment å oppnå?

Slike trusler kan ha flere formål. CSIS har i rapporten Deter and Divide analysert hvordan russiske atomtrusler gjennom krigen har vært brukt for å avskrekke og splitte NATOs støtte til Ukraina. Tyngdepunktet har gradvis flyttet seg fra å avskrekke direkte NATO-inngripen til å forsøke å begrense vestlig våpenstøtte og ukrainske angrep mot Krymhalvøya og Russland. CSIS vurderer også at truslene kan ha bidratt til å forsinke deler av den vestlige våpenstøtten.

Ruth Deyermond, ekspert på russisk utenriks- og sikkerhetspolitikk ved King’s College London, peker på en annen side av den samme mekanismen: Når Kreml ikke klarer å presse britiske myndigheter direkte, kan truslene brukes til å skape skremmende overskrifter som påvirker opinionen og dermed indirekte legger press på myndighetene.

Det finnes også direkte dokumentasjon på at frykt for atomkrig inngår i russisk påvirkningsarbeid. Danske DR omtalte i 2024 interne russiske dokumenter knyttet til påvirkningsoperasjonen Doppelgänger, der formuleringen «Creating nuclear psychosis» inngikk i planleggingen av påvirkning mot Vesten.

Det amerikanske justisdepartementet dokumenterte samme år at Social Design Agency og andre aktører knyttet til Doppelgänger opererte under ledelse og kontroll av den russiske presidentadministrasjonen, blant annet med sikte på å redusere den internasjonale støtten til Ukraina. Britiske myndigheter beskriver tilsvarende Social Design Agency som direkte oppdragsstyrt og finansiert av den russiske staten.

Professor Glenn Diesen er et eksempel på hvordan Russland forsterker sitt eskaleringsbudskap i offentligheten. På X skrev han 16. august: «Britain makes another step toward nuclear war, as The Sunday Times reports that British drones are now used for deep strikes inside Russian territory».

Den russiske ambassadens trussel mot Storbritannia bør vurderes i samme perspektiv. Ved å varsle en stadig «høyere pris» for fortsatt støtte til Ukraina kan Russland forsøke å øke den opplevde risikoen og kostnaden ved denne støtten.

Den russiske ambassaden i London er notorisk kjent for provoserende og villedende utspill. Etter Salisbury-forgiftningen brukte ambassaden blant annet sosiale medier til å så tvil om britiske anklager, og i 2022 fjernet Twitter og Facebook innlegg der ambassaden hevdet at bilder fra det bombede føde- og barnesykehuset i Mariupol var falske.

Hvem er truslene rettet mot?

Russiske trusler kan være rettet mot flere målgrupper samtidig. Overfor vestlige beslutningstagere kan målet være å fremme selvavskrekking. Overfor vestlig opinion kan de øke frykten for at støtten til Ukraina skal trekke egne land inn i en direkte konflikt med Russland. Både CSIS-analysen og dokumentasjonen av russiske påvirkningsoperasjoner peker mot slike formål.

Truslene kan samtidig ha en innenrikspolitisk funksjon. Overfor Russlands egen befolkning kan de styrke Kremls fortelling om at landet fører krig mot et fiendtlig Vesten – og dermed bidra til å legitimere krigen, dens kostnader og russiske mottiltak. NEST beskriver konstruksjonen av en ytre hovedfiende som et redskap både i russisk innenriks- og utenrikspolitikk.

Den samme trusselen kan dermed ha flere funksjoner og samtidig representere en reell risiko. For mediene blir spørsmålet derfor ikke bare hva Russland truer med, men også hvem budskapet er rettet mot og hva det kan være ment å oppnå.

Hva bør mediene være oppmerksomme på?

Når Russland truer med eskalering eller gjengjeldelse, bør journalistikken undersøke to sider av saken: Hva har faktisk endret seg, og hva kan Russland forsøke å oppnå med trusselen?

Det første innebærer blant annet å undersøke hvilken ny militær kapasitet et våpen tilfører, om tilsvarende terskler er blitt passert tidligere, og hvordan Russland reagerte da. Det andre handler om hvem trusselen kan være rettet mot, hvilken strategisk funksjon den kan ha, og i hvilken grad den inngår i et bredere russisk påvirkningsbudskap.

Journalister trenger ikke et endelig svar på alle disse spørsmålene. Men spørsmålene bør være synlige i journalistikken, særlig når selve nyheten er en russisk trussel om «eskalering» eller alvorlige konsekvenser.

Kontekst manglet i NTB-saken og hos NRK

Den norske dekningen av den aktuelle saken illustrerer hvorfor disse spørsmålene er viktige.

En rekke norske medier publiserte 17.–18. august en sak fra NTB-AFP-DPA om Russlands trussel mot Storbritannia, blant dem Aftenposten, VG, Dagens Næringsliv, Dagbladet, Nettavisen, ABC Nyheter, Finansavisen, Forsvarets forum, Teknisk Ukeblad og Dagen. Overskriften er talende: «Truer Storbritannia etter at Ukraina brukte britiske droner».

Saken gjengir Russlands trussel og det britiske svaret, men flere sentrale opplysninger og viktig kontekst mangler: The Sunday Times’ opplysninger om dronenes rekkevidde og at Ukraina primært bruker egne droner i de langtrekkende angrepsoppdragene, samt historikken om tidligere bruk av britiske våpen mot mål i Russland.

NRK Nyheter fulgte saken opp i en studiosamtale mellom nyhetsanker Tom Nilssen og journalist Eivind Molde. De gjennomgikk den russiske trusselen, britiske myndigheters reaksjon, Storbritannias betydning som støttespiller for Ukraina og de stadig mer omfattende ukrainske droneangrepene inne i Russland. Molde fikk også frem at de fleste dronene som brukes, oppgis å være ukrainskproduserte.

Men heller ikke NRK fortalte hvor langt de britiske dronene rekker, hvor mye lengre rekkevidde flere ukrainske droner har, eller at britiske Storm Shadow har vært brukt på internasjonalt anerkjent russisk territorium siden november 2024.

NRK-innslaget kunne også gi inntrykk av at britiskproduserte droner var brukt mot Wildberries-lagre. The Sunday Times knytter imidlertid ikke de britiske dronene konkret til disse angrepene.

Felles for NTB-saken og NRK er at trusselen ikke settes inn i en bredere sammenheng der Russland gjentatte ganger har brukt trusler om eskalering og gjengjeldelse som del av sin strategiske kommunikasjon. Dermed belyses heller ikke forholdet mellom den reelle eskaleringsrisikoen og trusselens mulige påvirkningsfunksjon.

Ingen enkelt nyhetssak trenger å romme hele historikken. Men når selve nyhetsverdien er at Russland truer et NATO-land med konsekvenser for en angivelig eskalering, er konteksten en vesentlig del av faktagrunnlaget.

Når viktig kontekst mangler

Uten denne konteksten kan betydningen av de britiske dronene fremstå som større enn den er: som om de spiller en langt viktigere rolle i Ukrainas langtrekkende angrep enn de tilgjengelige opplysningene tilsier, tilfører Ukraina en vesentlig ny militær evne eller innebærer at bruken av britiske våpen mot russisk territorium har passert en helt ny terskel. Samtidig kan Ukrainas egen langtrekkende kapasitet og operative rolle komme i bakgrunnen.

Det kan gjøre Russlands fremstilling av dette som en ny og alvorlig vestlig eskalering mer nærliggende, selv om faktagrunnlaget ikke nødvendigvis tilsier det.

Slik kan etablerte russiske narrativer få større spillerom: at Storbritannia og Vesten fører en stedfortrederkrig mot Russland gjennom Ukraina, at Vesten stadig eskalerer krigen, og at Russland er den truede parten som reagerer på vestlig aggresjon. NEST dokumenterer hvordan russisk propaganda fremstiller Storbritannia som arkitekten og drivkraften bak krigen og Ukraina som en britisk stedfortreder i en bredere vestlig konflikt med Russland.

I så fall kan Russland få lettere gjennomslag for deler av sitt strategiske budskap: at vestlig støtte til Ukraina er farlig, eskalerende og kan få alvorlige konsekvenser for landene som yter den – uten at mediene selv har videreformidlet de russiske narrativene som sannheter.

Når vesentlig kontekst faller bort, kan Russlands fremstilling lettere bli premiss for hvordan publikum forstår saken. Russlands rolle som angriper kan da komme i bakgrunnen, mens vestlig støtte til Ukraina risikerer å bli selve eskaleringshistorien.

Bygge motstandskraft mot påvirkning

Fiona Hill advarte i april om at Storbritannia var i ferd med å bli et «soft target» for statlig propaganda fordi befolkningen i for liten grad lærer å gjenkjenne informasjonskrig og manipulasjon. Hun viste til Sveriges arbeid med psykologisk forsvar som kontrast.

God journalistikk kan bidra til denne motstandskraften. Det betyr ikke å gi publikum en ferdig fasit på hva en russisk trussel faktisk betyr, men å gi dem bedre forutsetninger for å vurdere den.

Russlands trusler er relevant nyhetsstoff. Historikken, den faktiske militære endringen og den mulige strategiske hensikten er kanskje mindre sexy, men helt nødvendig kontekst.

Fredag 14. august publiserte NTB en artikkel der det heter:

«Den ukrainske generalstaben anslår at over en million russiske soldater er drept siden februar 2022.»

Det er feil. Tallet fra den ukrainske generalstaben som NTB selv lenker til, gjelder rundt 1,46 millioner drepte og sårede russiske soldater – ikke drepte alene.

Minst elleve norske medier har publisert NTBs artikkel. Feilen kan virke uviktig, men er i virkeligheten alvorlig.

NTB slurver

Korrekt kildebruk er en kjerneoppgave for journalister. Dette gjelder ikke minst ved omtale av partenes tapstall, som er militært og politisk sensitive og ofte gjenstand for propaganda, blant annet i form av over- og underdrivelser.

Hvor mange soldater som er drept eller såret og dermed satt ut av strid, er sentralt for partenes kampkraft. Slike personelltap omtales på engelsk gjerne som «casualties».

En ikke uvanlig feil er å tolke «casualties» som bare drepte. Begrepet omfatter imidlertid blant annet drepte og sårede, mens «fatalities» kun omfatter drepte. NTB ser ut til å gjøre en beslektet feil.

NTB lenker til den ukrainske generalstabens oppdatering 12. august, hvor Russlands samlede personelltap siden 24. februar 2022 oppgis til 1.461.660. Det står ingenting om at tallet kun omfatter drepte. Tvert imot har Ukrainas forsvarsdepartement og deres nettmedium ArmyInform omtalt den samme tapskategorien som drepte og sårede.

NTB slurver også med ordbruken. NTB forteller at generalstaben «anslår», uten å vite om tallet er en bevisst overdrivelse. Det NTB kan slå fast, er at generalstaben selv presenterer tallet som et anslag. Dette skillet er viktig for at leserne skal forstå at tallet er generalstabens egen påstand.

Hvor mange russiske soldater er drept?

Det nøyaktige antallet russiske drepte er ukjent, men flere eksterne anslag kan likevel gi et rimelig bilde av størrelsesordenen.

NTB viser til Mediazona og BBCs navnebaserte oversikt over mer enn 235.000 identifiserte falne. En separat statistisk beregning fra Mediazona og Meduza anslår rundt 352.000 russiske drepte frem til utgangen av 2025. Tallet må nå antas å være vesentlig høyere.

NTB viser også til CSIS, som anslår 400.000–450.000 drepte frem til utgangen av juni 2026. Britisk etterretning anslo i mai tallet til nærmere en halv million.

Disse tallene kan være fullt forenlige med den ukrainske generalstabens påstand om rundt 1,46 millioner drepte og sårede russiske soldater.

NTB viser dessuten til en uttalelse Finlands president Alexander Stubb kom med i mai i år, om at Ukraina «dreper åtte soldater for hver de mister». Uttalelsen gjaldt den aktuelle situasjonen og forholdet mellom russiske og ukrainske drepte.

Et annet relevant forholdstall, som NTB ikke omtaler, er forholdet mellom russiske drepte og sårede. I Come Back Alives materiale lå dette våren 2024 nær 1:3, mens drepte ved utgangen av 2025 utgjorde rundt 56 prosent av tapene.

Sett under ett tyder disse opplysningene på at tapsforholdene kan ha endret seg i takt med krigens utvikling. Dersom en større andel av de russiske personelltapene nå består av drepte, kan det påvirke nyere beregninger av hvor mange russiske soldater som faktisk er drept.

Så sent som 31. juli påstod Zelenskyj at rundt 700.000 russiske soldater var drept. En endring i forholdet mellom drepte og sårede kan være en del av forklaringen på at denne påstanden ligger høyere enn de eksterne anslagene.

NTBs feilaktige gjengivelse får altså generalstaben til å fremstå som om den hevder at rundt 1,46 millioner russiske soldater er drept. Et slikt tall ville i så fall ligge rundt 760.000 over Zelenskyjs påstand. Det illustrerer omfanget av NTBs feil.

Unøyaktig kildebruk

Etter å ha vist til CSIS’ anslag på nær en halv million drepte skriver NTB at tallet blir omtrent halvannen million når sårede og savnede tas med. Deretter heter det:

«Det er ni ganger mer enn i alle sovjetiske og russiske kriger til sammen siden andre verdenskrig.»

Hos CSIS er det imidlertid anslaget på 400.000–450.000 drepte som sammenlignes med antallet drepte i tidligere sovjetiske og russiske kriger. Hos NTB viser «Det» tilbake til rundt halvannen million drepte, sårede og savnede. Denne unøyaktigheten illustrerer NTBs mangel på presisjon i gjengivelsen av kildene.

Kan svekke Ukrainas troverdighet

Når NTB fremstiller den ukrainske generalstabens påstand om Russlands samlede personelltap som et anslag på antall drepte, kan det få flere negative konsekvenser.

I stedet for å tydeliggjøre den reelle usikkerheten om de russiske tapstallene, fører NTBs feil til at anslagene og påstandene fremstår som om de spriker mer enn de faktisk gjør. Lesere som ikke kjenner forskjellen mellom tapskategoriene, kan dermed få inntrykk av at man egentlig ikke vet hva som er sant.

I tillegg lenker NTB selv til den ukrainske generalstabens oppdatering. En leser som følger lenken, kan på bakgrunn av NTBs feilaktige informasjon tro at generalstaben hevder at rundt 1,46 millioner russiske soldater er drept.

Slik kan ukrainske opplysninger om russiske tap fremstå som betydelig overdrevne og svekke tilliten til dem på et urettmessig grunnlag. Feilen kan dessuten utnyttes i russisk propaganda som et eksempel på at Ukraina overdriver Russlands tap – og mer generelt for å undergrave tilliten til landets myndigheter.

En NTB-feil får stor rekkevidde

NTBs brede distribusjon gir nyhetsbyrået et særlig ansvar for kvalitetssikringen av stoffet. Nyhetsbyrået opplyser selv at det hver dag leverer redaksjonelt innhold til nærmere 200 medier. En feil hos NTB kan derfor raskt få stor rekkevidde.

Det har da også skjedd i denne saken. NTBs feilinformasjon er publisert av minst elleve norske medier: ABC Nyheter, Forsvarets forum, Aftenposten, Teknisk Ukeblad, SOL, Radio Haugaland, Adresseavisen, Bergens Tidende, Finansavisen, Nettavisen og TV 2.

Dette er heller ikke et enkeltstående tilfelle. Jeg har gjennom årene avdekket flere feil i NTBs dekning av Russland og Ukraina. Det bør være et tema både for NTB og for mediene som kjøper og publiserer NTBs stoff.

Samtidig har hver redaksjon et selvstendig ansvar for det den publiserer, også når stoffet kommer fra NTB. Vær Varsom-plakaten pålegger mediene å kontrollere at opplysninger er korrekte, gjengi kilder korrekt og rette feilaktige opplysninger snarest mulig.

I andre bransjer der korrekt informasjon er avgjørende – for eksempel finansbransjen – blir slurv behandlet som et alvorlig kvalitetsproblem. Det samme bør gjelde mediene. Kvalitetskravet bør ligge høyere enn terskelen for å bli felt eller møtt med formelle konsekvenser.

Kravet til presisjon er særlig viktig ved omtale av en krig, der tapstall er militært og politisk sensitive og feil kan utnyttes i propaganda.

NTB bør derfor rette saken og varsle redaksjonene som har mottatt den. Mediene som har publisert feilinformasjonen, bør rette sine egne artikler. På min Facebook-vegg har jeg tagget NTBs journalist og alle involverte redaktører.

Memet professor Kristian Gundersen delte på Facebook i går, 4. august 2026, er grovt misvisende på flere punkter. Det er også sterkt dehumaniserende:

Menneskelig lidelse bør ikke reduseres til en makaber statistisk konkurranse i et meme. Opplysningene stammer attpåtil fra den fullstendig upålitelige og prorussiske Craig Murray.

Misvisende om Ukraina

Ingen vet hvor mange sivile ukrainere Russland samlet sett har drept. Det faktiske antallet kan være flere ganger så høyt som det verifiserte.

Murray publiserte disse opplysningene 15. august 2025. To dager tidligere hadde FNs menneskerettskontor opplyst at det hadde verifisert 13.883 sivile drepte i Ukraina siden 24. februar 2022, blant dem 726 barn. Barn utgjorde dermed 5,2 prosent av de verifiserte sivile dødsfallene – ikke 0,3 prosent.

I FNs ferskeste samlede oversikt, som går frem til 30. juni 2026, er det oppgitt 803 barn blant 16.431 verifiserte sivile drepte i Ukraina. Det tilsvarer 4,9 prosent.

Men heller ikke dette viser den faktiske andelen barn blant alle sivile drepte i Ukraina. FN registrerer dødsfall som kan verifiseres individuelt, og understreker at det virkelige antallet sivile drepte er høyere. Underrapporteringen er særlig stor i russisk-okkuperte områder. Russland har ikke gitt FN tilgang til disse områdene og hindrer dermed at det fulle omfanget kan dokumenteres.

Mariupol viser hvor usikkert tallmaterialet er. I juni 2022 hadde FN verifisert 1.348 sivile drepte i byen, blant dem 70 barn, men understreket at det virkelige tallet trolig var mye høyere. Uppsala Conflict Data Programs beste anslag for det samlede antallet drepte under beleiringen er rundt 27.000, mens det høye anslaget er 88.000. UCDP mener det overveldende flertallet trolig var sivile.

En grov sammenstilling av anslagene for sivile og militære dødsfall kan tyde på at Russlands krig samlet har kostet 150.000–250.000 ukrainere livet. Usikkerheten er stor, særlig i den øvre delen av intervallet.

Kort sagt: Vi kjenner hverken det faktiske antallet drepte eller hvor mange barn som finnes blant de mange døde som ikke er verifisert. Dermed kjenner vi heller ikke den faktiske andelen barn.

Likevel hevdet Murray at andelen var 0,3 prosent, og Gundersen sprer påstanden ukritisk videre.

Misvisende om Gaza

Også tallet på 37,7 prosent for Gaza er tatt ut av sin sammenheng. Det stammer fra en Airwars-undersøkelse av de første 17 dagene av krigen, fra 7. til 24. oktober 2023. Airwars fant 1.129 barn blant 2.993 navngitte sivile ofre. Organisasjonen understreket at materialet ikke var uttømmende, og at det bare omfattet en avgrenset periode. Tallet beskriver altså hverken hele krigen eller alle drepte i Gaza.

Da Murray publiserte innlegget, forelå det et langt bredere register fra Gazas helsedepartement. Det omfattet 60.199 identifiserte døde frem til 31. juli 2025, blant dem 18.430 barn – rundt 31 prosent. Tallene skilte ikke mellom sivile og stridende, og var ikke selvstendig verifisert av FN.

Også dette tallgrunnlaget har sine begrensninger, men det viser at Murray presenterte et kort og avgrenset materiale fra Airwars som om det gjaldt hele Gaza-krigen.

Misvisende sammenligning

Murray sammenligner altså tall som bygger på forskjellige perioder, definisjoner og metoder. Minst like viktig er det at sammenligningen mellom krigene i Gaza og Ukraina er svært problematisk.

Krigene foregår under forskjellige demografiske, geografiske og militære forhold. Befolkningenes alderssammensetning, krigføringen, mulighetene for evakuering og beskyttelse og tilgangen til å registrere og verifisere dødsfall varierer. Mariupol viser dessuten hvor store forskjeller som kan finnes innenfor én og samme krig.

Det er forkastelig å bruke enkle prosentandeler som avgjørende moralsk eller juridisk målestokk for å rangere de to krigene mot hverandre. Det skaper falsk presisjon og reduserer menneskelig lidelse til en statistisk konkurranse.

En slik sammenligning kan dessuten skape inntrykk av at en lavere andel drepte barn gjør en krig mer legitim eller Russlands krigføring mindre forbrytersk. Jeg mistenker at dette er Murrays egentlige agenda.

Misvisende om folkemord

Påstanden om at de to prosenttallene viser forskjellen mellom «krig» og «folkemord», er uholdbar. Folkemord forutsetter blant annet bestemte handlinger begått i den hensikt å ødelegge en nasjonal, etnisk, rasemessig eller religiøs gruppe helt eller delvis.

Man kan kritisere Israels krigføring i Gaza og mene at det foreligger folkemord, uten å videreformidle en misvisende sammenligning med Ukraina. Begge krigene er forferdelige og har påført befolkningene enorme lidelser.

Murrays sammenligning gjør ikke Russlands forbrytelser i Ukraina mindre alvorlige. Som nevnt kan Russlands krig samlet ha kostet 150.000–250.000 ukrainere livet, selv om usikkerheten er stor. I tillegg kommer enorme menneskelige lidelser og materielle ødeleggelser.

I de okkuperte områdene har Russland presset innbyggerne til å ta russisk pass, fjernet ukrainsk fra undervisningen, innført russiske læreplaner og systematisk forsøkt å fortrenge ukrainsk språk, kultur og identitet.

FNs granskningskommisjon har konkludert med at russiske myndigheter har begått forbrytelser mot menneskeheten i form av tortur og tvungne forsvinninger, samt deportasjon, tvangsoverføring og tvungne forsvinninger av ukrainske barn.

På toppen av dette er Putin internasjonalt etterlyst for å være ansvarlig for ulovlig deportasjon og overføring av barn fra okkuperte områder i Ukraina til Russland, etter artikkel 8(2)(a)(vii) og 8(2)(b)(viii) i Roma-vedtektene.

Prorussisk agenda

Murray er notorisk upålitelig. I årevis har han fremsatt konspirasjonsteorier og udokumenterte påstander med prorussisk slagside.

Han har blant annet forsøkt å så tvil om russiske myndigheters ansvar for drapsforsøkene med novitsjok mot Sergej og Julija Skripal i 2018 og Aleksej Navalnyj i 2020 – stikk i strid med den omfattende dokumentasjonen i begge sakene. Av plasshensyn lar jeg flere andre saker om Murray ligge.

At Øyvind Davidsen har delt dette videre, overrasker mindre. Mer oppsiktsvekkende er det at en professor gjør det samme. Det viser en alvorlig svikt i grunnleggende kildekritikk:

Dette er ikke kunnskapsbasert informasjon til omverdenen. Det er polariserende og villedende søppel med en skjult prorussisk agenda.

Videoen dekker et omfattende felt på bare 35 minutter og er naturligvis litt tabloid, spissformulert og generaliserende. Min kortfattede gjennomgang forsterker disse tendensene, så jeg anbefaler at du ser videoen selv. Avslutningsvis gir jeg fire anbefalinger til videre fordypning.

Hovedtesen i videoen er at Putins regime hverken oppstod i et historisk tomrom eller kan forklares utelukkende med Putin, men springer ut av en langt eldre imperial tradisjon og en uoppgjort historie. Russland har aldri gjennomført noe tilstrekkelig oppgjør med sin imperiale ekspansjon, sovjetisk statsterror, sikkerhetsapparatet eller forestillingen om russisk overlegenhet.

Analysens underliggende konklusjon er at et regimeskifte neppe vil være tilstrekkelig dersom Russland ikke samtidig revurderer sitt forhold til territorium, naboer, minoriteter, staten og sin egen historiske fortelling.

• Imperiet som identitet

Russisk selvforståelse ble ifølge analysen bygget rundt imperiet, staten og territoriet, snarere enn et klart avgrenset nasjonalt fellesskap. Fordi imperiet hang geografisk sammen, kunne erobrede områder fremstilles som naturlige deler av Russland. Sovjetunionens oppløsning innebar derfor også tap av stormaktsstatus og et imperialt identitetsgrunnlag.

Landets størrelse har samtidig fått en sterk symbolsk verdi. Når borgerne mangler politisk innflytelse, kan kartet gi en følelse av å tilhøre noe stort og mektig.

• Russland er et multinasjonalt imperium

Russland består av mange folkeslag og historiske samfunn, hvorav flere ble innlemmet gjennom erobring. Ikke-russiske identiteter tillates helst som ufarlig folklore, mens språk, politiske krav og minner om undertrykkelse motarbeides. Staten må samtidig stadig bekrefte russernes posisjon som den dominerende gruppen.

• En sentralisert stat

Russland sammenlignes med et hjul med eiker, men uten felg: Regionene forbindes gjennom Moskva, mens kontakten mellom dem er svakere. Den russiske føderalismen er derfor i stor grad nominell. Den reelle makten ligger i sentrum.

• «Den store russiske kulturen»

Forestillingen om «den store russiske kulturen» brukes til å hevde russisk kulturell overlegenhet og fremstille erobring som sivilisering. Kulturen fungerer også som myk makt i utlandet. Samtidig undertrykker Kreml det uavhengige, antiautoritære og antikrigsorienterte kulturlivet.

• Hierarkisk syn på naboene

Russland ser seg som en stormakt som forholder seg til andre stormakter. Mindre naboland behandles ofte som underordnede aktører som stormaktene kan forhandle over hodet på. Denne tankegangen brukes til å begrense deres suverenitet og rettferdiggjøre at Russland setter folkeretten til side.

• Uteblitt avkolonisering

Russland har aldri gjennomført noe bredt og statsbærende oppgjør med sin koloniale og imperiale arv. Det andre folk oppfatter som erobring og statsterror, fremstilles som russisk storhet og sikkerhetspolitisk nødvendighet. Den begrensede åpenheten under perestrojka og på 1990-tallet er senere blitt reversert.

• Manglende forståelse av naboenes historie

Mange russere kjenner lite til hvordan russisk og sovjetisk styre ble opplevd i nabolandene. Okkupasjon og undertrykkelse fremstilles som frigjøring, modernisering og hjelp. Når nabofolk og tidligere underlagte folk avviser denne fortellingen, blir de beskyldt for utakknemlighet, svik eller fiendtlighet mot Russland.

• Seieren i andre verdenskrig

Seieren over Nazi-Tyskland er kjernen i moderne russisk historisk identitet. Lebedev fremhever at andre verdenskrig i den dominerende russiske fortellingen i praksis begynner i 1941. Molotov–Ribbentrop-pakten, Sovjetunionens angrep på Polen og den sovjetiske ekspansjonen mellom 1939 og 1941 skyves samtidig i bakgrunnen, relativiseres eller forties.

Kreml bruker seiersfortellingen til å fremstille krigen mot Ukraina som en ny kamp mot nazismen. Russland gis dermed et messiansk oppdrag som verdens frelser og forsvarer av «tradisjonelle verdier».

• Ofrene ble minnet, men gjerningsmennene gikk fri

Stalin-tidens ofre ble minnet og anerkjent, men Russland stilte aldri gjerningsmennene eller institusjonene bak terroren til ansvar. Sikkerhetsapparatet kunne derfor videreføre arven etter Tsjekaen, NKVD og KGB.

Lebedev argumenterer for at minnet om ofrene ikke er nok. Uten rettsoppgjør og institusjonelle brudd kan de samme metodene vende tilbake.

• Menneskelivets lave politiske verdi

Lebedev beskriver hvordan regimet kan betale mennesker for å inngå militærkontrakter og sende dem inn i en krig med store tap. Rekrutteringen henter i uforholdsmessig grad soldater fra fattige regioner og sosialt utsatte grupper med liten politisk innflytelse. Lebedev omtaler dette som statens tilgang til «billige menneskeliv»: Staten kan føre krig ved å velte kostnadene over på mennesker med liten makt og få alternativer.

• Det ambivalente forholdet til staten

Lebedev sammenligner mange russeres forhold til staten med forholdet til en giftig forelder: Staten fryktes og mistros, men oppfattes også som uunnværlig. Den forbindes med orden, beskyttelse og nasjonal storhet. Også deler av intelligentsiaen har kritisert makten uten å utfordre selve imperiet.

• Putin som produkt og aktør

Putin er hovedansvarlig for regimet og krigen, men han skapte ikke systemet alene. Imperial nostalgi, frykt for statlig sammenbrudd og lengsel etter orden og stormaktsstatus gjorde deler av samfunnet mottagelig for prosjektet.

Lebedev sammenligner med den tidligere ukrainske statsministeren Jevhen Martsjuk, som hadde høyere rang i KGB enn Putin, uten at Ukraina utviklet en tilsvarende stat. Lebedevs poeng er at Ukraina manglet den samme imperiale lengselen. KGB-bakgrunn alene var derfor ikke avgjørende.

• Regimets styrke ligger i passivisering

Putin trenger ikke å overbevise alle. Det holder å svekke viljen til motstand. Borgerne får beholde et visst privat handlingsrom så lenge de ikke utfordrer staten. Regimet søker først og fremst å gjøre protest farlig, ensom og tilsynelatende nytteløs.

Fire andre anbefalinger

• Det er ikke ofte et finsk universitetsforedrag får nesten to millioner visninger på YouTube, men det har skjedd med foredraget til Martti J. Kari fra 2018. Kari var tidligere etterretningsoberst i det finske forsvaret. På 60 underholdende minutter gir han deg en rask og lettfattelig innføring i russisk strategisk kultur og det evigvarende spørsmålet: Hvorfor handler Russland som det gjør? (Skru på YouTubes funksjoner for oversetting og undertekster.)

Er du interessert i Sergej Lebedevs analyser, anbefaler jeg også disse tre artiklene:

• Den moralske kollapsens nulltime er et intervju med Lebedev i Vagant som gir en god inngang til hans forfatterskap og historiesyn. Her forteller han om hvordan geologiske ekspedisjoner i tidligere Gulag-områder og oppdagelsen av sin egen families forbindelse til undertrykkelsesapparatet førte ham inn i arbeidet med Russlands fortiede historie.

• Russland og ugjerningenes historie er en kortere tekst i Vagant om Russlands manglende oppgjør med volden landet har påført andre. Lebedev trekker linjer fra andre verdenskrig og Tsjetsjenia til Butsja og Mariupol og viser hvordan imperiale forestillinger, vold og straffrihet er blitt videreført gjennom skiftende regimer.

• I Straffrihetens tau, publisert i Klassekampen i våres, knytter Lebedev sin egen familiehistorie til forbindelsen mellom sovjetiske og dagens russiske statsforbrytelser. Han kritiserer også den russiske opposisjonen for ikke å gjøre straff for krigsforbryterne og et reelt oppgjør med Russlands forbrytelser mot Ukraina til sentrale politiske krav.

God leselyst!

Her følger ett av mange eksempler, i dette tilfellet danske Jesper Seest Mogensen: På sin Facebook-vegg godtar Mogensen Diesens påstand om at det var «CIA-baser» i Ukraina og at dette utløste Russlands (fullskala)angrep i 2022, basert på Diesens fordreide gjenfortelling av en artikkel i New York Times 25. februar 2024.

Foreløpig har Mogensen fått rundt 400 positive reaksjoner på Facebook for sitt villedende innlegg. Slik sprer Diesens manipulasjoner seg utover på sosiale medier som en kreftsvulst.

Nedenfor kan du først lese min kommentar som jeg skrev under trådstarten til Mogensen, og deretter Mogensens trådstart:

«Det er tragisk når man har en norsk professor som over tid har vist at han systematisk driver med manipulasjon, og når mennesker som Jesper Seest Mogensen ikke evner å se kildekrisk forbi Diesens påstander.

Det er riktig at Ukrainas nye etterretningssjef 24. februar 2014 kontaktet CIA og MI6 og foreslo et samarbeid.

Henvendelsen skjedde imidlertid ikke i et sikkerhetspolitisk vakuum. Russlands forsvarsdepartements medalje «For tilbakeføringen av Krymhalvøya» daterer den russiske operasjonen fra 20. februar 2014 – to dager før Janukovytsj ble avsatt og fire dager før den ukrainske henvendelsen. Dette nevner Diesen ikke.

Enda viktigere er det at Diesen gir denne første henvendelsen en betydning New York Times-artikkelen ikke gir dekning for.

Avisen beskriver tvert imot en svært forsiktig begynnelse. Amerikanske myndigheter tvilte på om de ukrainske etterretningstjenestene var til å stole på og fryktet å provosere Russland. Etter at Russland hadde tatt kontroll over Krymhalvøya og satt i gang den væpnede destabiliseringen som Russland utviklet til krigen i Donbas, ba Ukraina om amerikansk etterretning for å kunne forsvare sitt territorium.

Det første betydelige CIA-bidraget kom først etter nedskytingen av passasjerflyet MH17 17. juli 2014. Ukrainske avlyttinger og andre opplysninger knyttet raskt nedskytingen til russiskkontrollerte «separatister» og overbeviste CIA om at Ukraina kunne levere verdifull etterretning. CIA begynte deretter å levere sikkert kommunikasjonsutstyr og spesialisert opplæring. Senere undersøkelser og rettsavgjørelser har fastslått Russlands ansvar for nedskytingen.

Det langt mer omfattende samarbeidet med Ukrainas militære etterretning ble utviklet fra 2015 og særlig fra 2016.

Ukrainske etterretningsoffiserer ble senere utplassert ved tolv nybygde, fremskutte operasjonsbaser langs grensen mot Russland. Dette var ikke «CIA-baser», men ukrainske baser, bemannet og operert av ukrainere. CIA finansierte og installerte deler av utstyret, bidro med opplæring og arbeidet sammen med utvalgte ukrainske offiserer om å rekruttere potensielle russiske kilder.

Diesen blander dermed sammen to forskjellige stadier: den første ukrainske henvendelsen i februar 2014 og den omfattende etterretningsinfrastrukturen som ble utviklet i de påfølgende årene. Han bruker virksomhet som hovedsakelig ble bygget opp som følge av Russlands krigføring, som bevis for at NATO satte i gang krigen.

Han foretar også et udokumentert sprang fra CIA og MI6 til NATO. CIA og MI6 er henholdsvis amerikansk og britisk etterretning. Samarbeidet deres med ukrainske tjenester blir ikke dermed en NATO-operasjon.

New York Times dokumenterer hverken et «NATO-støttet kupp», at USA håndplukket den ukrainske regjeringen, eller at CIA og MI6 kontrollerte Ukraina. Avisen skriver at det var ukrainske tjenestemenn som iherdig arbeidet for å få amerikanerne med på et tettere samarbeid, mens amerikanerne lenge var tilbakeholdne.

Påstanden om at CIA og MI6 «kontrollerte Ukraina» og gjorde landet til et brohode mot Russland, var dessuten ikke New York Times’ konklusjon. Ifølge en anonym høytstående europeisk tjenestemann var dette noe lederen for en russisk etterretningstjeneste skal ha fortalt Putin mot slutten av 2021.

Avisen skriver umiddelbart etterpå at Putin og rådgiverne hans feiltolket en avgjørende dynamikk: CIA presset seg ikke inn i Ukraina. Det var ukrainerne som presset på for et tettere samarbeid, mens amerikanerne fryktet å provosere Russland. Dette utelater Diesen.

At etterretningssamarbeidet kan ha påvirket Kremls trusseloppfatning frem mot 2022, er relevant. Det er likevel noe helt annet enn å dokumentere at NATO kontrollerte Ukraina eller satte i gang krigen.

Resultatet er at aggressorstaten Russland fremstilles som et offer. Diesen benytter reelle opplysninger, men blander sammen ulike perioder, utelater Russlands aggresjon, gjør et amerikansk-britisk samarbeid med Ukraina til en NATO-operasjon og presenterer en indirekte gjengitt russisk etterretningspåstand som om den var New York Times’ eget funn.

Dersom noen fremdeles ikke forstår at Diesen manipulerer, anbefaler jeg at man leser min artikkel i Vagant – om hvordan Diesen i sine kronikker hos russiske RT systematisk resirkulerte russiske myndigheters manipulasjoner i etterkant av russiske myndigheters drapsforsøk på Navalnyj i 2020. Dessverre er dette kun toppen av isfjellet.»

Mogensens trådstart:

«Mange hævder stadig, at krigen i Ukraine var “helt uprovokeret”. Derfor er det værd at læse, hvad der faktisk står i en af verdens mest indflydelsesrige aviser.

Nedenstående tekst er skrevet af den norske professor Glenn Diesen og bygger på oplysninger fra The New York Times’ egen artikel om CIA’s omfattende samarbejde med Ukraine efter magtskiftet i 2014.

Uanset om man er enig eller uenig i Glenn Diesens konklusioner, er det svært at ignorere de oplysninger, som The New York Times selv har offentliggjort.

Hvis vi ønsker en ærlig debat om krigen, er vi nødt til at forholde os til hele historien - også de dele, der udfordrer den fortælling, vi er blevet præsenteret for gennem de seneste år, af de statsstøttede medier.

Læs teksten, vurder argumenterne, og dan din egen mening.
---
Af Glenn Diesen:

Det NATO-støttede kup i Ukraine fandt sted den 22. februar 2014. I artiklen nedenfor bekræfter The New York Times, at den nye ukrainske efterretningschef i den regering, som USA havde håndplukket, allerede to dage senere, den 24. februar, kontaktede CIA og MI6 for at etablere et partnerskab rettet mod Rusland. Få dage tidligere havde Rusland været Ukraines vigtigste sikkerhedspartner. Efter kuppet skulle Ukraine i stedet blive NATO’s forreste frontlinjestat mod Rusland.

CIA’s operation mod Rusland udviklede sig fra 2014 til 2022:

“12 nybyggede, fremskudte operationsbaser blev opført langs den russiske grænse. Fra hver base drev general Kondratiuk ukrainske agentnetværk, som indsamlede efterretninger inde i Rusland. CIA-officerer installerede udstyr på baserne for at understøtte efterretningsindsamlingen og udpegede samtidig nogle af de dygtigste ukrainske kandidater fra Operation Goldfish-programmet, som de arbejdede sammen med om at rekruttere potentielle russiske kilder.”

“Lytteposten i den ukrainske skov er en del af et CIA-støttet netværk af spionbaser, som er blevet opbygget gennem de seneste otte år, og som omfatter 12 hemmelige lokaliteter langs den russiske grænse ... Omkring 2016 begyndte CIA at træne en eliteenhed af ukrainske kommandosoldater, kendt som Enhed 2245. Enheden erobrede russiske droner og kommunikationsudstyr, så CIA’s teknikere kunne analysere dem, kopiere teknologien og bryde Moskvas krypteringssystemer.”

CIA’s og MI6’s tilstedeværelse i Ukraine blev en væsentlig motivationsfaktor for den russiske invasion:

“Mod slutningen af 2021 overvejede Putin ifølge en højtstående europæisk embedsmand, om han skulle iværksætte en fuldskala invasion. På et møde med lederen af en af Ruslands vigtigste efterretningstjenester fik han at vide, at CIA sammen med den britiske efterretningstjeneste MI6 kontrollerede Ukraine og var ved at omdanne landet til et brohoved for operationer mod Moskva.”

*** Krigen i Ukraine blev ifølge denne fremstilling tydeligt provokeret – og endda sat i gang – af NATO. Mængden af dokumentation gør dette, ifølge forfatteren, ubestrideligt. Alligevel fastholder det politiske og mediemæssige establishment fortællingen om den “uprovokerede invasion” ved at afvise og kriminalisere enhver forklaring, der inddrager NATO’s rolle, som et forsøg på at “legitimere” den russiske invasion.

Hvorfor er NATO’s rolle i krigens begyndelse vigtig? Hvis vi anerkender NATO’s bidrag og Ruslands legitime sikkerhedsbekymringer, åbner det ifølge denne argumentation mulighed for kompromis og fred. Hvis man derimod fastholder fortællingen om den “uprovokerede invasion”, bliver våben fremstillet som vejen til fred, og NATO kan fortsætte sin krig mod Rusland til den sidste ukrainer.

Kilde: https://www.nytimes.com/2024/02/25/world/europe/cia-ukraine-intelligence-russia-war.html»

Professor Sven G. Holtsmark påviste det samme som meg i en grundig artikkel i Vagant om «Professor Diesens metode» i mai 2025.

Holtsmark viste blant annet til at «CIA-baser» var Diesens egen betegnelse, ikke New York Times’ ordbruk. Han påpekte også at avisen ikke skrev at etterretningssamarbeidet var en årsak til fullskalainvasjonen, slik Diesen hevdet.

Holtsmarks konklusjon var klar: «Diesen jukser med sin kilde – igjen.» Likevel fortsetter Mogensen og en rekke andre å sluke Diesens villedende påstander og spre dem videre i sosiale medier.

Mønsteret minner ikke så rent lite om eventyret som Mogensens landsmann H.C. Andersen skrev i 1852, Det er ganske vist! – der én fjær gjennom ryktespredning blir til fem høns.

Gode venner og støttespillere har startet enda en Spleis for meg. Det er ett år siden sist. Begrunnelsen deres kan du lese på Spleis-siden.

Jeg har nesten ingen inntekter og lever sparsommelig, men nå er bankkontoen min tom og jeg har måttet ta opp private lån. Jeg kan imidlertid ikke skylde på andre; dette er en konsekvens av valg jeg selv har tatt.

Jeg får honorar for noen foredrag og kronikker, men det meste av det jeg gjør, er det ingen som betaler for. Noe av dette er synlig i sosiale medier, mens annet skjer utenfor offentligheten.

Likevel er jeg litt ambivalent. Mitt dilemma er at det finnes svært mange viktige innsamlinger til Ukraina. Jeg ønsker ikke at støtte til meg skal gå på bekostning av dem. Samtidig må jeg ha penger til mat, husleie og nødvendig livsopphold.

Spleisen skal gi meg økonomisk handlingsrom til å fortsette arbeidet en god stund til.

Har du anledning og mener at arbeidet mitt har verdi, setter jeg stor pris på om du vil bidra eller dele Spleisen.

Du kan støtte meg via Vipps. Da går hele beløpet uavkortet til innsamlingen. Jeg vil med jevne mellomrom komme med oppdateringer om den samlede støtten.

Vipps: 990 26 538

Spleis: https://www.spleis.no/project/506551

Abonner

To MAGA-profiler, Laura Loomer og Tim Pool, har på kort tid foretatt oppsiktsvekkende helomvendinger om Ukraina.

Begge har tidligere vært skarpe kritikere av Ukraina og den amerikanske støtten til landet – som etter hvert er ganske begrenset, samtidig som de fremmet standpunkter som har vært gunstige for Russland.

Laura Loomers helomvending

Så sent som i september 2025 krevde Loomer at støtten skulle stanses og skrev på X:

«Ukraine is a country full of Nazi apologists.»

Etter å ha reist til Ukraina sier hun nå at hun levde i et ekkokammer, ble påvirket av russisk propaganda og «løyet for i årevis». Hun forteller at hun tok feil og har et ansvar for å korrigere sine tidligere uttalelser.

Under reisen opplevde Loomer flyalarmer, besøkte steder rammet av russiske angrep og intervjuet president Volodymyr Zelenskyj i Mariinsky-palasset. I intervjuet spurte hun blant annet om sammenstøtet mellom Zelenskyj og Trump i Det ovale kontor og hvordan forholdet mellom dem senere ble forbedret.

For Zelenskyj ga intervjuet en mulighet til å nå Trump og deler av MAGA-miljøet gjennom en profil med nær to millioner følgere. Trump delte et utdrag fra intervjuet på Truth Social og skrev: «Very good!!!»

Kursendringen får en ekstra dimensjon fordi Loomer tidligere skrev for den russiske propagandakanalen RT og videreformidlet Kremls fortelling om at Ukraina måtte «avnazifiseres». Kanalens sjefredaktør, Margarita Simonjan, reagerte sarkastisk på Loomers helomvending:

«To Ms Loomer’s credit, we did enjoy her columns for RT back in the day.»

Loomer har samtidig gjort dette til et oppgjør med Tucker Carlson – som etter hvert har blitt veldig kritisk til Trump. Ved en McDonald’s i Kyiv, med en bygning skadet av russiske angrep i bakgrunnen, skrev hun:

«Tucker Qatarlson went to a FAKE McDonalds in Moscow, Russia. I had the real deal in Kyiv, Ukraine.»

Det fremsatte hun som en direkte kontrast til Carlsons Moskva-besøk i 2024, da han intervjuet Putin og laget begeistrede innslag om russisk hurtigmat, dagligvarer og infrastruktur.

Tim Pools helomvending

Tim Pool gikk i 2024 så langt som å kalle Ukraina en av USAs største fiender, kreve stans i den amerikanske støtten og mene at USA burde be Russland om unnskyldning. Nå sier han at han har innsett hvor viktig det er at Ukraina seirer over Russland, og skriver:

«Ukraine has been fighting for their very existence against an evil dictator.»

Pools helomvending er ekstra interessant sett i lys av Tenet Media-saken. Ifølge amerikansk påtalemyndighet overførte ansatte i den russiske statskanalen RT nær ti millioner dollar til det amerikanske medieselskapet. Tenet betalte Pool og andre høyreorienterte influensere for innhold, og Pools produksjonsselskap skal ha fått 100.000 dollar per episode.

Pool ble hverken tiltalt eller beskyldt for å ha kjent til den russiske finansieringen. Han sa at han var blitt lurt og selv var et offer for operasjonen.

«Transaksjonelle» motiver?

Hva som ligger bak helomvendingene, vet vi foreløpig ikke. De kan begge ha revurdert sine standpunkter etter å ha fått ny informasjon, men det kan også skyldes taktikk og økonomi.

Danske TjekDet viser til at Loomer skal ha opplevd fall i følgertall, visninger og inntekter, og reiser spørsmålet om besøket i Ukraina inngår i en politisk rebranding som kan føre henne nærmere Trump igjen.

Trumps krigføring mot Iran kan samtidig ha endret det politiske regnestykket. Russland fremstår nå tydeligere som en samarbeidspartner for USAs fiender, snarere enn som en konservativ og kristen alliert, slik deler av MAGA-miljøet ganske forkvaklet har fremstilt landet. Loomer støtter krigen mot Iran og advarer nå mot Russlands allianse med Iran og Kina.

En annen mulighet er at Pool og Loomer kan ha konkludert med at Russland ikke lenger fremstår som den vinnende parten i krigen i Ukraina, og at vinden er i ferd med å snu på den amerikanske høyresiden.

Loomer og Pool kan også ønske å posisjonere seg opp mot det amerikanske presidentvalget i 2028. Marco Rubio regnes som en mulig republikansk kandidat og tilhører den delen av det republikanske partiet som betrakter Russland som en fiendtlig makt og en trussel mot amerikanske interesser – i klar kontrast til den prorussiske delen av MAGA-bevegelsen.

Historikken til Loomer og Pool gir uansett liten grunn til å betrakte dem som pålitelige stemmer – det er ikke for sent at de kan snu igjen, på samme måte som Trumps farlige vingling.

For å vri litt om på James Carvilles berømte analyse fra 1992:

It’s their economy, stupid.

17. juli 2014 var Russland med på å skyte ned Malaysia Airlines flight MH17 over det østlige Ukraina. Alle de 298 menneskene om bord ble drept.

Som jeg har påpekt utallige ganger, speiler denne ugjerningen kjernen i Russlands krigføring i Ukraina fra 2014:

En krig styrt fra Kreml, der Russlands væpnede styrker deltok direkte i kampene med forakt for folkerett og menneskeliv – og alt sammen tåkelagt gjennom massiv bruk av manipulasjon og løgner.

Etter åtte års etterforskning, som kostet nær to milliarder kroner, og en rettssak som varte i to og et halvt år, konkluderte en nederlandsk domstol blant annet med følgende i november 2022:

• Våpenet tilhørte utvilsomt den 53. luftvernbrigaden i Russlands væpnede styrker. Det ble smuglet inn i Ukraina uten at Russland varslet internasjonale luftfartsmyndigheter om den overhengende faren dette skapte for den sivile flytrafikken.

• Tre personer ble in absentia dømt til livsvarig fengsel for medvirkning. Den mest kjente er russeren Igor «Strelkov» Girkin.

• Retten fant at Girkin og de andre lederne mottok direkte ordre fra russiske myndigheter, at Russland hadde overordnet kontroll over de to «folkerepublikkene», og at Russland befant seg i en internasjonal væpnet konflikt med Ukraina på det aktuelle tidspunktet.

Det kan ellers være greit å vite at Girkin kom til Donetsk-regionen i april 2014 med den uttrykkelige hensikt å starte krigen. Kort tid etter utnevnte han seg selv til militær leder for den selverklærte «folkerepublikken» Donetsk, etter først å ha blitt godkjent av Putins personlige rådgiver Vladislav Surkov i all hemmelighet.

Her begikk Girkin en rekke ugjerninger mens han ledet krigen, blant annet bortføringer, tortur, henrettelser og drap på sivile ukrainere. Det er også blitt avdekket at russisk etterretning hadde utstedt et ekstra pass til ham med den falske identiteten «Sergej Runov», slik at han kunne reise ubemerket.

I 2023 opplyste dessuten den nederlandske påtalemyndigheten følgende:

• De har identifisert tre offiserer i Russlands væpnede styrker som høyst sannsynlig skjøt ned passasjerflyet. Av hensyn til etterforskningen er navnene ikke offentliggjort.

• Det foreligger sterke indikasjoner på at Putin personlig besluttet at våpenet skulle sendes inn i Ukraina. Bevisgrunnlaget har imidlertid ikke vært juridisk tilstrekkelig til å reise sak mot ham.

Jeg har hatt kontakt med noen av de etterlatte til de 193 nederlenderne som ble drept, og besøkt det nasjonale minnesmerket ved Schiphol lufthavn utenfor Amsterdam.

Med god hjelp fra andre har jeg to ganger arrangert minnemarkeringer i Oslo:

17. juli 2018 ved den russiske ambassaden og 17. juli 2024 på Eidsvolls plass foran Stortinget. Begge ganger stilte vi opp 298 tomme stoler i form av en flykropp og holdt en verdig minneseremoni.

Utover dette har jeg skrevet en rekke ganger om MH17, både her på sosiale medier og som artikler. Årsaken er at jeg synes saken i seg selv er helt forferdelig, men også fordi vi aldri bør glemme.

Måtte Russlands øverste ledere en dag bli stilt til ansvar for sine ugjerninger.

Her er et utvalg av mine artikler om MH17:

1. Minerva, 15. juli 2020, «MH17 ble trolig skutt ned av russiske offiserer» (også publisert hos svenske Frivärld).

2. Minerva, 17. juli 2023, «Nedskytingen av MH17 og Russlands løgner» (handler mye om Glenn Diesen).

3. Minerva, 1. februar 2016, «Tunander og Putins propaganda» (om Ola Tunander).

I dag har jeg analysert kommentarfeltet under et Facebook-innlegg Arbeiderpartiet publiserte i går, mandag 13. juli. Innlegget handler om hva Norge bidrar med gjennom Nansen-programmet for Ukraina.

Hovedtråden inneholder i skrivende stund 57 unike kommentarer. Rundt 61 prosent er kritiske til støtten eller mener at Norge gir for mye. Bare 21 prosent uttrykker klar støtte. Resten er uklare, løsrevne svar eller generelle bemerkninger.

Tallene sier imidlertid svært lite om hva nordmenn flest mener. De sier langt mer om hvordan meninger blir synlige i sosiale medier.

Deltagerne er ikke tilfeldig utvalgt, og alle som leser uten å kommentere, forblir usynlige. Personer som er sterkt misfornøyde, har ofte større motivasjon til å skrive enn dem som er enige med innlegget. En støttespiller kan trykke «liker» og gå videre. En motstander kan skrive flere kommentarer, svare andre og gjenta de samme påstandene.

Kommentarfeltet måler derfor først og fremst intensiteten i engasjementet, ikke hvor utbredt en oppfatning er.

Reaksjonene på innlegget gir samtidig et helt annet bilde enn kommentarene. I skrivende stund har innlegget 265 reaksjoner. Av disse er 160 vanlige likerklikk, 9 hjerter og 1 omtankereaksjon. Til sammen utgjør de 64,2 prosent av reaksjonene. I tillegg har innlegget 59 latterreaksjoner og 32 sinte reaksjoner, til sammen 34,3 prosent.

Reaksjonene kan ikke tolkes entydig. En sint reaksjon kan for eksempel være rettet mot Russland eller krigen, og et likerklikk er ikke nødvendigvis en full tilslutning til budskapet.

Likevel viser forskjellen mellom de 265 reaksjonene og de 57 kommentarene noe vesentlig: Mange nøyer seg med å reagere på innlegget, mens de som er sterkt kritiske, ser ut til i langt større grad å gjøre seg synlige i kommentarfeltet.

Debatten skifter tema

De kritiske kommentarene handler i liten grad om det innlegget faktisk skal forklare: hva de 85 milliardene brukes til. Debatten flyttes raskt til andre spørsmål.

Omtrent en tredjedel av de kritiske kommentarene setter støtten opp mot norske behov som helsevesen, eldre, pensjonister og strømpriser. Nesten tre av ti viser til «fred» eller forhandlinger som et alternativ til våpenstøtte. Omtrent en fjerdedel hevder at pengene forsvinner i korrupsjon, luksuseiendommer, yachter eller til oligarker. Ingen av disse påstandene ledsages av dokumentasjon.

Det er samtidig viktig å skille mellom ulike former for kritikk. Noen reiser legitime spørsmål om støttebeløpet, norske prioriteringer og kontrollen med pengene. Andre fremsetter udokumenterte påstander om Zelenskyjs formue, yachter, luksuseiendommer og oligarker. At slike utsagn står i det samme kommentarfeltet, gjør dem ikke like godt begrunnet – og det betyr heller ikke at alle som er kritiske til støtten, deler de prorussiske fortellingene.

Omtrent en fjerdedel bruker også en bredere propaganda- eller konspirasjonsramme. Regjeringen, mediene eller «eliten» fremstilles som løgnaktige, korrupte eller underlagt utenlandske interesser. Formuleringer som «folket mot eliten», «flere og flere våkner» og «narrespill» viser at Ukraina-støtten for enkelte inngår i en mer omfattende mistillit til myndighetene og det politiske systemet.

Kjente fortellinger går igjen

Flere kjente fortellinger gjentas: NATO fører egentlig krig mot Russland, Vesten stanset en fredsavtale våren 2022, Ukraina brukes som kanonføde, og Zelenskyj beriker seg på krigen.

Når lignende påstander fremsettes av flere, kan de se ut som gjensidig bekreftelse. Men ti udokumenterte kommentarer utgjør ikke ti uavhengige bevis. De kan være ti varianter av den samme fortellingen.

Kommentarene plasserer også ofte ansvaret for krigen hos NATO, USA, Storbritannia eller Ukraina. Ingen av de kritiske kommentarene krever uttrykkelig at Russland trekker sine styrker ut av Ukraina. Én krever derimot at Ukraina skal gi opp.

«Fred» omtales som en løsning, men ingen beskriver hvilke vilkår en fred skal bygge på, hvordan den skal håndheves, eller hva som skjer dersom Russland angriper igjen.

Negativitet blir mest synlig

På sosiale medier kan innhold som utløser sterke reaksjoner, få større synlighet. En kort kommentar som «Bra!» fører sjelden til noen lang diskusjon. En påstand om at norske milliarder går til oligarker, kan utløse mange svar og dermed bli langt mer fremtredende.

De positive kommentarene er dessuten ofte korte støtteerklæringer eller emojis, mens de negative gjerne er lengre og inneholder flere påstander. Motstanden kan derfor dominere kommentarfeltet visuelt enda mer enn antallet kommentarer alene tilsier.

Dette kan skape et falskt inntrykk av sosial enighet. En høylytt og aktiv minoritet kan fremstå som et flertall, mens et mindre aktivt flertall nesten blir usynlig.

Samtidig er nær en tredjedel av de kritiske kommentarene preget av hån, personangrep eller grovt nedsettende språk. Aggressive formuleringer bidrar både til konfliktnivået og til å trekke oppmerksomheten mot de mest ytterliggående innleggene.

Et kommentarfelt er ingen meningsmåling

Gjennomgangen viser ikke at kommentarene er koordinerte, eller at kontoene er falske. En slik vurdering krever informasjon jeg ikke har tilgang til. Mitt inntrykk er likevel at de fleste kontoene tilhører virkelige personer, der flere av dem blant annet tilhører omlandet til det ytterliggående partiet Fred og Rettferdighet (FOR).

Materialet viser derimot at kjente prorussiske og systemkritiske fortellinger får stor plass i kommentarfeltet.

Men det er forskjell på kommentarfelt og meningsmålinger. Meningsmålinger forsøker å vise hvordan holdningene fordeler seg i befolkningen, mens kommentarfelt først og fremst viser hvem som er mest motivert til å skrive.

Likevel hender det at kommentarfeltene omtales i norske medier som om de gir et interessant bilde av folkemeningen.

Noen av de samme mekanismene bidrar til å gjøre påvirkning gjennom sosiale medier virkningsfull. Gjentagelse, sterke følelser og høy aktivitet i kommentarfeltene kan skape et falskt inntrykk av bred oppslutning.

Derfor er kommentarfeltene også attraktive mål for interessegrupper og statlige påvirkningsaktører. Land som Russland bruker store ressurser på å utnytte nettopp slike mekanismer i sosiale medier.

Så ikke la deg narre: Et kommentarfelt er ikke en meningsmåling. Er du ikke bevisst på forskjellen, kan en høylytt minoritet få deg til å tro at den representerer flertallet.

For et par uker siden kommenterte jeg noen av de drøye påstandene professor Glenn Diesen kom med i podkasten til Wolfgang Wee 20. juni i år. Særlig gjaldt det hans udokumenterte påstand om at ukrainske droneangrep i St. Petersburg-området kom fra «våre territorier» og derfor var et «NATO-angrep».

Diesens påstand blir ekstra interessant dersom man kjenner til hvordan det russiske økosystemet for propaganda ofte opererer.

I en artikkel publisert 6. juli i år viser VSquare hvordan løse påstander om de ukrainske droneangrepene først sirkulerte i russiske Telegram-kanaler. Deretter ble de løftet videre av statlige og statskontrollerte medier, gjentatt av russiske TV-profiler og «eksperter», og til slutt gitt diplomatisk tyngde gjennom uttalelser fra russiske myndigheter.

I juni dukket så en variant av den samme fortellingen opp på en av Norges største podkaster.

Fra Telegram-kanaler til Russlands FN-ambassadør

Et sentralt eksempel er Re:Balticas dokumentasjon fra april. Der beskrives hvordan påstanden først sirkulerte i russiske Telegram-kanaler, før den ble plukket opp og forsterket av større Kreml-nære kanaler og statlige medier. Bakgrunnen var ukrainske droneangrep mot mål i Leningrad-regionen 23. mars, der flere droner kom ut av kurs og havnet i baltisk luftrom.

Først ble det spekulert i Telegram-kanaler om hvor dronene egentlig kom fra. Deretter hevdet den store Telegram-kanalen MASH at myndighetene i Litauen, Latvia og Estland hadde «åpnet» luftrommet for ukrainske droneangrep mot Russland. Mindre enn en time senere ble samme fortelling løftet videre på Rossija 1-programmet «60 minutter», der Olga Skabejeva hevdet at de baltiske landene hadde åpnet luftrommet for angrep mot St. Petersburg, Leningrad-regionen og det nordvestlige Russland.

Fortellingen ble så skjerpet ytterligere. På Solovjov Live ble det hevdet at angrep via Baltikum ville bety at NATO hadde innledet direkte militære handlinger mot Russland. Senere ble samme fortelling gjentatt av Dmitrij Kiseljov og plukket opp av andre russiske medier og nyhetsbyråer.

De baltiske landene avviste påstandene kategorisk. Latvias forsvarsdepartement beskrev dette som en koordinert russisk informasjonsoperasjon og slo fast at Latvia, Litauen og Estland ikke deltar i planleggingen eller gjennomføringen av ukrainske motangrep mot Russland.

Kort etter fikk fortellingen også en offisiell kanal. 6. april uttalte Maria Zakharova, talsperson for det russiske utenriksdepartementet, at Russland hadde advart de baltiske landene mot å la Ukraina bruke deres luftrom til angrep mot russisk territorium. Dersom de ikke lyttet, ville de «face a response», ifølge Zakharova.

Dermed var påstanden allerede løftet fra propagandaapparatet til russisk diplomati før Russlands utenlandsetterretning, SVR, i mai ga den ytterligere politisk tyngde. SVR hevdet at Ukraina planla droneangrep mot mål i Russland fra latvisk territorium, og at soldater fra Ukrainas styrke for ubemannede systemer allerede var utplassert på militærbaser i Latvia. Latvia avviste påstanden som russisk desinformasjon.

Kort tid etter advarte Russlands FN-ambassadør Vasilij Nebenzja Latvia om at NATO-medlemskap ikke ville beskytte landet mot russisk gjengjeldelse. Dermed var påstanden ikke lenger bare en fortelling i russiske propagandakanaler. Den var blitt brukt som grunnlag for en direkte russisk trussel mot et NATO-land.

Diesen: «Russia has now every right to strike NATO»

Det er i denne sammenhengen Diesens uttalelser bør leses. Allerede 17. mai i år skrev Diesen på X:

«After today’s attack on Moscow, I am convinced that a Russian retaliation against NATO is coming: - Ukraine has the right to strike Russia, but this was also a NATO attack. Russia has now every right to strike NATO. Absolute madness.»

Påstanden ble senere analysert av kanadiske DisinfoWatch. De viste til at det faktisk hadde vært et stort ukrainsk droneangrep mot mål i Russland 17. mai, men at dette i seg selv ikke dokumenterte NATO-medvirkning.

DisinfoWatch plasserte Diesens X-melding i en tilbakevendende Kreml-vennlig fortelling der NATO fremstilles som den egentlige krigførende parten, Ukraina reduseres til en stedfortreder for NATO, og russisk aggresjon fremstilles som defensiv gjengjeldelse.

Diesen hos Wolfgang Wee

Det var altså ikke en isolert formulering da Diesen kom tilbake til samme konstruksjon hos Wolfgang Wee 20. juni i år. Denne gangen om nettopp droneangrepene i St. Petersburg-området:

Glenn Diesen: «Det var jo ikke lenge siden vi så disse dronevideoene — droner som fløy over Østersjøen og bombet løs i St. Petersburg under åpningen av St. Petersburg Economic Forum. Og ser du på norske aviser ... Jeg tror ikke de skjønner hva vi driver med. Dette fløy over Østersjøen. Hvor er det de kom fra? Var det ukrainerne som sendte dem gjennom Polen, Litauen, Latvia, Estland, og så over Østersjøen og inn i Russland? Nei, det kom fra våre territorier.»

Wolfgang Wee: «Fra Norge?»

Glenn Diesen: «Nei, ikke Norge, tror jeg. Men det kom vel fra Estland eller Latvia. Men uansett: Vi er med på disse angrepene, så dette er et NATO-angrep. Så vi må jo spørre oss selv ... Vi ble jo så opptatt av hvor fantastisk dette er, hvor ydmyket Putin er nå, uten å spørre: Hvor involvert er vi nå i denne krigen mot Russland? Og hvor mye ønsker man å ydmyke Putin?»

Diesen gjør her tre ting.

Først avviser han at dronene kan ha kommet fra Ukraina via Polen, Litauen, Latvia og Estland. Deretter hevder han at de kom fra «våre territorier», før han kommer tilbake til at det trolig var fra «Estland eller Latvia». Til slutt trekker han den mest alvorlige konklusjonen: «Vi er med på disse angrepene, så dette er et NATO-angrep.»

Diesen går dermed fra en vag formulering om hvor dronene «vel» kom fra, til en bastant påstand om at de kom fra «våre territorier», at «vi er med på disse angrepene», og at «dette er et NATO-angrep».

Russland har også kyst mot Østersjøen

Flere av målene lå vest for St. Petersburg, blant annet ved Kronstadt og Bolshaya Izhora ved Finskebukta. Det er rundt 135 kilometer i luftlinje fra St. Petersburg til grensen mot Estland, og Russland har selv kystlinje mot Finskebukta. Dersom droner ble observert over Østersjøen eller Finskebukta, betyr det ikke at de må ha blitt skutt opp fra NATO-land med kystlinje mot Østersjøen.

Spørsmålet er derfor hva Diesen bygger sine påstander på. Dersom han ikke har dokumentasjon, gjør han en løs antagelse om til en alvorlig anklage mot NATO-land. Det er i beste fall useriøst av en forsker. Dersom han skjønner bedre, er det bevisst manipulasjon.

Norsk akademisk hvitvasking

Mønsteret er velkjent i russisk propaganda. Gjennom å gjenta budskapet med høy hastighet gjennom mange forskjellige aktører får fortellingen kunstig tyngde, selv om påstanden i realiteten sirkulerer innenfor det samme propagandaøkosystemet.

Slik forsøker Russland å snu betydningen av angrepene: fra et uttrykk for russisk sårbarhet og ukrainsk rekkevidde til en fortelling om vestlig eskalering. Russiske trusler kan dermed fremstilles som nødvendig reaksjon, ikke som aggresjon.

Virkningen — og trolig også hensikten — er å skremme baltiske land og andre NATO-land fra å støtte Ukraina, skape usikkerhet i russisk og vestlig opinion om NATO er involvert, og gi russiske myndigheter et språk for nye trusler.

23. juni sa imidlertid Putin at vestlige land foreløpig ikke hadde «kommet dit» at de avfyrer våpen mot Russland fra egne territorier, fordi de forstår at det ville utløse russisk gjengjeldelse.

Et par dager tidligere satt likevel en norsk professor på en av Norges største podkaster og gjentok de alvorlige påstandene: Ukraina angriper Russland fra «våre territorier», så dette er et «NATO-angrep».

Norske fagfeller burde kreve at Diesen fremlegger det han måtte ha av dokumentasjon for sine uforbeholdne påstander.

Facebook minnet meg i dag om en sak jeg skrev om for åtte år siden.

Under fotball-VM i Russland i 2018 slo Kroatia ut vertsnasjonen i kvartfinalen etter straffesparkkonkurranse 7. juli. Etter kampen spilte Domagoj Vida og Ognjen Vukojević inn en kort video som raskt ble spredt. Vida ropte «Slava Ukraini» – «Ære til Ukraina» – mens Vukojević dedikerte seieren til Ukraina og Dynamo Kyiv, klubben begge tidligere hadde spilt for.

Videoen ble raskt en politisk sak fordi kampen ble spilt i Russland, mot Russland, fire år etter Russlands annektering av Krymhalvøya og starten på krigen i Øst-Ukraina. Russiske politikere reagerte kraftig, og FIFA behandlet saken som mulig brudd på reglene mot politiske budskap under VM. Vida forklarte at videoen var ment som en personlig hilsen til venner fra tiden i Dynamo Kyiv, men fikk likevel en formell advarsel fra FIFA. Han ble ikke utestengt og kunne spille semifinalen mot England.

For Vukojević ble konsekvensene hardere. Det kroatiske fotballforbundet trakk tilbake VM-akkrediteringen hans og fjernet ham fra rollen i støtteapparatet. FIFA ila ham også en bot på 15 000 sveitsiske franc. Reaksjonen utløste sterke protester i Ukraina, der mange mente FIFA hadde bøyd av for russisk press.

Reaksjonen var også selektiv. Putin hadde selv avsluttet folkemøtet på Den røde plass ved Kreml 18. mars 2014, i forbindelse med annekteringen av Krymhalvøya, med «Slava Rossii» – «Ære til Russland». En «ære til landet»-hilsen var altså ikke et problem i seg selv. Den ble gjort til et problem da den var ukrainsk.

Etter Russlands fullskalainvasjon i 2022 er det lettere å se hvor skjevt saken ble behandlet. I 2018 var forståelsen av Russlands krig mot Ukraina og landets bruk av press og informasjonsoperasjoner fortsatt begrenset i vestlig offentlighet. Det bidro til at russiske aktører lettere kunne sette premissene for en misvisende debatt om uttrykket. Saken ble behandlet som et mulig politisk eller ekstremistisk budskap, snarere enn som en bredt brukt ukrainsk patriotisk hilsen.

«Slava Ukraini» har imidlertid en lengre historie enn den russiske fremstillingen tilsier. Motivet kan spores tilbake til ukrainsk nasjonsbygging på 1800-tallet, blant annet til Taras Sjevtsjenkos diktning, der forestillingen om Ukrainas «ære» var knyttet til språk, kultur og historisk selvstendighet. Som politisk hilsen vokste uttrykket frem i ukrainske student- og selvstendighetsmiljøer rundt århundreskiftet, og ble særlig utbredt under den ukrainske selvstendighetskampen i 1917–1921. Da fantes flere svarformer, blant annet «Ære til kosakkene» og «Ære til Ukraina».

På 1920- og 1930-tallet ble uttrykket også tatt i bruk av ukrainske nasjonalistiske organisasjoner, blant annet UVO og OUN. Det er denne delen av historien russisk propaganda gjerne løfter frem isolert. Den er reell, men den er hverken hele opprinnelsen eller hele betydningen. Hilsenen fantes før Bandera-bevegelsen, ble brukt i flere miljøer, og overlevde senere både i diasporaen og i ukrainske miljøer der den uttrykte nasjonal selvstendighet under sovjetisk undertrykkelse.

Under Majdan-revolusjonen i 2013–2014 fikk «Slava Ukraini – Heroiam slava» en ny og langt bredere betydning. Det ble en hilsen til dem som protesterte mot Janukovytsj-regimet, til dem som ble drept under revolusjonen, og senere til soldater og sivile som forsvarte Ukraina mot russisk aggresjon.

I 2018 ble «Slava Ukraini» og svaret «Heroiam slava» gjort til offisiell hilsen i Ukrainas væpnede styrker og Ukrainas nasjonalpoliti.

Dermed er det misvisende å fremstille «Slava Ukraini» som et høyreekstremt slagord. Uttrykket har en sammensatt historie, også med en nasjonalistisk fase i mellomkrigstiden og under andre verdenskrig.

I dagens Ukraina er «Slava Ukraini» først og fremst en hilsen om selvstendighet, motstand og nasjonalt fellesskap. Det fungerer omtrent slik andre land bruker nasjonale hilsener og patriotiske uttrykk: «Vive la France», «God bless America» eller «Leve Norge». Slike uttrykk kan ha ulike historiske lag, men de er ikke av den grunn ekstremistiske.

I 2018 lyktes Russland likevel langt på vei med å få saken til å handle om noe annet: ekstremisme, provokasjon og politiske budskap under VM. Påvirkningen trengte ikke å overbevise alle om den russiske versjonen. Det holdt å skape usikkerhet om hva uttrykket egentlig betydde.

Arrangementet skulle opprinnelig holdes i Sagene kirke, men kirken trakk seg. Deretter ble det flyttet til Voksenåsen.

Lurås’ hovedpåstand er at Vårt Lands dekning og kontakt med utleier bidro til at arrangementet ble fremstilt som mer kontroversielt enn det var, og at behandlingen av professor Glenn Diesen illustrerer et større problem i norsk offentlighet.

Slik illustrerer Lurås ufrivillig at problemet ligger i hans egen fremstilling: Han behandler kritikken mot arrangementet som om deltakernes offentlige historikk ikke har betydning.

Lurås bygger mye av argumentasjonen på sin egen observasjon fra arrangementet. Han skriver at han ikke hørte noe som kunne karakteriseres som ekstremt eller konspiratorisk. Det er likevel et svakt grunnlag for å avvise kritikken mot arrangementet. Spørsmålet er også hvem som fikk talerstol, hva de står for, og hvilken legitimitet kirkerommet gir.

Diesens upålitelige historikk

Dette er særlig relevant i Glenn Diesens tilfelle. Diesen er ikke bare en «omstridt» akademiker som kritiserer NATO. Han har over flere år fremmet svært tendensiøse fremstillinger av Russlands krig mot Ukraina, og i flere tilfeller manipulert kilder og kontekst på en måte som gjør betegnelsen «omstridt» fullstendig villedende.

Ett eksempel er hans omtale av Aleksej Navalnyj etter russiske myndigheters drapsforsøk i 2020. I en analyse jeg skrev i Vagant i våres, viste jeg hvordan Diesen i en rekke kronikker hos russiske RT i 2020 og 2021 systematisk bidro til å tilsløre ansvaret, så tvil om Navalnyj og flyttet oppmerksomheten bort fra russiske myndigheter.

Dessverre er dette bare toppen av isfjellet. I en episode av Wolfgang Wee Uncut i februar 2026 sa for eksempel Diesen at han var invitert til FNs sikkerhetsråd.

Men Diesen unnlot å opplyse at han ikke var invitert til å tale i FNs sikkerhetsråd. Han var invitert av Russlands FN-delegasjon til et uformelt Arria-møte – en møteform et medlemsland kan ta initiativ til, men som hverken er et offisielt møte i Sikkerhetsrådet eller et møte der FN står bak innholdet.

Hos Wolfgang Wee 20. juni 2026 fulgte Diesen samme mønster. Diesen viste til et intervju med Oleksij Arestovytsj fra 2019, og brukte deretter Jacques Baud som eksempel på en fagperson som angivelig var blitt straffet for å si det samme.

Diesen fortalte at Baud var sanksjonert av EU, men fremstilte det som om Baud i praksis bare hadde gjort jobben sin: Han hadde laget en analyse og sitert Oleksij Arestovytsj. EU sanksjonerte imidlertid ikke Baud fordi han nøkternt hadde gjengitt et sitat, men fordi EU beskrev ham som et talerør for prorussisk propaganda og som en som fremmet konspirasjonsteorier.

Diesen introduserte dessuten Baud som sveitsisk oberst og som en som jobbet i etterretningen. Det stemmer ikke. Baud er pensjonert oberst og arbeidet ifølge Swissinfo i sveitsisk etterretning fra 1983 til 1990.

I samtalen med Wolfgang Wee omtalte Diesen også Oleksij Arestovytsj som rådgiver for Zelenskyj. Intervjuet Diesen viste til, ble publisert 18. mars 2019, altså før Zelenskyj ble valgt til president. Arestovytsj uttalte seg da som uavhengig militærkommentator, ikke som rådgiver for Zelenskyjs presidentkontor.

Diesen fremstilte intervjuet som om Ukraina så en stor krig med Russland som en vei inn i NATO. Han underslo blant annet at Russland hadde startet krigen i Øst-Ukraina, at Arestovytsj beskrev Russland som den aktive trusselen, og at Arestovytsj mente Ukraina stod mellom to farlige alternativer: større russisk krig på vei mot NATO, eller at Russland gradvis ville sluke Ukraina dersom landet ikke søkte beskyttelse.

Slik kunne jeg fortsatt i nær sagt det uendelige om Diesen.

Tunanders fordreining

Glenn Diesen har dessuten flere fellestrekk med Ola Tunander, og de har ved flere anledninger opptrådt på samme arenaer.

På FOR-konferansen «Legg ned våpnene» på Litteraturhuset i Oslo 4. september 2024 viste Ola Tunander til hva Oleksij Arestovytsj angivelig hadde sagt om nedskytingen av MH17 i 2014 og drapsforsøket med novitsjok på Sergej Skripal i 2018 – to alvorlige kriminalsaker der Russland utvilsomt var ansvarlig.

Trolig bygget han på et Arestovytsj-intervju fra UAportal 3. april 2019, der Arestovytsj sa at en ny russisk konfrontasjon i Kertsj/Azov-saken ville bli lagt til tidligere saker – blant dem forgiftningen av Skripal, nedskytingen av MH17 og krigen i Ukraina – som del av økt press mot Russland.

Tunander gjorde dette om til noe langt mer konspiratorisk, og fortsatte med å si at USA og Storbritannia brukte Bellingcat til å manipulere opinionen i Europa med falsk etterretning om MH17 og Skripal, ved å legge skylden på Russland. Diesen har fremsatt omtrent samme påstander.

Det er en grov fordreining: Arestovytsj beskrev internasjonalt press mot Russland etter russiske handlinger. Tunander gjorde det om til en fortelling om vestlig manipulasjon og falske anklager mot Russland. Bellingcats arbeid om både MH17 og Skripal bygget på åpne kilder, dokumenterte spor og etterprøvbare funn – og hovedbildet ble senere bekreftet gjennom etterforskning, rettsprosesser og internasjonale organer.

Likevel var formålet, ifølge Tunander, å endre vestlig opinions mentale innstilling slik at man skulle kunne starte en krig i Ukraina.

Christo Grozev var for øvrig en av gravejournalistene i Bellingcat som kastet lys over Russlands involvering i nedskytingen av MH17 og drapsforsøket på Skripal. Det har hatt en personlig kostnad:

I 2025 ble en russiskstyrt spionring dømt i Storbritannia etter blant annet å ha overvåket Grozev og utviklet planer om å kidnappe ham. Han lever fortsatt under strenge sikkerhetstiltak på grunn av trusselen fra Russland. Slikt preller av Tunander og Diesen som vann på gåsa.

Kiriakou – fast programleder hos RT

En av de andre deltakerne, John Kiriakou, er ikke bare en tidligere CIA-offiser og varsler. Han er nå programleder for TV-programmet «The Deep State» hos RT – en russisk statlig finansiert og kontrollert propagandakanal, som beskriver programmet som et show der Kiriakou analyserer «the latest geopolitical and domestic news».

I februar i år intervjuet Kiriakou sågar Diesen der – en kanal der Diesen til sammen har deltatt i om lag 100 TV-sendinger og skrevet rundt 100 kronikker.

Og da har jeg ikke engang kommentert FOR-medlemmet John Y. Jones, som er tilknyttet den drøye blekka Ny Tid, men det får så være.

Lurås på blåbærtur

Lurås kommer ikke til saken som en nøytral observatør.

I den aktuelle artikkelen reduserer han det kontroversielle ved arrangementet til kritikk av «offensiv makt og krigsretorikk», «Nato-ekspansjon», manglende «samforståelse med Russland» og manglende aksept for «multipolaritet». Han legger også til at Diesen er blitt «en superkjendis i visse segmenter».

I mai 2025 skrev iNyheter at Ole Asbjørn Ness hadde invitert flere «allvitende eksperter» til å debattere Diesen, men at de ikke ville. Ifølge Ness ville de ikke debattere ham, men de ville at han skulle miste jobben.

Lurås tolket dette som uttrykk for at kritikerne visste at Diesen «har ganske mange poenger», og at de fryktet å bli avslørt som svakere i debatt. Lurås formulerte det slik: «De kommer fram til at vi egentlig ikke har så mye gode argumenter for å fordømme ham likevel.»

Sitatene er ikke en uttømmende gjennomgang, men de illustrerer tendensen.

Diesen + Lurås + Toje + Choi = sant

Lurås ser ut til å ha bundet seg selv for stramt til masten. Han har over tid bidratt til en fortelling der Diesen fremstår som en legitim stemme som urettmessig blir demonisert eller stengt ute. Det ligner umiskjennelig på det Asle Toje tidligere har sagt.

På Wolfgang Wees podkast i desember 2025 klaget Toje over at det var skapt en «lynsjestemning» mot Diesen på grunn av hans «avvikende meninger». Samtidig kalte han Diesen «sannsynligvis Norges viktigste kommentator i global forstand» og sa at han var «kjempeinnflytelsesrik overalt i verden, men ikke i Norge».

Dette er i praksis den samme fortellingen Lurås viderefører: Diesen fremstilles som en viktig og urettmessig marginalisert stemme, mens kritikken mot ham gjøres om til et spørsmål om trangt debattklima og kansellering.

Problemet er at kritikken mot Diesen handler om et langt mer konkret og systematisk mønster: tendensiøs kildebruk, manipulasjon, konspirasjonstenkning og gjentatte forsøk på å flytte ansvar bort fra Russland.

Når Lurås ikke forstår – eller vil forstå – dette, er det ikke Diesen som avslører et problem i norsk offentlighet. Det er folk som Lurås.

Slik går det når man blir så kontrær at man ikke lenger ser skogen for bare trær.

Alt henger sammen med alt

Det neste blir vel at Lurås begynner å omtale Diesen med samme logikk som Danby Chois herostratiske Subjekt-overskrift fra mai 2025:

«Demoniseringen av Glenn Diesen bekrefter bare at professoren har rett i mye».

Et av de mest talende øyeblikkene i samtalen kom da Diesen viste til Oleksij Arestovytsj og et intervju fra 2019. Ifølge Diesen viste intervjuet at Ukraina så en stor krig med Russland som en vei inn i NATO.

Diesen brukte et reelt sitat, men fraværet av viktig kontekst gjorde det grovt misvisende. Han utelot blant annet Arestovytsjs beskrivelse av Russland som den drivende aggressoren i krigen i Øst-Ukraina fra 2014, og det ene av de to alternativene Arestovytsj mente Ukraina stod overfor.

Diesens fortelling om Russlands involvering fra 2014

Tidligere i samtalen fremstilte Diesen Russlands militære involvering i Donbas fra 2014 som om den kunne sammenlignes med utenlandske enkeltpersoner eller frivillige på ukrainsk side. Han beskrev russiske soldater som noen som uoffisielt «dukket opp» i Donbas, omtrent slik han hevdet at hele tropper av polske soldater kunne slutte i det polske militæret, dra til Ukraina og senere bli gjeninnsatt.

Jeg har ikke sett dokumentasjon for den påstanden om Polen. Likevel er Diesens sammenligning fortsatt grovt misvisende.

Russland startet og drev krigen i Øst-Ukraina fra 2014

En dom fra Storkammeret i Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) i 2025 la til grunn at Russland fra 11. mai 2014 hadde effektiv kontroll over de separatistkontrollerte områdene i Donetsk og Luhansk.

Domstolen bygget dette på et samlet mønster av militær, politisk og økonomisk kontroll. De såkalte folkerepublikkene «DPR» og «LPR» ble behandlet som de facto russiske organer, styrt gjennom russiske myndigheter, etterretning, militære strukturer og politiske forbindelsesledd. De kunne heller ikke fungere uten russisk militær, politisk og økonomisk støtte.

EMD la også til grunn at de russiske operasjonene i Øst-Ukraina våren 2014 var planlagt og orkestrert fra Russland. Nøkkelpersoner som Igor Girkin hadde russisk militær- og etterretningsbakgrunn, og Girkin kom fra den russiske operasjonen på Krymhalvøya til Slovjansk. Separatistene mottok ordre og instrukser fra Russland.

Russlands væpnede styrker deltok direkte, blant annet med regulære hæravdelinger, tungt materiell og artilleri. Ved Ilovajsk i august 2014 bidro regulære russiske avdelinger til å snu krigsutviklingen. Russland ga også artilleristøtte, blant annet fra russisk territorium, og førte inn våpen, stridsvogner, artilleri, luftvern, avansert militært utstyr og logistikk.

MH17-dommen bekreftet det samme hovedbildet: Russland hadde overordnet kontroll over de væpnede gruppene i Donetsk-området, og var gjennom denne kontrollen og sin direkte militære deltakelse den aktive parten som gjorde konflikten til en internasjonal væpnet konflikt mellom Russland og Ukraina.

Diesen forteller ingenting om dette. Dermed forsvinner også Russlands krigføring mot Ukraina og bakteppet for Arestovytsjs intervju i 2019: Arestovytsj tok utgangspunkt i at Russland allerede førte krig mot Ukraina i Donbas, noe han også beskrev i intervjuet.

Arestovytsj var ikke Zelenskyj-rådgiver i 2019

Diesen omtalte Oleksij Arestovytsj som rådgiver for Zelenskyj. Det er misvisende i denne sammenhengen.

Arestovytsj uttalte seg ikke som Zelenskyjs rådgiver i intervjuet, men som uavhengig militærkommentator. Intervjuet ble publisert 18. mars 2019 – altså før Zelenskyj ble valgt til president. Første og andre valgomgang ble avholdt henholdsvis 31. mars og 21. april 2019.

Først senere, fra desember 2020 til januar 2023, jobbet Arestovytsj som strategisk kommunikasjonsrådgiver for Zelenskyjs presidentkontor.

Slik fikk Diesen et intervju fra valgkampen til å høres ut som en offisiell uttalelse fra Zelenskyjs senere maktapparat.

Arestovytsjs beskrivelse av Ukrainas dilemma overfor Russlands aggresjon

I intervjuet sa Arestovytsj at han ikke trodde noe ville få Putin til selv å avslutte krigen. Han beskrev Putins mål som å gjenopprette Sovjetunionen, ødelegge den kollektive sikkerhetsordningen i Europa og svekke NATO og EU. Han sa også at Vesten altfor sent hadde forstått at Russland førte krig mot Ukraina, Georgia og Vesten. Donbas inngikk dermed i en bredere russisk strategi.

Arestovytsj skilte mellom den pågående krigen i Øst-Ukraina og en mulig fremtidig «fullverdig» eller «stor» krig med Russland. Han mente Ukraina ikke stod overfor et valg mellom NATO og en reell nøytralitet:

Gikk landet ikke mot NATO, ville Russland etter hans vurdering sluke Ukraina i løpet av 10–12 år. Gikk landet mot NATO, ville prisen med svært høy sannsynlighet bli en stor russisk krig før Ukraina rakk å bli medlem. Han anslo den mest kritiske perioden til 2020–2022, deretter periodene 2024–2026 og 2028–2030. Han så heller ikke bort fra at det kunne bli tre kriger med Russland.

Det er ellers verdt å merke seg at Arestovytsj ikke er noe orakel. Han regnes i dag som svært kontroversiell i Ukraina. Poenget her er hva han faktisk sa i 2019 – ikke om han hadde rett i alt.

Diesens villedende versjon av intervjuet med Arestovytsj

Diesen omgjorde dette til at Arestovytsj hadde sagt at Ukraina så en storkrig med Russland som en vei inn i NATO, underslo den andre halvdelen av Arestovytsjs resonnement – og fikk det til å fremstå som offisiell ukrainsk politikk.

Slik skapte Diesen inntrykk av at Russland ikke førte krig i Øst-Ukraina i perioden 2014–2022, samtidig som han fremstilte fullskalakrigen som Ukrainas ansvar.

Diesen underslo hvorfor Jacques Baud faktisk ble sanksjonert

I samme del av samtalen hevdet Diesen at den sveitsiske obersten Jacques Baud, «i etterretningen deres», «bare» hadde sitert Oleksij Arestovytsj, og at dette var årsaken til at Baud ble satt på EUs sanksjonsliste. Også dette er misvisende.

Baud ble ikke sanksjonert fordi han nøkternt gjenga et sitat og at det skjedde «dagen etter». I EUs offisielle begrunnelse ble Baud beskrevet som et talerør for prorussisk propaganda og som en som fremmet konspirasjonsteorier – blant annet ved å anklage Ukraina for å ha orkestrert Russlands fullskalainvasjon for å bli med i NATO.

Diesens og Bauds versjoner er uansett noe helt annet enn Arestovytsjs resonnement: Russland var den aktive trusselen, og Ukraina stod mellom to farlige alternativer – større russisk krig på vei mot NATO, eller at Russland gradvis ville sluke Ukraina uten NATO.

Baud jobber ikke i sveitsisk etterretning

For øvrig er ikke Baud en nåværende analytiker i sveitsisk etterretning, slik Diesen eksplisitt sa i intervjuet. Han er pensjonert oberst fra den sveitsiske hæren, og arbeidet ifølge Swissinfo for sveitsisk etterretning fra 1983 til 1990. Likevel tilføyde Diesen at «jobben hans er å lage slike analyser», hvorpå Wee sa at utviklingen er «skremmende».

Diesen fikk det dessuten til å høres ut som om Baud generelt ikke kan forlate Sveits, og som om andre ikke kan snakke med ham. Det stemmer ikke. EU-sanksjonene begrenser reiser til og gjennom EU, og omfatter midler og økonomiske ressurser under EU-jurisdiksjon, men det er ikke et forbud mot kontakt.

Diesens påstand om «NATO-angrep»

Dette var ikke det eneste drøye som ble sagt i intervjuet. Forrige uke gjennomgikk jeg hvordan Diesen hevdet at droneangrepene mot St. Petersburg nå i juni kom fra «våre territorier», trolig Estland eller Latvia, og konkluderte med at dette var et «NATO-angrep».

Også det var udokumentert. Senere sa Putin selv at NATO-land foreløpig ikke hadde gått så langt som til å bruke sitt eget territorium til slike angrep mot Russland.

Diesen endte dermed opp med å være mer kategorisk enn Kreml selv: Han gjorde et ukrainsk angrep mot Russland til et NATO-angrep, og brukte det som grunnlag for å fremstille russisk gjengjeldelse mot NATO-land som forståelig eller legitim.

Nordkoreanske soldater – NATO-propaganda?

I intervjuet med Wee nå i juni erkjenner for øvrig Diesen at nordkoreanske soldater har deltatt i krigen på russisk side. Det er verdt å merke seg, for frem til russiske myndigheter selv bekreftet dette, avviste Diesen lenge opplysningene som vestlig krigspropaganda.

På Substack skrev Diesen 19. november 2024 at historier om tusenvis av nordkoreanske soldater i Ukraina eller Kursk ble brukt for å legitimere angrep mot Russland, og at dette «høyst sannsynlig» var NATO-krigspropaganda. Hans begrunnelse var at det ville finnes bevis dersom tusenvis av nordkoreanske soldater faktisk kjempet der.

Men på det tidspunktet fantes det allerede et betydelig bevisbilde. NATO hadde 28. oktober 2024 bekreftet at nordkoreanske militære enheter var utplassert i Kursk-regionen. Det amerikanske forsvarsdepartementet opplyste 4. november at rundt 10.000 nordkoreanske soldater befant seg i Kursk oblast. Reuters meldte 12. november, med henvisning til det amerikanske utenriksdepartementet, at nordkoreanske soldater hadde begynt å delta i kampoperasjoner sammen med russiske styrker.

Så kom bekreftelsen – fra Russland selv i april 2025. Da sa Russlands generalstabssjef Valerij Gerasimov at nordkoreanske styrker hadde deltatt i kampene om Kursk-regionen.

Metoden er gjenkjennelig: Så lenge opplysningene kom fra Ukraina, Vesten eller åpne kilder, avfeide Diesen dem som propaganda. Da Russland selv innrømmet det, ble det plutselig mulig å si det høyt.

Wees ukritiske intervjuform

Da Diesen var gjest hos Wee i februar, sa han at han var invitert til FNs sikkerhetsråd. Wee bygget videre på premisset: «Så du blir invitert til FNs sikkerhetsråd», sa han, før han kontrasterte dette med at Diesen i Norge knapt slipper til annet enn «et par minutter på Debatten».

Men dette var rett og slett ikke sant. Diesen var invitert av Russlands FN-delegasjon til å delta i et såkalt Arria-format: et uformelt møte et medlemsland i Sikkerhetsrådet kan ta initiativ til, men som hverken er et offisielt møte i Sikkerhetsrådet eller et møte der FN står bak innholdet.

Saken ble for øvrig også omtalt av Aftenposten, som skrev at Diesen i Wolfgang Wee Uncut hadde sagt at han var invitert til å tale i FNs sikkerhetsråd, men at han ikke var det. Avisen gjennomgikk også hvordan Russland begynte å spinne konspirasjonsteorier fordi det ene flyet Diesen skulle ta til New York ble kansellert.

Det som gjorde samtalen mellom Wee og Diesen enda mer påfallende, var at Diesen i juni 2025 selv hadde sagt til Fædrelandsvennen at han ikke lenger ville delta i det norske offentlige ordskiftet av hensyn til studenter, kolleger og universitetets omdømme.

Den 1. juli 2025 skrev han dessuten på Facebook at han ville trekke seg som stortingskandidat for Fred og Rettferdighet (FOR), og heller «delta mer i amerikanske, sveitsiske, russiske, indiske og kinesiske medier».

Som jeg skrev hos Vagant, ble dette senere snudd til en fortelling om at Diesen var utestengt fra norsk offentlighet. Vagant-artikkelen er for øvrig en analyse av hvordan Diesen i perioden 2020-2021 systematisk manipulerte om russiske myndigheters drapsforsøk på Navalnyj.

Da Wee på nytt inviterte Diesen 20. juni i år, lå det derfor flere åpenbare oppfølgingsspørsmål der for Wee:

Hvorfor hadde Diesen fremstilt en invitasjon fra Russlands FN-delegasjon til et uformelt Arria-møte som om han var invitert til å tale i FNs sikkerhetsråd? Og hvorfor lot både Diesen og Wee det høres ut som om norske medier holdt ham ute, når Diesen selv hadde sagt at han ikke lenger ville delta i det norske ordskiftet?

Wee har da også innrømmet at han ikke driver med journalistikk. Men de ler nok begge hele veien til banken, mens Diesen kan fordreie realitetene – og være kritisk til alle andre enn sitt eget forskningsobjekt, som er Russland.

Angrepene i London

Angrepene skjedde i London i mai 2025. En Toyota RAV4 som Starmer tidligere hadde eid, ble satt i brann 8. mai. En eiendom i Islington ble angrepet 11. mai. Natt til 12. mai ble inngangspartiet til Starmers tidligere hjem i Kentish Town tent på. Der bodde hans svigerinne med familien. [2]

To menn er nå dømt ved Old Bailey. Roman Lavrynovych er 22 år og ukrainsk statsborger. Stanislav Carpiuc er 27 år, rumensk statsborger og født i Ukraina. En tredje mann, Petro Pochynok, 35 år og ukrainsk, ble frifunnet.

Nasjonaliteten deres er en viktig opplysning, særlig fordi den lett kan gi feil inntrykk av hvem som styrte angrepene. Politiet har sagt at de ikke har bevis for at de domfelte hadde en ideologisk motivasjon eller visste at målene var knyttet til statsministeren. Slik saken ble lagt frem i retten, ble Lavrynovych rekruttert via Telegram og trukket inn i alvorlig kriminalitet mot betaling.

Sporene til «El Money»

Oppdragsgiveren ble omtalt som «El Money». Han kommuniserte med Lavrynovych på russisk og ukrainsk, ga instrukser, tilbød betaling i kryptovaluta og ville at brannene skulle filmes og havne i nyhetene. Politiet fant mer enn 320 Telegram-meldinger mellom ham og Lavrynovych, med kontakt tilbake til september 2024.

BBC mener «El Money» trolig er Evgeny Lyukshin, en 23 år gammel russisk diplomat og sønn av en høytstående russisk diplomat.

BBCs funn om Lyukshin

BBCs artikkel gir flere konkrete holdepunkter for hvem Lyukshin er og hvilket miljø han beveget seg i. Han knyttes til MGIMO, den russiske utenriksdepartementets eliteskole for diplomater, og til Rybar, et pro-Kremlsk propagandanettverk som er sanksjonert av Storbritannia. Rybar er tidligere blitt anklaget for påvirkningsoperasjoner og falske grasrotkampanjer i Vesten.

Et av de mest interessante funnene er fotografiet av Lyukshin. BBC viser til et bilde publisert av det russiske utenriksdepartementet der han står bak viseutenriksminister Aleksandr Grusjko under en markering av diplomatiets dag i Moskva i februar. BBC omtaler også et bilde av et ambassadekort og andre spor som knytter ham til russisk diplomatisk virksomhet.

Etter at BBC tok kontakt med Lyukshin, skal flere digitale spor ha forsvunnet. Ifølge BBC gjaldt det blant annet Telegram-kanaler og et bilde som knyttet ham til viseutenriksministeren.

BBC skriver også at Lyukshin deltok i et Rybar-tilknyttet program om informasjonskrigføring. Programmet beskrives som knyttet til Kremls presidentadministrasjon og undervist av personer fra etterretnings- og propagandamiljøer. BBC fant dessuten et bilde der Lyukshin skal ha vært fotografert sammen med Rybar-lederen Mikhail Zvinchuk. Ansiktet var sladdet, men BBC skriver at de identifiserte ham gjennom klær og andre bilder fra sosiale medier.

Falske grupper og betalte oppdrag

I samme etterforskning beskriver BBC falske britiske nettmiljøer som ble brukt til å skape uro. Ett av dem var «Direct Action UK», som skulle fremstå som en britisk høyreekstrem gruppe. Gruppen spredte islamfiendtlig propaganda, hyllet Tommy Robinson, kalte Starmer en forræder og tilbød penger for hærverk mot moskeer og politi.

Ifølge BBC ble flere moskeer og en islamsk skole i London utsatt for hærverk etter at Direct Action UK hadde tilbudt betaling for islamfiendtlig graffiti. Bilder og videoer ble deretter brukt videre på nettet.

BBC beskriver også en falsk islamsk organisasjon, «Takbir Foundation». Den skulle tilsynelatende rekruttere muslimer til religiøs graffiti, men opplegget var egnet til å provosere fram høyreekstrem reaksjon. Også her beskrives falske profiler, betalte småoppdrag, markerte mål på bilder og materiale som kunne spres videre i sosiale medier.

Tommy Robinson og hans besøk i Moskva

Tommy Robinson dukker opp i BBCs materiale om brannangrepene. BBC skriver at russiskbaserte kontoer spredte falske påstander om motivet, og at Robinson videreformidlet en manipulert fremstilling. Dette gjelder omtalen av angrepene i 2025, før hans senere Moskva-besøk.

Moskva-besøket hører til den nyere bakgrunnen. I juni 2026 var Robinson i Moskva, der han møtte Errol Musk på et hotell og uttalte at Russland ikke er Storbritannias fiende. Samtidig brukte han sosiale medier til å mobilisere rundt saken etter knivangrepet i Belfast. Dette er relevant bakgrunn, men dokumenterer ingen direkte forbindelse mellom Robinson og Lyukshin. [3] [4]

Etter hjemkomsten fra Russland ble Robinson stanset på Heathrow. Britisk politi beslagla telefonene hans under Schedule 3 i Counter-Terrorism and Border Security Act, som gjelder undersøkelser av mulig aktivitet knyttet til en fremmed stat. Politiet har ikke offentlig forklart den konkrete begrunnelsen. [5]

Southport-parallellen

Southport-opptøyene i 2024 gir en relevant parallell, men på et annet nivå. Bakgrunnen var drapene på tre småjenter i Southport, falske påstander om gjerningsmannen og påfølgende opptøyer, angrep på politi, moskeer og innvandrere. RUSI beskrev utenlandske aktørers rolle som «parasitic rather than proactive»: Innholdet, raseriet og mobiliseringen oppstod i hovedsak i Storbritannia, mens russiske og prorussiske kontoer bidro til å forsterke allerede eksisterende konfliktlinjer. [6]

RUSI pekte blant annet på kontoer som tidligere hadde angrepet britisk Ukraina-støtte, og som under opptøyene begynte å spre innhold om «two-tier policing», Labour-regjeringen og poster fra Tommy Robinson og Elon Musk. Musk hevdet selv under opptøyene at «civil war is inevitable» i Storbritannia, en formulering som raskt ble plukket opp i de samme miljøene.

Robinsons Moskva-besøk dokumenterer ingen direkte forbindelse til Lyukshin eller Starmer-angrepene. Episoden viser likevel hvorfor BBCs opplysninger om russiskbaserte kontoer og manipulert spredning rundt Starmer-saken er interessante. Britiske konfliktsaker kan raskt trekkes inn i miljøer der Russland fremstilles som en alliert mot den britiske regjeringen, politiet, muslimer, innvandrere og Ukraina-støtten.

Kriminalitet, propaganda og påvirkning

BBCs materiale viser hvordan russiske påvirkningsmiljøer kan utnytte en symbiose med ytterliggående krefter, opportunistiske profiler og personer som lar seg rekruttere til kriminalitet mot betaling. Eksisterende konflikter i britisk offentlighet får nye kanaler, nye mål og nytt propagandamateriale. I denne saken endte det med brannangrep mot adresser knyttet til den britiske statsministeren.

Document dot no: «Den britiske patrioten Tommy Robinson»

Og noe slikt blir du nok ikke fortalt av Espen Teigen og hans Document dot no, som i går omtale Tommy Robinson for «Den britiske patrioten Tommy Robinson» [7]. Les da heller VGs Hans Petter Sjølis kommentarartikkel «De heller mer bensin på bålet» [8].

Kilder:
[1] 15. juni 2026 – BBC: «Russia was behind arson attacks targeting PM, BBC reveals»
https://www.bbc.com/news/articles/c8r2l352z2do
[2] 15. juni 2026 – The Guardian: «Handler with ties to Russia appears to have directed arson attacks on Starmer-linked property»
https://www.theguardian.com/uk-news/2026/jun/15/two-men-found-guilty-over-arson-attacks-linked-to-keir-starmer
[3] 9. juni 2026 – The Guardian: «Tommy Robinson meets Elon Musk’s father in Moscow»
https://www.theguardian.com/uk-news/2026/jun/09/tommy-robinson-meets-elon-musk-father-moscow
[4] 10. juni 2026 – The i Paper / omtalt av RUSI: «Tommy Robinson travelled to Russia. And then inflamed protests in the UK»
https://www.rusi.org/news-and-comment/in-the-news/tommy-robinson-travelled-russia-and-then-inflamed-protests-uk
[5] 14. juni 2026 – The Guardian: «Police stop Tommy Robinson on his way back to London from Russian trip»
https://www.theguardian.com/uk-news/2026/jun/14/police-stop-tommy-robinson-way-back-london-from-russia
[6] 28. august 2024 – RUSI: «How Did Foreign Actors Exploit the Recent Riots in the UK?»
https://www.rusi.org/explore-our-research/publications/commentary/how-did-foreign-actors-exploit-recent-riots-uk
[7] 14. juli 2026 – Document: «Tommy Robinson holdt tilbake på Heathrow etter Russland-reise»
https://www.document.no/2026/06/14/tommy-robinson-holdt-tilbake-pa-heathrow-etter-russland-reise/
[8] 15. juli 2026 – VG: «De heller mer bensin på bålet»
https://www.vg.no/nyheter/i/L4jeWp/de-heller-mer-bensin-paa-baalet

Dette er et minimumstall, fordi det bare representerer antall drepte som de så langt har klart å dokumentere gjennom åpne kilder: nekrologer, gravsteder, innlegg fra pårørende, regionale medier, offisielle meldinger og lekkede data.

Mediazona understreker selv at navnelisten er ufullstendig, og at nyere dødsfall ofte registreres med betydelig etterslep.

I tillegg lager Mediazona og Meduza ved jevne mellomrom et «Probate Registry estimate» – et statistisk beregnet estimat basert på russiske arvesaker og dødsregistre. Dette forsøker å fange opp også de dødsfallene som aldri blir offentlig kjent gjennom åpne kilder.

Deres nyeste estimat forelå ved nyttår og var på ca. 352.000 drepte russiske soldater. Men dette tallet gjaldt situasjonen ved utgangen av 2025, og er siden ikke blitt oppdatert.

Ved nyttår skrev Mediazona at de hadde bekreftet «over 156.000» døde ved navn. Siden da har den åpne navnelisten vokst med rundt 65.000 nye identifiserte døde.

Basert på de historiske forholdstallene mellom navnelistene og de statistiske estimatene, er det sannsynlig at et oppdatert Probate Registry-estimat i dag ville ligget betydelig høyere enn 352.000.

Det er derfor grunn til å tro at det i dag er drept godt over 400.000 russiske soldater.

Et presset Russland som sitter fast på slagmarken i Ukraina — og som kan oppleve at handlingsrommet gradvis blir mindre — kan være vel så farlig.

Det er kjernen i en viktig analyse av Hanna Notte i Die Zeit. En lignende analyse ble også fremført i helgen av Konrad Schuller i Frankfurter Allgemeine Zeitung.

Poenget er ikke at Russland står foran kollaps eller bør undervurderes. Tvert imot beskrives Russland som:

• militært utmattet, men fortsatt farlig,

• økonomisk presset, men fortsatt kapabelt,

• strategisk fastlåst i Ukraina,

• og fortsatt villig til å absorbere enorme kostnader.

Dette er i tråd med hva jeg selv har ment i mange år:

Russland bør aldri undervurderes. Landet har stor kapasitet, betydelig evne til å absorbere enorme kostnader og vilje til eskalering. Man gjør en alvorlig feil dersom man tror at Putin vurderer risiko, kostnader og maktbruk på samme måte som vestlige ledere.

Notte argumenterer for at dette kan gjøre Russland mer risikovillig:

Dersom Kreml konkluderer med at krigen ikke kan vinnes på ønsket måte, samtidig som europeisk støtte holder Ukraina i stand til å fortsette motstanden, kan Russland forsøke å øke presset direkte mot Europa — gjennom hybridkrig, sabotasje, trusler eller annen form for eskalering.

Støtten til Ukraina handler imidlertid ikke bare om Ukraina, men også om Europas egen sikkerhet, troverdighet og evne til å avskrekke videre russisk aggresjon. Samtidig peker begge artiklene mot noe viktig:

Dersom Europa signaliserer svakhet, splittelse eller frykt for press, kan det øke sannsynligheten for at Kreml konkluderer med at eskalering virker. Unnfallenhet overfor Russland kan altså være enda farligere enn kostnadene ved å stå imot.

Det kjente britiske slagordet fra andre verdenskrig gjelder fortsatt:

«Keep Calm and Carry On»

Under ledelse av Bjørn Myklebust diskuterte Raymond Johansen i Norsk Folkehjelp og Høyres Ine Eriksen Søreide på Politisk kvarter i dag Frankrikes forslag om «fremskutt avskrekking» — en ny kjernefysisk doktrine der europeisk sikkerhet knyttes tettere til den franske atomvåpenparaplyen. Modellen åpner blant annet for midlertidig utplassering av franske kjernefysiske flystyrker på allierte flybaser i Europa og for at allierte styrker deltar i atomøvelser.

Det er en viktig debatt. Men da Raymond Johansen argumenterte mot en utvikling der stadig flere land søker atomvåpen, ble Ukraina i praksis satt inn i en fortelling sammen med stater som aldri har hatt atomvåpen — selv om Ukraina faktisk ga fra seg verdens tredje største atomvåpenarsenal til Russland i 1994 i bytte mot sikkerhetsgarantier.

Johansen sa blant annet dette:

«Det er jo ingen tvil om at kjernefysisk avskrekking også er en konkurranse i risikotaking. Det at det ikke har vært en kjernefysisk hendelse og kjernefysisk krig siden 1948 kan delvis også tilskrives flaks og tilfeldigheter. Jeg skjønner at vi får en ny sikkerhetspolitisk arkitektur hvis amerikanerne trekker seg tilbake, og de fleste landene i verden er jo ikke under en atomvåpenparaply. Vi vet at det presset som er nå – vet jo diskusjonen i Iran, hadde Iran skaffet seg atomvåpen tidligere ville da Israel og USA angrepet dem? Hadde Ukraina hatt atomvåpen, ville da Russland ha angrepet dem? Og vi vet diskusjonen om at Saudi Arabia burde ha atomvåpen: Har Saudi Arabia atomvåpen, burde Egypt ha atomvåpen, og har Egypt atomvåpen – ja, da burde Etiopia skaffe seg atomvåpen. Det betyr at det er flere og flere land som vil kunne skaffe seg dette. Og kjernefysisk krig betyr ragnarok, det betyr menneskelige utslettelse. Og jeg er også opptatt av at Norge, og det vet jeg Ine Marie også vil være opptatt av: Det er å slå ring rundt en ikkespredningsavtale. Jeg mener at man frykter Ikkespredningsavtalen ved at man aksepterer faktisk at man skal alltid være under atomvåpenparaply istedenfor å jobbe for en gjensidig nedrustning.»

Etter Sovjetunionens sammenbrudd satt Ukraina igjen med verdens tredje største atomvåpenarsenal. I 1994 ga Ukraina fra seg atomvåpnene gjennom Budapest-memorandumet, og sluttet seg til Ikkespredningsavtalen mot sikkerhetsforsikringer fra blant andre Russland, USA og Storbritannia.

I avtalen forpliktet blant annet Russland seg til å respektere Ukrainas uavhengighet, suverenitet og eksisterende grenser — og til å avstå fra trusler eller bruk av makt mot Ukraina.

Dette vet vi i dag at Russland ikke etterlevde.

Når Johansen utelater dette, fremstiller han i realiteten Ukraina som et hypotetisk eksempel på et land som kanskje kunne ha ønsket seg atomvåpen. Realiteten er det motsatte: Ukraina er et konkret eksempel på et land som faktisk ga dem opp — og som senere ble angrepet av en av garantimaktene.

Mange mener at dersom Ukraina hadde beholdt atomvåpnene etter 1994, ville Russland ikke ha våget å angripe landet i 2014 og senere. Ukraina spiller derfor i dag en sentral rolle i globale diskusjoner om atomavskrekking, sikkerhetsgarantier og ikkespredning.

Likevel er det oppsiktsvekkende hvor ofte denne delen av historien tones ned eller forsvinner helt i debatten — også blant personer og miljøer som ellers er opptatt av nedrustning og ikkespredning. Ukrainas erfaring er ikke et marginalt sidespor i atomdebatten. Den er blitt et av de sterkeste argumentene i verden for hvorfor enkelte stater kan tvile på verdien av sikkerhetsgarantier uten egne atomvåpen.

Russlands brudd på disse forpliktelsene sier samtidig noe grunnleggende om hva Ukraina — og resten av Europa — står overfor. Det bør ikke undervurderes.

Jeg skrev for øvrig om fredsbevegelsens svik overfor Ukraina og betydningen av Budapest-memorandumet i en VG-kronikk i 2023.

Nå forteller Altinget at Diesen har måttet redusere stillingsbrøken:

– Jeg har sagt opp 20 prosent av stillingen min for å ha mer tid til å skrive bøker og mer tid til sidegjøremål, sier han til Altinget.

Ifølge Khrono opplyser Universitetet i Sørøst-Norge (USN) til Altinget at det har vært samtaler mellom arbeidsgiver og arbeidstaker om aktiviteten i Diesen Media, og at det i universitetets retningslinjer heter at dersom heltidsansatte skal ha sidegjøremål som tilsvarer mer enn 20 prosent av en heltidsstilling, så forutsetter det at de har redusert stilling.

– Diesen har nylig sagt opp 20 prosent av sin faste stilling i USN. Det legges til grunn at han utfører arbeidsoppgaver for USN i henhold til arbeidsavtalen, sier kommunikasjons- og markedsdirektør Reidun Mangrud.

– Jeg informerte USN om dette ettersom det er arbeidsgiveren min og jeg forventer mye mistenkeliggjøring og sverting i mediene, sier Diesen.

Så kan man jo lure på hvorfor ikke Diesen tok opp dette allerede i 2025...

Til Altinget opplyser Diesen at inntektene kommer fra YouTube. Khrono, muligvis også Altinget (ligger bak betalingsmur), begår imidlertid en feil når det opplyses at Diesen har over 500.000 abonnenter:

500.000 abonnenter er kun for Diesens engelskspråklige YouTube-kanal. I tillegg har han fem søsterkanaler hvor innholdet fra den engelske kanalen dubbes til henholdsvis russisk, fransk, tysk, spansk og portugisisk. Som jeg redegjorde for i min nylige artikkel hos Vagant – Forskning eller fordreining? Glenn Diesen om Aleksej Navalnyj – gir dette ham til sammen over 900.000 abonnenter.

Selv om Diesen nå går ned til en 80 prosent stilling hos USN vil han likevel ha til smør på brødet: Diesen er atter et eksempel på at det ligger store penger i propaganda.

Russlands ambassade er en del av den russiske statens påvirkningsapparat i utlandet. Norske sikkerhetsmyndigheter, som Politiets sikkerhetstjeneste og Etterretningstjenesten, har over tid beskrevet hvordan Russland bruker et bredt spekter av virkemidler – åpne og skjulte – for å forme oppfatninger og bygge nettverk i Norge.

Russisk propaganda kommer i mange varianter. Konserter på ambassaden fungerer som bevisst relasjonsarbeid og omdømmebygging – gjennom bruk av såkalt «soft power», der «interkulturell dialog» brukes for å signalisere normalitet – midt under krigen i Ukraina, og for å tone ned Russlands ugjerninger ved å fremstille ambassaden som en representant for høykultur og menneskelighet.

Samtidig forsøker Russland å iscenesette seg som en forsvarer av tradisjon, kulturarv og konservative verdier, og prøver helt bevisst å presentere seg overfor nasjonalkonservative miljøer som en vennligsinnet aktør – samtidig som landet fremmer en autoritær ideologi og forsøker å undergrave europeiske demokratier.

Romberg er en klassisk komponist i en tradisjonell stil. Det er ingenting galt i å være konservativ eller å dyrke tradisjonell klassisk musikk, men hans deltakelse inngår i den russiske ambassadens iscenesettelse og blir en del av en større politisk ramme – uavhengig av om han er seg det bevisst eller ikke.

Samtidig er det et paradoks at Romberg var musikalsk leder for Roseslottet. Roseslottet er en kunstinstallasjon skapt av kunstneren Vebjørn Sand og broren Eimund Sand i 2020. Den markerte at det var 80 år siden Norge ble okkupert av Nazi-Tyskland og 75 år siden frigjøringen i 1945. Formålet var å løfte frem demokrati, rettsstat og humanisme – verdier som kan gå tapt dersom de ikke forsvares.

Roseslottet skulle bidra til å styrke det mentale vernet, som et forsvarsverk mot totalitære krefter. Derfor har for eksempel mange ukrainere i Norge vært svært begeistret for installasjonen.

Seks år senere velger Romberg likevel å delta på et arrangement i regi av Europas eneste aggressive, revisjonistiske statsmakt og som fører en blodig angrepskrig i Europa. Det er i sannhet et langt sprang fra Roseslottets intensjoner.

Romberg står selvsagt fritt til å gjøre som han vil – også til å samarbeide med Russlands ambassade. Jeg står like fritt til å spørre om han egentlig vet hva han holder på med.

Jeg vil tro at Romberg – i likhet med cellisten Dmitry Maslennikov og pianisten Sabina Weyer – har fått honorar for oppføringen. I så fall burde Romberg omgående vurdere å donere honoraret til et formål som støtter Ukraina.