“But the world needs food!” This sentence has been going round and round in my head ever since I attended the presentation of the Fish Health Report in Oslo, Norway, last year. All the health problems affecting farmed salmon were presented, from viruses to lice, but were excused with the argument that “the world needs food, and we must be a world leader”, as Norway’s Minister of Fisheries and Ocean Policy, Marianne Sivertsen Næss, put it, according to my notes from the meeting organised by Altinget.

The message seems to be that Norway must produce as much farmed salmon as possible because the world needs food. Can this really be true?

Norway is a small aquaculture nation

Why feed salmon with sardines and other food fish? Omega-3 fatty acids and protein are lost in the process.

It is true that aquaculture is important to global food production. Altogether, 131 million tonnes of seafood are produced in aquaculture each year. Most is produced in freshwater in Asia, particularly in China. Norway is a small aquaculture producer. Between 2021 and 2023, Norway sold approximately 1.4 million tonnes of farmed salmon annually—only about one per cent of global aquaculture production.

The latest Norwegian government white paper, from 2024–2025, confirms that Norway accounts for a relatively small share of total global aquaculture production (p. 17). Nevertheless, the phrase “food for the world” is used, creating the impression that Norwegian aquaculture is important to the world. That is simply not true. But Norway is a major producer of one particular species: Atlantic salmon, which accounts for only a small proportion of global seafood production.

Feed from Antarctica and West Africa

The articles and reports I have reviewed have taught me a new term—“reduction fishing”. We could also call it “pellet fishing”. One example is the fishing for small pelagic fish off West Africa. These fish provide food for coastal communities. When trawlers catch these food fish and deliver them to the feed industry, the catch is reduced from food for people to pellets. The salmon is not sold in West Africa; it is transported by air to the world’s affluent middle classes. The coastal population of West Africa is left empty-handed.

In Gambia, clashes have occurred because overfishing contributes to increased poverty and migration. In Senegal, overfishing is causing many people to see migration to Europe as their only option.

Another important source of fish feed is the shoals of anchoveta off the coast of Peru. Juvenile fish are now being caught there, so the stock will continue to decline.

Salmon—the predatory fish

Salmon are predatory fish. They are not herbivores like carp, nor do they feed on plankton like mussels. Their feed must contain a proportion of fish to provide them with omega-3 fatty acids. Yet only half of these omega-3 fatty acids are transferred from wild food fish to farmed salmon.

Some soya can be added, and soya is now imported from Brazil to feed farmed salmon. But the soya must still be mixed with fish.

British researchers have examined Scottish salmon production. Using 2014 as an example, they found that nearly 180,000 tonnes of salmon were produced. The salmon required 33,000 tonnes of fish oil. To supply the salmon with fish oil containing omega-3 fatty acids, 460,000 tonnes of wild fish and 227,000 tonnes of fish trimmings were used.

This balance could become even worse as the oceans grow warmer. Both the oily anchoveta off Peru and other oily fish species will then produce less omega-3 fatty acids. Omega-3 fatty acids remain liquid in cold water. In warmer water, fish do not need to produce as much. They adapt. Fish farmers will therefore have to use more fish and more pellets to ensure that farmed salmon receive enough omega-3.

A poor balance for protein and essential nutrients

Farmed salmon are rich in protein, I often hear. Yes, that is true, but approximately 72 per cent of the protein in the feed is lost before the salmon reaches the dinner table. In meat production, we know that pigs and cattle must be fed considerably more protein than is recovered as meat at the slaughterhouse. Unfortunately, the situation is not much better for salmon.

Farmed salmon—often purchased by consumers among the well-fed middle classes of Europe, Asia and the Americas.

The world would obtain more protein and omega-3 fatty acids if the fish currently used to produce fish feed were allowed to remain in the sea, grow larger and be used directly as food, without first passing through a salmon’s stomach. The same applies to other nutrients, including vitamin B12 and the minerals selenium, zinc and iron. Only 10–30 per cent of these nutrients are transferred from feed to salmon. The figures look favourable only for vitamins A and D.

Salmon farming as practised by the industry today is therefore an inefficient way of producing food for the world. The fact that rainforest is cleared in Brazil to grow soya beans—the new feed for farmed salmon—does not make matters better.

How did the story of salmon-producing Norway arise?

I have not found the original source of the claim that Norway must produce salmon because the world needs food. However, several Norwegian government white papers have created this impression. It appears to be based on the old fairy tale of the “blue field” that we can continue harvesting for ever.

I turn to the white paper published nearly 15 years ago, in 2012–2013. It bears the boastful title The World’s Foremost Seafood Nation. A section of Chapter 3 points out that the world’s population is increasing and that providing enough food for everyone will therefore become a challenge. Fish of all kinds contributed an average of 16 per cent of the animal protein in the diet of the world’s population. The message was that farmed fish, too, is nutritious food.

There is no mention of salmon farming being an inefficient form of food production, or of the fact that Norwegian farmed salmon is bought by well-fed middle-class consumers in Europe, Asia and the Americas. These groups are, however, described as growing categories of affluent customers, for example in Brazil, China, India and Russia. Transport is cheap, so having customers in distant countries is not considered a major problem. Air-freight services are well developed.

Affluent consumers will demand responsibly produced food—in other words, salmon from Norway. Those with less money who are looking for cheaper food, can be offered processed salmon products.

The years since 2012 have shown that these plans have been realised.

Sustainable feed is not considered

The ten-year-old aquaculture white paper from 2014–2015 is entitled Predictable and Environmentally Sustainable Growth in Norwegian Salmon and Trout Farming. An introductory chapter emphasises how healthy farmed salmon is. The fact that people consume fewer fish-derived omega-3 fatty acids than health authorities recommend is used as an argument for producing more salmon.

A section on feed states that fish-feed manufacturers have an independent responsibility to document that their fishmeal and fish oil are produced from sustainably managed fish stocks, and that plant-based ingredients—that is, soya from Brazil—have been harvested sustainably. “Norwegian feed manufacturers should in any event be conscious of their responsibility and do what they can to ensure that they produce sustainable feed,” the white paper states.

“Access to feed and feed ingredients is nevertheless a global issue,” it continues. The text argues that there is little reason to assume that, for example, fishing for industrial species in the Pacific Ocean off Peru or soya harvesting in Brazil would decline if Norway reduced its salmon production. “It is therefore not appropriate for feed resources to be included in the authorities’ assessment of capacity adjustments.”

In other words, neither rainforest clearance in Brazil nor fishing for endangered food fish is included in this white paper. Nevertheless, it adds: “Nor is there any doubt that access to feed may limit growth in the aquaculture industry in Norway and the rest of the world.” I interpret this to mean that the government is concerned about growth in the aquaculture industry, but not about the world’s food supply.

Sustainability and value creation hand in hand?

The most recent white paper, from 2024–2025, includes the food argument in its title: Aquaculture of the Future: Sustainable Growth and Food for the World. The white paper is about creating the greatest possible value for Norway—in other words, generating export revenue. It does not address sustainable feed or the depletion of wild food-fish resources because small fish are being turned into pellets.

Nor does it mention that many seabirds along the Norwegian coast are starving to death because there are too few sandeels and other small fish left in the sea. The trawlers have swept the waters clean. Neither does it discuss the highly controversial harvesting of krill in Antarctica. Norwegian and Chinese trawlers are leading the way. Trawlers from Russia, Ukraine, Chile and South Corea are also participating.

Can aquaculture be practised in other ways?

Today, 90 per cent of fishmeal and fish oil comes from fish that people could have eaten directly, such as sardines and anchovies.

Should we reject all salmon farming? No, it is not necessary to reduce farmed-salmon production to zero. The British researchers propose alternative approaches to aquaculture. Salmon production could be limited to what can be supported by fish trimmings and small quantities of wild fish that are unsuitable for human consumption. Consumers around the world could put mussels and carp on their plates in addition to salmon. Carp and mussels do not require wild food fish in their feed.

In Norwegian waters, mussel farming is the most viable option. Carp are not particularly well suited to Scottish and Norwegian conditions.

The benefits of changing course

When it comes to the greenhouse gas CO₂, producing less salmon would bring an enormous benefit. Tonnes of CO₂ emissions could be avoided through less trawling, less reduction fishing in distant waters such as Antarctica and West Africa, and less air freight.

Producing one ton of edible mussel meat results in emissions of 127 kilograms of CO₂. For salmon, the estimate is 2,400 kilograms. These figures are uncertain, but it is obvious that emissions are much higher for salmon than for mussels.

Another benefit of reduced salmon production would be considerably less fish faeces and fewer pellet residues in Norwegian fjords. Fewer salmon in the cages would also improve fish health, with less disease and lower mortality. The mortality is about 15 percent, meaning millions of fish are dying every year, according to the fish mortality statistics.

There would also be benefits for food production. If we allowed 3.7 million tonnes of wild food fish to continue growing in the sea instead of catching them in reduction fisheries, global seafood production could increase considerably—by 6.1 million tonnes, according to the British researchers.

Let us be spared from hearing business leaders and politicians boast that salmon farming provides sustainable food for the world. The truth is the opposite: salmon farming reduces the amount of food available to the world.

Sources

Norwegian government white papers on aquaculture, available at regjeringen.no:

• 2012–2013: The World’s Foremost Seafood Nation.

• 2014–2015: Predictable and Environmentally Sustainable Growth in Norwegian Salmon and Trout Farming

• 2024–2025: Aquaculture of the Future: Sustainable Growth and Food for the World

Norwegian veterinary institute: statistics mortality

Willer, D. F., Robinson, J. P. W., Patterson, G. T. & Luyckx, K. (2022). “Maximising sustainable nutrient production from coupled fisheries–aquaculture systems.” PLOS Sustainability and Transformation. https://doi.org/10.1371/journal.pstr.0000005

Roberts, S., Jacquet, J., Majluf, P. & Hayek, M. N. (2024). “Feeding global aquaculture.” Science Advances, 10. https://www.science.org/doi/abs/10.1126/sciadv.adn9698

“How the Galapagos of West Africa is plundered by floating fish factories.” The Guardian, 9 March 2026.

“Foreign overfishing in Senegal fuels migration to Spain, a report finds.” Associated Press, 31 May 2022; updated May 2025.

“Warming seas and illegal trawlers threaten West Africa’s fishing future, study warns.” Mongabay, 6 May 2025.

Bodskapen synest å vere at Norge må produsere så mye oppdrettslaks som mogleg fordi verda treng mat. Kan dette stemme?

Norge er ein liten akvakulturnasjon

Hvorfor gi sardiner og anna matfisk til laksen? Omega-3-feittsyrer og protein gå tapt på vegen.

Det er sant at akvakultur er viktig for verdas matproduksjon. Samla sett blir det årleg produsert 131 millionar tonn sjømat i akvakultur. Mest sjømat frå akvakultur blir produsert i ferskvatn i Asia, særleg Kina. Norge er ein liten oppdrettsnasjon. I 2021-2023 selde Norge årleg om lag 1,4 millionar tonn oppdrettslaks, altså berre om lag 1 prosent av global sjømatoppdrett.

Den siste stortingsmeldinga frå 2024-2025 stadfestar at Norge står for ein relativt liten del av samla global akvakulturproduksjon (s. 17). Likevel blir orda «mat til verden» brukt, noe som gir inntrykk av at norsk akvakultur er viktig for verda. Det er altså feil. Det Norge er stor på, er oppdrett av fiskearten atlantisk laks som utgjer ein liten del av verdas sjømatproduksjon.

Fôr frå Antarktis og Vest-Afrika

Reduksjonsfiske. Artiklane og rapportene som eg har gått gjennom, lærte meg eit nytt ord: reduksjonsfiske. Vi kan også kalle det pellettsfiske. Eit eksempel er fisket etter småfisk utanfor Vest-Afrika. Dette er matfisk for kystbefolkninga. Når trålarar tar opp matfisken og leverer til fôrindustrien, blir fangsten redusert frå matfisk til laksepellets. Laksen blir ikkje seld i Vest-Afrika, men blir frakta med fly til verdas velståande middelklasse. Kystbefolkninga i Vest-Afrika blir ståande att tomhendt.

I Gambia har det vore samanstøt fordi overfiske bidrar til auka fattigdom og migrasjon. I Senegal fører overfiske til at mange ser utvandring til Europa som einaste moglegheit.

Ei anna viktig kjelde for fiskefôret er stimane med småfisken anchoveta utanfor Peru. Her blir det no fiska på ungfisk. Bestanden vil derfor fortsette å gå ned.

Rovfisken laks

Laksen er ein rovfisk. Han er ikkje planteetar slik som karpe, og lever ikkje av plankton slik som blåskjel. Han må ha ein andel fisk i fôret for å få omega-3-feittsyrer. Imidlertid blir berre halvparten av omega-3-feittsyrene overført frå vill matfisk til oppdrettslaks.

Ein del soya kan tilsetjast, og i dag blir det importert soya frå Brasil for å fôre opp laksen. Men soyaen må framleis vere blanda med fisk.

Britiske forskarar har teke for seg skotsk lakseproduksjon. Med 2014 som eksempel-år fann dei desse tala: nær 180 000 tonn laks vart produsert. Laksen måtte ha 33 000 tonn fiskeolje. Fiskeoljen med omega-3-feittsyrer fekk laksen frå 460 000 tonn villfisk og 227 000 tonn fiskeavskjer.

Denne rekneskapen kan bli endå verre etter kvart som havet blir varmare. Både den feite ansjovetaen utanfor Peru og andre feite fiskeslag vil då produsere mindre omega-3-feittsyrer. Omega-3-feittsyrene er flytande i kaldt vatn. I varmare vatn treng ikkje fisken produsere like mye. Han tilpassar seg. Oppdrettarane må då bruke meir fisk og meir pellets for at oppdrettslaksen skal få nok omega-3.

Dårleg rekneskap for protein og viktige næringsstoff

Oppdrettslaksen er rik på protein, høyrer eg ofte. Ja, det er rett, men om lag 72 prosent av proteinet i fôret gått tapt før laksen ligg på middagsbordet. Når det gjeld kjøttproduksjon veit vi at ein må fôre grisen og oksen med mye meir protein enn det som kjem ut som kjøtvekt på slakteriet. Dessverre er det ikkje stort betre med laks.

Oppdrettslaks - ofte kjøpt av forbrukarar i den velfødde middelklassa i Europa, Asia og Amerika.

Verda ville få meir protein og omega-3-feittsyrer dersom vi lot fisk som i dag går til fiskefôr, få leve vidare i havet, vekse seg større og bli brukt som matfisk utan å gå vegen om laksemagen. Det same gjeld andre næringsstoff som vitamin B₁₂ og minerala selen, sink og jern. Andelen som blir overført frå fôr til laks er her 10-30 prosent. Berre for vitamin A og D ser rekneskapen bra ut.

Altså er lakseoppdrett slik industrien driv i dag, lite effektiv når det gjeld å produsere mat for verda. At regnskog i Brasil blir hogge ned for å produsere soyabønner, oppdrettslaksens nye fôr, gjer det ikkje betre.

Korleis oppstod forteljinga om lakse-Norge?

Eg har ikkje funne den opprinnelege kjelda til forteljinga om at Norge må produsere laks fordi verda treng mat. Men dette er det gitt inntrykk av i fleire stortingsmeldingar. Dei baserer seg tilsynelatande på det gamle eventyret om den blå åkeren som vi kan hauste frå i all framtid.

Eg finn fram den snart 15 år gamle meldinga frå 2012-2013, ho har den skrytande tittelen «Verdens fremste sjømatnasjon». Eit avsnitt i kapittel tre viser til at verdas befolkning aukar, og det blir ei utfordring å skaffe mat nok til alle. Fisk av alle slag bidrog i gjennomsnitt med 16 prosent av animalsk protein i kosten for verdas befolkning. Bodskapen: også oppdrettsfisk er bra mat.

Det står ikkje noe om at lakseoppdrett er inneffektiv matproduksjon, og at dei som kjøper norsk oppdrettslaks er velfødd middelklasse i Europa, Asia og Amerika. Men desse gruppene er nemnde som kjøpesterke kundegrupper som veks, til dømes i Brasil, Kina, India og Russland. Transport er billeg, og det er derfor ikkje noe stort problem med kjøparar i fjerntliggande land. Flyfrakt er godt utbygd.

Forbrukarar med god råd vil etterspørje forsvarleg produsert mat, det vil seie laks frå Norge. Dei som ikkje har like god råd og som er på jakt etter billegare mat, kan få tilbod om bearbeida lakseprodukt.

Dei åra som har gått sidan 2012 viser at planane har slått til.

Spørsmål om berekraftig fôr blir ikkje vurdert

Den ti år gamle havbruksmeldinga frå 2014-2016 har tittelen «Forutsigbar og miljømessig berekraftig vekst i norsk lakse- og ørretoppdrett». Her viser eit innleiande kapittel til kor sunn oppdrettslaksen er. Det at folk får i seg mindre fiskefeittsyrer enn det helsemyndigheitene tilrår, blir brukt som eit argument for at vi må produsere meir laks.

I eit avsnitt om fôr blir det vist til at fiskefôrprodusentane har eit sjølvstendig ansvar for å dokumentere at fiskemjølet og fiskeoljen er produsert frå berekraftig forvalta fiskebestandar, og at vegetabilske råvarer (dvs. soya frå Brasil) er hausta berekraftig. «Norske fôrprodusenter bør uansett være sitt ansvar bevisst, og gjøre det de kan for å sørge for å produsere et bærekraftig fôr», står det.

«Tilgang på fôr og fôrvarer er likevel ei global problemstilling», heiter det vidare. Teksten viser til at det er liten grunn til å anta at for eksempel fisket etter industrifisk i Stillehavet (Peru) eller hausting av soya i Brasil blir mindre om Norge reduserer produksjonen av laks. «Det er derfor ikke hensiktsmessig at fôrressurser inngår i myndighetenes vurdering av kapasitetsjustering».

Altså høyrer ikkje nedhogging av regnskog i Brasil og fiske etter utryddingstrua matfisk med i denne meldinga, som likevel legg til: «Det er heller ikke tvil om at tilgangen til fôr vil kunne begrense veksten i oppdrettsnæringen i Norge og resten av verden». Eg tolkar det til at regjeringa er bekymra for veksten i oppdrettsnæringa, men ikkje for verdas matproduksjon.

Berekraft og verdiskaping hand i hand?

Den siste meldinga er frå 2024-2025 og har matargumentet som ein del av tittelen - «Fremtidens havbruk. Berekraftig vekst og mat til verden». Meldinga handlar om størst mogleg verdiskaping for Norge, det vil seie eksportinntekter. Den tar ikkje opp noe om berekraftig fôr, at ville matfiskressurar blir utarma fordi småfisken blir til pellets.

Det står heller ikkje noe om at sjøfuglen langs norskekysten svelt i hel fordi det er for lite tobis og anna småfisk i havet. Trålarane har sopa reint. Eller om at fisket etter krill i Antarktis er svært omdiskutert.

Kan vi drive akvakultur på andre måtar?

I dag kjem 90 prosent av fiskemjøl og fiskeolje frå fisk som menneska kunne ha ete direkte, slik som sardiner og ansjos.

Skal vi vende tommelen ned for all lakseoppdrett? Nei, det er ikkje nødvendig å redusere produksjonen av oppdrettslaks til null. Dei britiske forskarane legg fram alternative måtar å drive akvakultur på. Med fiskeavskjer og små mengder villfisk som ikkje er matfisk, kan ein begrense lakseproduksjonen. På tallerkenen kan verdens forbrukarar legge blåskjel og karpefisk i tillegg til laks. Karpefisk og blåskjel treng ikkje vill matfisk i fôret.

For norske farvatn er blåskjelproduksjon mest aktuelt. Karpefisk passar ikkje så bra i skotske og norske forhold.

Gevinst ved å legge om

Når det gjeld klimagassen CO₂ vil det vere ein enorm gevinst å produsere mindre laks. Tonnevis med CO₂ kan sparast ved mindre tråling, mindre reduksjonsfiske i fjerntliggande farvatn som Antarktis og Vest-Afrika, og mindre flyfrakt.

Å produsere 1 tonn blåskjel (spiseleg del) medfører eit utslepp på 127 kg CO₂. For laks er det berekna 2400 kg CO₂. Desse tala er usikre, men at det er mye høgare for laks enn for blåskjel, er innlysande.

Ein annan gevinst ved redusert lakseproduksjonen vil vere mindre fiskeskit og pelletsrestar i norske fjordar. Færre laks i merdene vil også gi betre fiskehelse med mindre sjukdom og lågare dødstal.

Og for matproduksjonen: Dersom vi lar 3,7 millionar tonn vill matfisk vekse vidare i havet i staden for å fange han i reduksjonsfiske, kan verdas sjømatproduksjon auke betydeleg - med 6,1 millionar tonn ifølgje dei britiske forskarane.

La oss sleppe å høyre næringslivsfolk og politikarar som skryt av at lakseopprett betyr berekraftig mat for verda. Sanninga er jo den motsette - lakseoppdretten reduserer tilgangen på mat i verda.

Kjelder

Stortingsmeldingar om oppdrett, tilgjengelig på regjeringen.no:

· 2012-2013 Verdens fremste sjømatnasjon

· 2014-2015 Forutsigbar og miljømessig bærekraftig vekst i norsk lakse- og ørretoppdrett

· 2024-2025 Fremtidens havbruk. Bærekraftig vekst og mat for verden.

Willer DF, Robinson JPW, Patterson GT, Luyckx K. Maximising sustainable nutrient production from coupled fisheries-aquaculture systems. PLoS Sustainibility and transformation, 2022. https://doi.org/10.1371/journal.pstr.0000005

Roberts S, Jacquet J, Majluf P, Hayek MN. Feeding global aquaculture. Science Advances 10, 2024.

How the Galapagos of west Africa is plundered by floating fish factories. The Guardian 9. mars 2026.

Foreign overfishing in Senegal fuels migration to Spain, a report finds. AP 31. mai 2022, update May 2025.

Warming seas and illegal trawlers threaten West Africa’s fishing future, study warns. News.mongabay.com 6. May 2025.

After I wrote a book about the use of whale and fish oil in margarine production, I have become more aware about where and how food and health products are produced. I ask myself whether nature can withstand the production methods used. Hence this article about krill fishing in an ocean 10,000 km south of Norway.

Krill oil from Antarctica is sold on the international market. Photo by NYO3® INTERNATIONAL AS on Unsplash

In the Antarctic, industrial trawlers catch large quantities of krill. The trawlers compete with penguins, seals and whales for food. This year a Norwegian Company has started using drones to search for the schools of krill. Will this end with overfishing and a new scandal in the Antarctic, like the near-extinction of the blue whale? Or is it enough krill for both industry trawlers and marine animals?

In the mid-1900s, whalers slaughtered two million blue whales, humpback whales and other whale species in Antarctica. The whale blubber was first used for lamp oil, then for margarine and edible oil production. Eventually, the catch ended. There were so few whales left that the catch became unprofitable. Of the 1.5 million baleen whales killed in the 20th-century, more than 9 of 10 were harvested by four countries – Norway, United Kingdom, Japan, and the Soviet Union.

Happily, the whale population is slowly rebounding, although the blue whale still has problems. At the same time, it is worrying that fishing for krill - the whale’s food - is increasing. Norwegian and Chinese trawlers are leading the way. Trawlers from Russia, Ukraine, Chile and South Corea are also participating.

For health food and aquaculture

Krill looks like a small shrimp and is the main food for many species of whales and other mammals in Antarctica. The trawlers or support vessels grind the krill on board, extract the oil and the rest is a meal sold as feed for farmed salmon and pet food. The red krill oil is sold as a health food containing omega-3 fatty acids and the red antioxidant astaxanthine. The red oil also gives the farmed salmon a nice colour.

«The oil is produced in both an ecological and ethical way». «It comes from the world cleanest ocean», say the advertisements.

Antarctic krill, a few centimeter long. Photo: Wikipedia.

Krill is important for the entire ecosystem in the Antarctic. When the whale eats krill, the remnants are excreted in the faeces. Especially the iron content of the poops is important for the growth of plankton, which is food for krill. In this way, the whale is necessary for recycling the nutrients in the ocean. The industrial trawlers, on the other hand, remove both the krill oil and the krill remnants from the ecological system. Nothing is given back.

Researchers are investigating whether industrial krill fishing is sustainable. Is there enough krill for both whales and trawlers or will the whale population stop growing or even worse – decline?

New calculations published in the journal Nature Communications indicate that the krill population is too small for both.

As we have seen throughout history, scientists often come one step behind industrial fishing. It takes time to research how much fishing the ecosystem can withstand. The risk is that the sea will empty before the researchers and international organizations can reach a conclusion about how to protect ocean life. At the same time, the ocean is getting warmer due to climate change. It can weaken the ecosystem.

Hunting with drones

In the Antarctic, Norwegian krill trawlers take the most krill in strong competition with Chinese companies. A new Norwegian krill vessel was launched recently. Antarctic Enabler will operate as a drone platform and support vessel supplying diesel and provisions as well as being a recipient of krill catches, according to the news service norskfisk.no

- Drones will guide the trawlers towards the areas with the most catchable concentrations of krill. Thus, we will not use more diesel than necessary in the search phase of the fishery,” says CEO of Aker QRILL Webjørn Barstad to norskfisk.no

The problem is that the trawlers catch in areas where whales feed on krill in the Antarctic summer months. It’s no wonder, because whales and penguins moves to areas where there is the most food, the most krill to find.

Krill products from Aker have received the MSC (Marine Stewardship Council) blue label certifying sustainable fishing. In recent years, krill fishing has become more intensive. The blue label is now being reconsidered, according to The Guardian.

“Some people claim that krill fishing is sustainable, but we may be in the process of removing the basis for an entire ecosystem,” says David Attenborough in the film Ocean. He describes industrial trawling as modern colonialism.

International agreement not updated

The krill population in Antarctica is managed by the international organization CCAMLR - Commission for the Conservation of Antarctic Marine Living Resources. The last meeting was in Hobart, Australia, October 2025. Negotiations were held about where and at what time of the year it can be fished. Most of the krill is concentrated in small areas where trawlers compete with whales, seals and penguins for food.

At the meeting, Norway proposed to double the catch limit for krill. This caused tension. Originally, a precautionary «trigger catch level» of 620,000 tonnes was a temporary limit to work until CCAMLR agreed on the details – in which areas and at what time of the year it could be fished. In 2025, the trigger limit was reached for the first time, but agreement on the important details has yet not been reached.

CCAMLR was formed when concerns about krill fishing rose in the 1980s. In the 2000s, the debate became more tense because of increased catches. The aquaculture industry wanted krill meal and oil. The health food industry and manufacturers of pet food also paid well for krill. Catches increased.

Investing in support vessel and drones

Both Norwegian and foreign shipping companies are now increasing their investments in ships and equipment for more targeted fishing. Aker Biomarine has become Aker Qrill with US funds among the owners.

“During 2025 and 2026, we will invest close to NOK 3 billion (about US$ 300 mill) in new and existing vessels, which will increase the volumes of krill for the aquaculture and pet food industry by 50-60 percent over the next 3-4 years,” Barstad says to godfisk.no.

In the 1960s, whale populations collapsed because of overfishing and greed. The blue whale became almost extinct. Whaling countries failed to agree on limiting whaling sufficiently.

Will whales and other animals in Antarctica survive the drone hunt for krill?

When the total krill catches approaches the limit of 620,000 tonnes, CCAMLR can close the fishery. It remains to be seen what happens in the 2026 season. Norwegian Aker Biomarine has accounted for 60-65 per cent of the fishery, i.e. 370,000 – 400,000 tonnes. The goal of a 50-60 percent increase means catches just below or at the current catch limit.

Sources

CCAMLR https://www.unep.org/ccamlr-convention

Hånes H. Reduced whale and fish resources, p. 73 ff i: The history of whale and fish oil in margarine

Mongabay, Norway’s proposal to double krill harvests raises tension at Antarctic conservation summit

MSC - Marine Stewardship Council, on sustainable MSC label

Norskfisk.no, New support vessel for krill trawlers [in Norwegian] (2026.01.28)

Savoca, M.S., Kumar, M., Sylvester, Z. et al. Whale recovery and the emerging human-wildlife conflict over Antarctic krill. Nat Commun 15, 7708 (2024). https://doi.org/10.1038/s41467-024-51954-x

The Guardian, Worlds largest krill harvester at centre of row over «blue tick» sustainability label

The Guardian, feature article «It smells like a rancid fish and chip shop»: at sea with the Antartic’s krill supertrawlers

Etter at jeg skrev boka om margarin og bruken av hval- og fiskeolje i margarinprdouksjonen, har jeg blitt mer opptatt av hvor og hvordan mat og helsekost er produsert. Jeg spør meg stadig om naturen tåler produksjonsmetodene som benyttes. Derfor denne artikkelen om krillfisket i et hav mer enn 10 000 km sør for Norge.

Den antarktiske krillen er 5-8 centimeter lang. Foto: Wikipedia.

I Antarktis tar industritrålere opp store mengder krill. Trålerne konkurrerer med pingviner, sel og hval om maten. Den nyeste fangstmetoden er å bruke droner for å lete opp krillstimene. Fører det til overfiske og en ny skandale, slik vi hadde med nesten-utryddelsen av blåhvalen? Eller er det nok krill for både industrifiske og havdyr?

Midt på 1900-tallet slaktet hvalfangerne to millioner blåhvaler, knølhvaler og andre hvalarter i Antarktis. Hvalspekket ble først brukt til lampeolje, så til margarinproduksjon. Til slutt tok fangsten slutt. Det var så lite hval igjen at fangsten ble ulønnsom.

Gledelig nok er hvalbestanden sakte på vei oppover igjen, selv om blåhvalen fortsatt har problemer. Samtidig er det urovekkende at fisket etter krill - hvalens mat – øker. Norske og kinesiske trålere leder an. Trålere fra Russland, Ukraina, cile og Sør-Korea deltar også.

Helsekost og laksefôr

Krill ser ut som ei lita reke og er hovedføde for mange hvalarter og andre pattedyr i Antarktis. Trålerne eller hjelpeskipene kverner krillen om bord, tar ut oljen og resten blir til laksefôr og mat for kjæledyr. Den røde krilloljen blir brukt i omega-3-kapsler og solgt som helsekost. Den røde oljen gir også oppdrettslaksen fin farge.

«Oljen er produsert både på en økologisk og etisk måte», heter det i markedsføringen.

Krill er viktig for hele økosystemet i Antarktis. Når hvalen spiser krill, kommer restene ut igjen i avføringen. Særlig er jerninnholdet i avføringen viktig for plankton som lever under isen. Plankton er på sin side mat for krillen. Slik er hvalen nødvendig for å resirkulere næringsstoffene i havet.

Industritrålerne fjerner derimot både krilloljen og krillrestene fra næringssystemet. De gir ikke noe tilbake.

Krillen er også viktig for opptaket av CO2 i havet. Uten krill blir kloden enda varmere.

Forskerne undersøker nå om krillfisket er bærekraftig. Er det krill nok til både hval og trålere eller vil hvalbestanden stoppe å vokse eller enda verre – gå tilbake?

Nye beregninger publisert i tidsskriftet Nature Communications tyder på at krillbestanden er for liten for begge.

Som vi har sett gjennom historien kommer forskere ofte et skritt bak fiskerne. Det tar tid å finne ut om økosystemet tåler fisket. Risikoen er at havet tømmes før forskerne får konkludert.

Den britiske avisa The Guardian har vært på reportasje og skriver at trålere kjører tett opp til hvalflokkene og konkurrerer om krillen i hvalenes eget matfat.

Jakter med droner

I Antarktis er det norske rederier som tar mest krill i sterk konkurranse med kinesiske rederier. Nå er et nytt norsk krillskip sjøsatt. Antarctic Enabler skal operere som droneplattform og støtteskip med forsyninger av diesel, proviant og andre varer. I tillegg kan trålerne levere fangsten til støtteskipet, ifølge norskfisk.no

- Ubemannede droner vil lede fiskebåtene mot områdene med mest fangstbare konsentrasjoner av krill. Dermed vil vi ikke bruke mer diesel enn nødvendig i søkefasen av fiskeriet, sier administrerende direktør i Aker QRILL Webjørn Barstad til norskfisk.no

Problemet er at trålerne fangster i det samme området som hval og sjødyr spiser middag for å feite seg opp i den antarktiske sommeren. Hvalen og pingvinene lever der det er mest mat, mest krill å finne. Krillen beveger seg i tette stimer, praktisk for sjøpattedyrene, men også for dronene som kan se stimene ovenfra.

Krillproduktene fra Aker har fått miljømerket fra MSC (Marine Stewardship Council) siden 2010. De siste årene har krillfisket blitt mer intensivt. Nå vurderes miljømerkingen på ny, ifølge The Guardian.

-Noen hevder at krillfisket er bærekraftig, men vi kan være i ferd med å fjerne grunnlaget for et helt økosystem, sier David Attenborough i filmen Ocean. Han kaller industrifiske for moderne kolonialisme.

Internasjonal avtale ikke oppdatert

Krillbestanden i Antarktis forvaltes av den internasjonale organisasjonen CCAMLR - Konvensjonen for bevaring av marine levende ressurser i Antarktis. Det siste møtet var i Hobart, Australia, i oktober 2025. Det ble forhandlet om hvor og når på året det kan fiskes. Det meste av krillen er konsentrert i små områder hvor trålere konkurrerer med hval, sel og pingviner om maten. Samtidig må man ta hensyn til at havet blir varmere som følge av klimaendringer. Det kan svekke økosystemet.

Det økende markedet for kosttilskudd og fôr til opprettslaks er drivkraften bak økningen i krillfisket de siste årene. På 2025-møtet i Hobart foreslo Norge å doble krillkvoten for Antarktis. Det skapte sterk debatt. Opprinnelig var 620 000 tonn en midlertidig grense. Den skulle virke til CCAMLR ble enige om detaljene – i hvilke områder og når på året det kunne fiskes. I 2025 ble grensa nådd for første gang, men enighet om de viktige detaljene er fortsatt ikke oppnådd.

CCAMLR ble dannet som følge av bekymring rundt krillfisket. Det var på 1980-tallet. På 2000-tallet ble debatten mer intens som følge av at fangstene økte. Oppdrettsnæringa ville ha krillmel og -olje. Helsekostnæringa og kattematprodusentene betalte også godt for krill.

Milliardinvesteringer

Nå øker både norske og utenlandske rederier innsatsen med flere skip og mer målretta fiske. Aker Biomarine har blitt til Aker Qrill med amerikanske fond på eiersiden.

- I løpet av 2025 og 2026 vil vi investere oppunder 3 milliarder kroner i nye og eksisterende fartøy, noe som skal øke volumene av krill til havbruksnæringen og kjæledyrmat med 50-60 prosent over de neste 3-4 årene, sier Barstad til godfisk.no.

På 1960-tallet falt hvalbestandene sammen som følge av overfiske og grådighet. Blåhvalen ble nesten utryddet. Vil hval og andre dyr i Antarktis overleve dronejakta på krill? Eller vil naturen tape for at vi skal kunne kjøpe laksefilet med fin rødfarge og helsekost fra «verdens reneste hav», som det heter i reklamen?

Når totalfisket nærmer seg grensa på 620 000 tonn, kan CCAMLR stenge fisket. Det gjenstår å se hva som skjer i 2026-sesongen. Norske Aker Biomarine har stått for 60-65 prosent av fisket, altså 370 000 – 400 000 tonn. Målet om 50-60 prosent økning vil si et fiske like under eller på dagens grense.

Kilder

Mongabay, Norway’s proposal to double krill harvests raises tension at Antarctic conservation summit (Norge foreslår å doble krillfangstene)

MSC - Marine Stewardship Council, om miljøsertifisering av fiskeprodukter

Norskfisk.no, Nytt krillbaseskip mot Antarktis (2026.01.28)

Savoca, M.S., Kumar, M., Sylvester, Z. et al. Whale recovery and the emerging human-wildlife conflict over Antarctic krill. Nat Commun 15, 7708 (2024). https://doi.org/10.1038/s41467-024-51954-x

Hånes H. Tappet havets ressurser, s. 73 ff i: Det farlige oljeeventyret – Historien om hval og fiskefett i margarinen

The Guardian, Worlds largest krill harvester at centre of row over «blue tick» sustainability label

The Guardian, reportasje fra Antarktis

La oss se på studien først. Dette var en delstudie i en kanadisk mor-og-barn-undersøkelse, The Canadian Healthy Infant Longitudinal Development (CHILD) -study. Forskerne undersøkte hva slags melk barna drakk i 5- årsalderen. De undersøkte også om barna hadde fedme og hvor mye fett de hadde på kroppen da de var 5 og 8 år.

Resultatene viser at blant barna som drakk helmelk, var det lavere kroppsmasseindeks, mindre mengde kroppsfett og lavere risiko (60-70 prosent lavere odds) for fedme enn blant barn som drakk skummamelk eller lettmelk.

Det var ikke slik at flertallet av skumma- og lettmelkdrikkende barn utvikla fedme, men det var en tydelig sammenheng mellom skummamelk/lettmelk og høyere risiko for mer kroppsfett og fedmeutvikling.

Data om studien

I alt 1574 barn ble fulgt til 8 års alder, da hadde 126 barn allerede utvikla fedme, det tilsvarer 8 prosent. I femårsanalysen deltok 2043 barn.

Hvor mye melk drakk barna? Halvparten av femåringene drakk under 250 ml om dagen, det tilsvarer en til to kopper eller glass. Resten drakk to kopper/glass eller mer.

Hadde resultatene sammenheng med mors utdanning? Resultatene besto selv når man justerte for mødrenes utdanningsnivå. Barn fra flere byer og etnisiteter deltok.

Usikkerhet: Informasjon om barnas kosthold ble innhentet ved hjelp av omfattende spørreskjema. Her vil det alltid være en usikkerhet, det er lett slik at foreldre krysser av for det man tror er «riktig». Det ble ikke spurt om melka var tilsatt sukker og smaker som sjokolade eller frukt/bær-smak. Sukker er forbundet med økt risiko for overvekt og fedme. Men smaksatt melk utgjør en mindre del (8 prosent) av den melka kanadiske barn drikker. Forskjeller i energiinntak (kaloriinntak) eller andre forskjeller i kostholdet, slik som sukkerinntak, kunne ikke forklare resultatene.

Det kan imidlertid som alltid i studier som dette være ukjente, medvirkende faktorer som har påvirket resultatene. Men resultatene stemmer med andre studier som peker i samme retning.

Kan vi forklare resultatet?

Har vi noen biologiske forklaringer? Det kan være flere: helmelk metter mer enn skummamelk og lettmelk. Metthet er viktig for å hindre overspising. Melkefett inneholder også fettsyrer og fettløselige stoffer som kanskje kan påvirke mekanismer som regulerer energibalansen og mengde kroppsfett.

Det kan være at foreldre tror at skummamelk og lettmelk er best for barn som har mye fett på kroppen. Da kan det i studier som dette se ut som om den fettreduserte melka er årsaken til fedme, i stedet for omvendt - at fedmen er årsaken til at barna får fettredusert melk. Analysene tydet ikke på at dette var en hovedforklaring, men nye studier med lengre oppfølgingstid kan gi mer informasjon.

Bør melkerådene revideres?

Både i Norge og flere andre land anbefaler helsemyndighetene at barna går over til magre melketyper i ett- til toårsalderen. Lettere lettmelk anbefales i barnehagen. Det er ikke sikkert at dette er et godt råd. Rådet er basert på at melkefett øker kolesterolet, og at dette skal innebære en helserisiko over tid. Men forskningen er 50-60 år gammel og utført blant middelaldrende og eldre menn med hjerteinfarkt i en tid da det ble spist mye delvis herdet fett med transfettsyrer. Infarktrisikoen ble tolket som en følge av mettet fett og høyt kolesterol. Se en artikkel jeg har skrevet om denne utdaterte forskningen på Substack.

At man får infarkt som følge av helmelk-inntak i barneårene er aldri vist, tvert imot er det flere studier som tyder på at moderat inntak av melkefett kan være gunstig for helsa.

Helsedirektoratet skriver videre at magre melkeprodukter kan redusere risikoen for fedme, også dette er svakt begrunnet. Nyere forskning tyder derimot på at sukker og lettfordøyelige karbohydrater utgjør en risiko.

Melkerådene bør gjennomgås på nytt, skriver de kanadiske forskerne. Det samme mener den danske ernæringsprofessoren Arne Astrup i en lederartikkel i The American Journal of Clinical Nutrition. Han gjennomgår nyere forskning og peker på barn som får helmelk har lavere odds for overvekt og fedme enn barn som drikker skumma og lettmelk, ifølge oppsummert forskning.

Morsmelk inneholder mye fett, herunder metta fett. Dette er trolig naturens måte å skape gunstig ernæring for barnet. Småbarna trenger mye fett når hjernen skal utvikles, og de samtidig skal vokse og være i aktivitet.

Fettinnhold i melk

• Skummet melk er tilnærmet fettfri, med 0,1 prosent fett.

• Lettmelk var i den kanadiske undersøkelsen definert som lettmelk med 1 eller 2 prosent fett. Norsk lettmelk inneholder oftest 1,0–1,2 prosent fett, men det brukes også lettmelk med 0,5–0,7 prosent fett.

• Ekstra lett lettmelk inneholder 0,5 prosent fett og blir ofte anbefalt for barnehager. Helsedirektoratet skriver at “Barnehagen bør ikke tilby helmelk eller bruke helmelk i matlaging. Hvis alle barna kan drikke vanlig melk, er lettmelk tilsatt vitamin D [ekstra lett/lettere lettmelk med 0,5 prosent fett] et godt valg.

• Helmelk ble i den kanadiske undersøkelsen definert som melk med 3,25 prosent fett, litt under norsk helmelk som inneholder 3,5–4 prosent fett.

• Morsmelk: halvparten av energien (kaloriene) kommer fra fett.

Naboer til illeluktende svinefarmer har gått sammen i en landsforening mot svinefabrikker. Dyra lider, nabolagene lider og nå lider også politikerne. Det ene partiet etter det andre rykker ut og vil delta i historien om hvordan danske griser kan få et bedre liv. Et privat lovforslag har fått så mange underskrifter at det kan fremmes i Folketinget.

Undercover

Journalist Klara Trebbien Rasmussen har skrevet reportasjeboka «Flæsk - Undercover i en svinestald». Hun forteller blant annet om hvordan små grisunger effektivt avlives: ta dem i bakbeina, sving dem over skulderen og slå dem ned i betonggolvet – klask. Arbeidspresset er høyt, etter kort tid glir hensynet til dyra i bakgrunnen.

Hvordan står det til i Norge? Her i landet gikk aktivister undercover for et par år siden. I likhet med dansk TV2 brakte NRK reportasjer om livet i grisebingene. Etterpå gjennomførte Mattilsynet en tilsynskampanje i 2021-2023. Det har blitt bedre, men fortsatt er det ikke godt nok, ifølge Dyrebeskyttelsen.

Skogsgrisen

Hvorfor kan vi ikke produsere mat uten å ødelegge natur og dyrehelse? Jeg søkte etter bedre omtale av svinekjøtt og svinefett i min store kokebok om italiensk mat. Her beskrives svinekjøtt fra en gammel svinerase i Toscana. Det har «ingenting å gjøre med de bleke og vasstrukne kotelettene man dessverre får kjøpt i supermarkeder nord for Alpene», heter det. De lokale svinerasene i Toscanas bølgende landskap lever godt på nøtter og røtter i eikeskogene. Fettet tar opp i seg alle de fettløselige smaksstoffene. Kjøttet blir marmorert og får topp kvalitet.

Grisen må ha rotemateriale for å trives.

Vi har også hatt en norsk skogsgris. For 100 år siden gikk vestlandsgrisen, telemarksgrisen og trøndergrisen i skogen og utmarka halve året. I tillegg ble de fôret med kokte poteter, myse fra smørkinninga, grønnsaksrester, overskuddsepler etter frukthøsten og litt korn om vinteren. Grisen kunne bli skikkelig feit. Svinefettet var en viktig del av husholdningsfettet. Nå har vi avla bort skogsgrisens fettgener og spiser planteoljer fra utlandet i stedet. Fettranda på bacon og koteletter har skrumpet fra 6-10 centimeter til 1-3 centimeter.

Jeg tok en tur innom Animalias nettsider. Statistikken viser at Italia er ett av de landene som bruker mest antibiotika i svineproduksjonen. Man må altså ikke la seg forføre av kokebøker. Italia er ikke noe forbilde. Men i både Italia og Danmark lever økobøndene side om side med de som driver industrijordbruk. Økobøndene produserer først og fremst for det lokale og nasjonale markedet. Danske industribønder produserer mye mer enn de kan selge i Danmark. Det meste eksporteres.

Dritt og piss

Det meste av dansk svinekjøtt eksporteres. Det er ingen mening i at Danmark skal være hele verdens bacon- og pølsefabrikk, sier danske kritikere. Hvorfor skal svinefabrikkene få lov til å svine til miljøet og naturen vår? En grunn kan være at vi både i Danmark og Norge bruker fremmedord som for eksempel “nitrogenforurensning”. Nå har danske forkjempere for grisens velferd begynt å si det som det er: dritt og piss fra svinefabrikkene forurenser vann, elver og natur.

Norge importerte i 2024 totalt 3950 tonn grisekjøtt, det meste fra Danmark. Statistikken for 2025 er ikke klar ennå, men foreløpige tall viser at Danmark fortsatt leverer kjøtt til Norge.

Det blir ikke noe dansk svinekjøtt i handlekorga mi, ikke industrigris i det hele tatt. Jeg betaler heller litt mer og kjøper svinekjøtt og bacon fra økogris.

Du kan lese mer her:

• Dyrebeskyttelsen: Ikke godt nok av svinenæringen - Dyrebeskyttelsen Norge

• Mattilsynet: Nasjonal tilsynskampanje om velferd for svin 2021–2022 | Mattilsynet

• Animalia: animalia.no/no/Dyr/svin/

• Borgerforslag mod industriel svineproduktion i strid med Dyrevelfærdsloven

• Dyrenesbeskyttelse.dk

En forsker og hjertespesialist intervjues. Han viser til en studie han har deltatt i. Resultatene viste at de som tar omega-3-tilskudd, har økt risiko for rytmeforstyrrelser i hjertet. Dette er en norsk studie der pasientene kom fra tre sykehus i Oslo-området samt Stavanger.

Det er alvorlig hvis det er slik at kosttilskudd i form av fiskeoljekapsler kan utløse alvorlige rytmeforstyrrelser. Kan det være riktig?

Prøvet ut på eldre hjertepasienter

Jeg så nærmere på studien. Den er publisert i tidsskriftet Circulation i november 20201. I alt 1014 pasienter var inkludert. De hadde nylig hatt et infarkt og var 75-82 år. Halvparten fikk daglig 1,8 gram omega-3-fettsyrer fra fiskeoljekapsler. Halvparten fikk kapsler med maisolje i stedet. I tillegg fortsatte en av fire å ta ei skei tran daglig.

I løpet av de neste to årene ble pasientene fulgt opp. Henholdsvis 108 i fiskeolje-gruppa og 102 i maisolje-gruppa fikk nye hjertesymptomer, hjerneslag eller døde i oppfølgingstida. 108 mot 102 er i praksis ingen forskjell og kan tilskrives tilfeldigheter.

80 prosent av hva?

Så kommer årsaken til at legen advarer mot rytmeforstyrrelser: I pasientgruppa hadde om lag en av fire hatt rytmeforstyrrelser før studien startet. I alt var det 759 som ikke hadde hatt det. Disse ble inkludert i analyse nummer to.

Tilleggsanalysen viste at det i fiskeoljegruppa var noen flere som fikk rytmeforstyrrelser for første gang, 28 av 372 pasienter (7,2 prosent). I maisoljegruppa var det 15 av 387 (4,0 prosent). Dette er en forskjell på 3,2 prosentpoeng og og ikke statistisk pålitelig. Man kan riktig nok regne ut at risikoen blant de som tok omega-3 var 80 prosent høyere enn risikoen blant de som fikk maisolje. Men 80 prosent av hva? Det er et intetsigende tall hvis man ikke opplyser om grunnlaget og den absolutte forskjellen på 3,2 prosentpoeng.

Dårlig grunnlag for advarsler

Tilbake til pasientene: Dette var altså en gruppe 80-åringer som var inne til behandling på sykehuset. De hadde i utgangspunktet dårlig hjertehelse. Det er ikke overraskende at nye symptomer oppsto, enten de tok fiskeolje i tillegg til annen behandling, eller ikke.

Jeg ville ikke brukt denne studien til en generell advarsel mot omega-3-tilskudd, særlig ikke når man snakker til yngre folk. Jeg oppfatter det slik at artikkelen i Aftenposten er rettet mot personer med friske hjerter, siden den er publisert i bilaget «Sprek» først.

Vi trenger at det i blodet sirkulerer små mengder omega-3-fettsyrer hele tida, fettsyrene er viktige også for andre organer enn hjertet. Som en forsker fra Tromsø sier når det gjelder forebyggelse av blodpropper i venene: vi trenger ikke mye omega-3, vi trenger bare nok. Se min artikkel “Har du spist makrellen din i dag?”

Der har Aftenposten-artikkelen et poeng, vi trenger ikke store mengder omega-3. Men hvis du ikke spiser fisk, kan du dekke omega-3-behovet med en kapsel i ny og ne, eller ei skei tran. Jeg vil imidlertid anbefale fisk fordi vi da får en rekke andre næringsstoffer i tillegg. Men at daglig tilskudd av fiskeoljekapsler nærmest er farlig, har vi dårlig belegg for.

Artikkelen i Aftenposten avslutter med å framsnakke omega-9-fettsyrer. Nye forskningsresultater skal være i kjømda. Vi får vente med å mene noe om dette til de resultatene kommer.

Photo: Lesser sandeel (tobis) is long and slender. Maximum length and weight about 26 cm, 100 grams. Photo: Leif Nøttestad / Institute of marine research.

From whale oil to fish oil

We go back to Fredrikstad in the early 1900s. The Denofa hydrogenation factory begins production of hydrogenated whale oil brought to Norway from Antarctica. The oil is hydrogenated, i.e. hardened into solid fat. In a previous article, I wrote about how the pharmacist Helge T. Offerdahl in 1913-1916 managed to get this fat approved as human food.

Despite Offerdahl’s persistent efforts, the hydrogenated whale fat did not become a success for Denofa during the first ten years. Then the story changed. In 1921, the engineer Carl Fr. Holmboe returned to the factory after a stay in England where he had worked for a company in the same industry, Lever Brothers. He moved back to Norway so that his children could grow up there.

- If I had known what I was getting into, I doubt that I would have returned, he wrote in his memoirs.

What he went to was a Denofa in financial crisis. He got loan from Lever Brothers, solved the crisis, and started marketing the hydrogenated whale fat to the margarine factories. Sales increased, but not enough. The solution was to improve the quality of the hydrogenated fat, he believed. This decision led to the herring, capelin and sandeel populations being threatened.

Semi-solid and harmful fat

Holmboe and the chemical engineer Jacob Lund worked intensively on the hydrogenation process. In the autoclaves, they mixed whale oil, hydrogen gas and the catalyst nickel. By changing the way they applied nickel, they figured out how to control the hydrogenation process. Finally, after several years of experimentation, they were able to produce both solid and semi-solid hydrogenated whale and herring fat. Best of all – it didn’t taste or smell of whale and herring.

The new edible fat was low-hydrogenated, meaning it had absorbed less hydrogen. In modern terms we call it trans-fat. Indeed, Holmboe found that the fatty acids changed shape in the process. The fat was different from the fat the pharmacist Offerdahl had had approved a few years earlier. It was so anomalous that it had to be tested on humans. Two students participated in a trial at the University of Oslo. The results showed that the new low-hydrogenated fat was well absorbed from the gastrointestinal tract and utilised in the body. No short-term adverse effects were detected.

For the margarine industry, this low-hydrogenated fat was the perfect ingredient. The fact that the fat could be made semi-solid and suitably soft was related to a high content of trans fatty acids.

Today, we know that the abundance of trans fatty acids in the low-hydrogenated fat caused a countless number of heart attacks in the long term.

Soon, the new semi-solid fat was the favourite for margarine factories. In 1934, 84 percent of whale oil from Antarctica unloaded in Europe was used in margarine production. Herring oil was also quickly adopted. During the last world war there was a break in the production, but then sales picked up sharply when the war ended in 1945.

Fat is an environmental issue

How does this relate to the situation for the sandeel today? Sandeel was the last species of fat fish from Norwegian waters that was threatened from margarine production. First, the whaling in Antarctica ended with the near extinction of blue whales. Then there was intense herring and capelin fisheries with subsequent herring and capelin crisis. Then there was a cod crisis because the cod preys on capelin. To borrow a title from the journal Nature: Fat is an environmental issue.

The sandeel fishery catches increased in the 1970s. Oil from sandeel and imported fish replaced oil from whales, herring and capelin.

Photo: The lower jaw of the lesser sandeel (tobis) is shaped like a mini excavator. It burrows in coarse sand in the seabed and lives there during wintertime. Later the larvae and small fish burrow down where their parents lived. Photo: Institute of marine research.

In the 1990s, part of the sandeel population escaped the trawl bags because it lived in the sandy seabed between boulders at the bottom of the North Sea. It was difficult to trawl there, and sandeels survived in this area. Some sandeels also live on the Viking Bank outside the West coast of Norway. In this area the stock has been critically low since the late 1990s due to fishing and probably gas- and oil industry nearby.

When catches fell, the fishing industry assumed that the stock would regulate itself according to the simple logic: low catches mean reduced fishing until the number of sandeels increases and fishing subsequently starts over again. This logic failed. Around 2000 extinction was nearby. By regulation from 2003 Norway managed to protect the stock in the Norwegian area of the North Sea.

The predation continues

By this time, the Norwegian margarine industry had stopped using hydrogenated marine fat, and other food manufacturers had followed suit. One might think that the sandeel would be left alone when margarine producers stopped buying hydrogenated fish fat. But at this time another industry asked for fish meal and oil: the fish farming industry.

Despite the regulation, the catches were still too high. Subsequently in 2025, sandeel fishing was closed in Norwegian waters of the North Sea.

At the same time sandeel fishing had been closed in English and Scottish waters. The decisions were taken to protect vulnerable seabird populations and support the wider marine environment.

… the closure of the sandeel fishing i English waters of the North Sea remains necessary to achieve our objective of improving the protection and recovery of the marine ecosystem, as well as the Good Environmental Status (GES) of UK waters. (From: Cabinet Office and Department for Environment, Food & Rural Affairs, 2 May 2025).

This year, Norway will re-open sandeel fisheries in some areas of the North Sea. In addition, oil- and gas industry has planned to drill in these areas. This means that the sandeel is threatened from both the fishing industry and the oil- and gas industry - as well as the Norwegian government which is responsible for the decision-making.

If the sandeel disappears, ecosystems could collapse. Cod, haddock, whiting, saithe, pollack, flounder, and sea birds prey on sandeel. For nature a depletion of sandeel can have major ripple effects on life above and below water on the coast. It is about time the predation on sandeel stops.

Sources

Institute of marine research, fact sheet: Sandeel / Tobis.

NRK – Norwegian broadcasting corporation: Trosser advarsler – ny oljetillatelse i matfatet til lundefuglen

Directorate of fisheries. Regulation of sandeel fisheries in 2026 / Regulering av fisket etter tobis i 2026. Sak-28-2025-tobis.pdf

Norwegian environmental agency. Status of knowledge for lesser sandeel in Norwegian zone of the North Sea. Report from marine research 2021-33. (Summary in English).

gov.uk: https://www.gov.uk/government/news/response-to-arbitration-tribunal-final-report-uk-sandeel-the-european-union-v-the-united-kingdom-of-great-britain-and-northern-ireland

If you read Norwegian, take a look at my book on the history of margarine and trans fatty acids in the Norwegian diet. “The dangerous oil adventure. The history on whale and fish fat in margarine”, Orkana Publishing 2023. Order the book.

Tobisen er lang og slank og en av fem arter i havsil-familien. Fisken kan bli opptil 26 cm og veie 0,1 kg. Fotograf: Leif Nøttestad / Havforskningsinstituttet.

Fra hvalolje til fiskeolje

Vi går tilbake til Fredrikstad på begynnelsen av 1900-tallet. Fettherdingsfabrikken Denofa har startet produksjon og tar imot hvalolje fra Antarktis. Oljen hydrogeneres, det vil si herdes til fast fett. Jeg skrev i forrige artikkel om hvordan apotekeren Helge T. Offerdahl i 1913-1916 klarte å få dette fettet godkjent som menneskemat.

Til tross for Offerdahls iherdige innsats ble herdet hvalfett likevel ingen suksess for Denofa de første ti årene. Så endres historien. I 1921 kommer ingeniør Carl Fr. Holmboe tilbake til fabrikken etter et opphold i England hvor han hadde arbeidet for en bedrift i samme bransje; Lever Brothers. Han flytta tilbake til Norge for at barna skulle vokse opp her.

- Hadde jeg visst hva jeg gikk til, er det tvilsomt om jeg hadde kommet tilbake, skriver han i memoarene.

Det han gikk til, var et Denofa i økonomisk krise. Han løste krisen, skaffet lån fra Lever Brothers og gikk i gang med å markedsføre det herdede hvalfettet til margarinfabrikkene. Salget gikk bedre, men ikke bra nok. Løsningen måtte være å bedre kvaliteten på fettet, mente han. Denne avgjørelsen ble en suksess for bedriften, men en tragedie for naturen. Den førte til nær utryddelse av blåhvalen, og til at sild-, lodde- og nå også tobisbestanden ble trua.

Halvfast og helsefarlig fett

Holmboe og kjemiingeniøren Jacob Lund jobbet intenst med herdingsprosessen. I autoklavene blandet de hvalolje, hydrogengass og katalysatoren nikkel. Ved å endre på måten de tilførte nikkel på, fant de ut hvordan de kunne styre opptaket av hydrogen i fettet. Til slutt, etter flere års eksperimentering, kunne de produsere både fast og halvfast hydrogenert hval- og sildefett. Best av alt – det verken smakte eller luktet av hval og sild.

Det nye fettet var lavherdet eller lavhydrogenert, noe som betyr at det hadde tatt opp mindre hydrogen. Holmboe fant at fettsyrene endret form i prosessen. Dette var derfor et annet fett enn det apotekeren Offerdahl hadde fått godkjent noen år tidligere. Det var så avvikende at det måtte prøves ut på mennesker. Dette siste problemet måtte også løses. To studenter var forsøkspersoner. Resultatene viste at også det nye lavherdede fettet ble tatt opp fra mage-tarmkanalen og utnyttet i kroppen. Universitetet i Oslo godkjente fettet.

For margarinindustrien var dette den perfekte ingrediensen. Ingen kortsiktige bivirkninger på mennesker ble notert. At fettet kunne gjøres halvfast og passe mykt hadde sammenheng med et høyt innhold av transfettsyrer. I dag vet vi at transfettsyrene i det lavherdede fettet kan gi alvorlige bivirkninger på lang sikt. Men det var ingen langvarig utprøving og heller ingen registrering av mulige bivirkninger, slik vi i dag registrerer bivirkninger av legemidler.

Snart var det nye halvfaste fettet favoritten for margarinfabrikkene. I 1934 ble 84 prosent av hvaloljen som ble losset i Europa, brukt i margarinproduksjon. Også sildolje ble raskt tatt i bruk. Under siste verdenskrig var det en pause, men så tok salget seg kraftig opp da krigen sluttet i 1945.

I Norge subsidierte staten det marine fettet, for det gjaldt å skaffe befolkningen billige kalorier. Dessuten sparte staten valuta fordi man brukte norske råvarer i stedet for kokosfett og planteoljer som måtte importeres og krevde valuta.

Fett er en miljøsak

Hvordan henger dette sammen med situasjonen for tobisen? Tobis var siste fiskeslag i rekka av pattedyr og norsk fisk som forsvant i margarinproduksjon. Først hadde vi et hvaleventyr, så et sildeeventyr med påfølgende kriser. Etter sildekrisa kom loddekrise, samt torskekrise fordi torsken lever av lodde. Regulering i 1987 berga lodda. For å låne en tittel fra tidsskriftet Nature: Fett er en miljøsak.

På 1970-tallet utvikla tobisfisket seg voldsomt. Margarinfabrikkene gikk for fullt, eksporten likeså. Olje fra tobis erstatta noe av oljen fra hval, sild og lodde.

Se på nærbildet av en tobis nedenfor. Underkjeven er formet som en mini-gravemaskin. Den graver seg ned i sandbunn og lever der store deler av året. Den kommer bare opp for å spise alger og gyte. Larvene og småfisken graver seg ned der foreldrene bodde.

Tobisen bruker den spise kjeven til å grave seg ned i sandbunnen. Foto: Havforskningsinstituttet.

På 1990-tallet kom en del av tobis-bestanden seg unna trålposene fordi den levde i sanden mellom steinblokker på bunnen av Nordsjøen. Her var det vanskelig å tråle, og tobis som hadde heimen sin her, overlevde. Noe tobis lever også på Vikingbanken utenfor Vestlandet, men det er lite igjen. Den har vært offer for tråling, og i tillegg er området utsatt for forurensning fra nærliggende olje- og gassindustri. Begge deler kan forklare at tobisbestanden på Vikingbanken har vært kritisk lav siden slutten av 1990-tallet.

Fiskerinæringen antok at bestanden ville regulere seg selv ut fra den enkle logikken: små fangster betyr redusert fiske, når antallet tobis øker igjen, kan fisket starte på nytt. Men det var for enkelt å tenke slik. Utryddelsen var nær. En siste redningsaksjon skjedde da Norge klarte å få til en egen norsk regulering for rest-bestanden i Nordsjøen. Det var i 2003.

Ikke fred å få

Ved årtusenskiftet hadde norsk margarinindustri sluttet å bruke herdet marint fett, og andre matprodusenter fulgte etter. Man kunne tro at tobisen da fikk være i fred. Men nei, da sto en annen kunde i klar: oppdrettsindustrien. Tobisen ble mat for oppdrettslaksen i stedet, i form av fiskemel og -olje.

Til tross for reguleringen ble det fortsatt fisket for mye. I 2025 ble fisket stoppet. I år er det åpnet igjen. Bestanden trues derfor på to fronter, av fisket og petroleumsvirksomhet.

Hvis tobisen forsvinner, kan økosystemer falle sammen. Tobisen er mat for torsk, hyse, hvitting, sei, lyr, flyndre og sjøfugl. Lite tobis kan bety mindre sei, torsk og hyse. Tobismangel kan gi store ringvirkninger for livet over og under vann langs kysten.

Men hvem bryr seg om tobisen når det er mer kortsiktige penger å hente på å skaffe oppdrettslaksen mat og å vedlikeholde aktiviteten i olje- og gassnæringen? For folkehelsa har vi sett langsiktige helseskader av det herdede fettet. Hvilke langsiktige miljøskader vil en utryddelse eller nær-utryddelse av tobisen få? Det er bare ett å si: rovdriften må ta slutt, også i Norge. Storbritannia stoppet tobisfisket i sine farvann i 2024, til tross for protester fra EU. Formålet var å beskytte sjøfugl og økosystem.

Kilder

Tobis | Havforskningsinstituttet

Hånes H. Kapittel II i: Det farlige oljeeventyret. Historien hval- og sildefett i margarinen. Orkana forlag. 2023. Bestill boka her.

Trosser advarsler – ny oljetillatelse i matfatet til lundefuglen – NRK Norge

Fiskeridirektoratet. Regulering av fisket etter tobis i 2026. Sak-28-2025-tobis.pdf

Miljødirektoratet. Kunnskapsstatus for havsil <tobis> i norsk sone av Nordsjøen. Rapport fra havforskningen 2021-33.

gov.uk: https://www.gov.uk/government/news/response-to-arbitration-tribunal-final-report-uk-sandeel-the-european-union-v-the-united-kingdom-of-great-britain-and-northern-ireland

The man is the pharmacist Helge T. Offerdahl. He had been a driving force in establishing Denofa, a hydrogenation plant for whale oil in Fredrikstad, a harbour-town in south-eastern Norway. So far, most of the hydrogenated fat had been exported to soap factories in Great Britain.

Offerdahl was convinced that hydrogenated whale oil was edible and could be mixed in margarine, shortening and other foods. This is a stupid idea; he was told by the members of Denofa’s board. Stubborn and offended Offerdahl went to Germany on his own initiative. In Germany he had business associates helping him to prove that hydrogenated whale oil was edible. The crucial point was to prove that the oil was absorbed in the intestines to the same degree as butter.

Hydrogenated whale oil, second generation. The fat Offerdahl tested in Berlin probably tasted “whale” and had lower quality. Photo: Mekonnen Wolday, Whaling museum in Sandefjord, Norway.

A new, cheap fat

At this time the edible fat industry was entering the second phase of product development. Until now shortening and margarine had been produced from natural fats like tallow and coconut fat. The American industry was already entering the second phase; using hydrogenated oils in the production. The first product was Crisco produced from hydrogenated cotton oil.

In Norway and northern Europe the margarine industry was still in the first phase, demanding only natural solid fats, such as tallow, coconut and palm kernel fat to mix in their products. In Offerdahl’s opinion hydrogenated whale oil could replace at least some of these natural fats.

In Germany, Offerdahl wore himself out to prove that hydrogenated whale oil was edible. He was almost 60 years old and had been in Germany for several months to conduct testing in the laboratory and on animals. Now in Berlin, he was to perform the final work, analysing faeces and urine to document that the whale fat was absorbed in the human intestine to the same extent as butter.

Offerdahl himself was the only study subject, because there had been problems finding someone to participate in the study. After two days on the whale oil diet four candidates denied continuing. They could not stand eating more of this fat, they said.

In the morning when Offerdahl fainted in the street, he had delivered the last stool and urine samples to the laboratory. He was exhausted after the long-term diet experiments, first a period on butter and then two periods on hydrogenated whale fat. At the same time, he was working in the laboratory from early morning till late evening.

Got visual illusions

The day after the incident in the street, he went to the institute again. Now, he got visual illusions. Around the heads of people he met in the street there were black circles, in some cases resembling snakes and birds. He had to go to the institute by car.

“You’re overworked,” says Professor Franz Müller as he steps forward. Müller is not surprised. “I’ve been waiting for this,” the professor said, and ordered four days rest without reading, without talking to anyone, and with the least amount of light.

Müller had warned Offerdahl against being a study subject himself. Remember the Maretti margarine, he had said. About two years earlier, a margarine factory in the Hamburg area had mixed a cheap Indian seed oil into the margarine. Toxic substances caused severe vomiting and some deaths. This Maretti scandal happened even though the seed oil had been examined and analysed beforehand.

Could the disturbances Offerdahl experienced be related to unknown substances in the whale fat? No, not at all is the unspoken question in the autobiographical text he wrote 22 years later. Later in his life he never experienced anything like it.1

Equal to butter

The laboratory analyses showed that butter and hydrogenated whale fat were absorbed in the intestine to the same extent, 95 percent. There were no side effects. However, when professors at the University of Oslo, Norway, was asked to assess the work, they demanded that the fat should be tested on younger subjects as well. In Stockholm a benevolent professor Johansson engaged two younger people for the diet experiment. The result was the same as in Berlin. Consequently, in 1916 the fat was approved after testing on a total of three human beings, a cat and two dogs.

The beginning

Offerdahl’s work on the hydrogenated whale fat is part of the history of the margarine and hydrogenation industry.

In 1913 hydrogenated cotton seed oil and other hydrogenated plant oils were already ingredients in shortenings and margarines in the US. In US the shortening Crisco was introduced in the market in 1911 and became a success. In Europe it took some years before hydrogenated oils became an important ingredient in margarines, shortenings and cooking oils. Another difference was that European industry after some years used huge volumes of hydrogenated marine oils. In Berlin Offerdahl tested the first version of this hydrogenated fat.

I must admire Offerdahls effort but not the purpose of his work. Hydrogenated fats and oils are associated with an increased risk of heart attack due to the trans fatty acids formed during the hydrogenation process. This was not known in 1913 - 1916. The next version of the hydrogenated marine oils was developed around 1930. This contained significantly more trans fatty acids than the fat Offerdahl tested. More about that in a later post.

From a remote area on the west coast

What brought a guy from a small farm in the remote western fjords of Norway to become an industrial entrepreneur and later travelling to Berlin to study the characteristics of whale oil? Strong belief in his own ideas as well as the power to carry out these ideas, writes Henrik Andersgaard in a biography.2

At the age of 12, Offerdahl bought a chemistry textbook by mail order. He read the book several times. A couple of years later, he was to row the master across the fjord for errands at the town of Lærdalsøren. While waiting for the return trip, Offerdahl walked into a house with a sign telling it was a pharmacy. The shelves were like pages in the textbook. But he found that some labels were wrongly spelled. “It should say H2SO4, not SO3, he says to the pharmacist and points to a bottle of sulphuric acid. The pharmacist looked at him and replied: “Perhaps you would like to come to the pharmacy?”

Offerdahl was overwhelmed by the offer. “That night I rowed the master home in a terrific storm, rowed so the blood ran off my nails,” the old pharmacist told the local newspaper Østlandsposten interviewing him for his 75th anniversary.

The young boy later got a job as an apprentice in the pharmacy and went on to study pharmacy. He was particularly interested in food chemistry, and in this way, he came across the issue of hydrogenation of whale oil, which I write about in the book “The Dangerous Oil Adventure. The story of whale and fish fat in margarine” (in Norwegian).3

Was Offerdahl a poor hero who became a winner in the end? Perhaps he rather was an underdog who was successful in his time. He was not well known in the society but was given a place in the textbooks.

A massacre

The history of the hydrogenated marine oils did not end with Offerdahl. His effort was just the start. Today we know that many lives could have been saved if Norwegian industry never had started hydrogenating marine oils. In Antarctica, numerous blue whales could have survived if the margarine industry did not push for more whale oil. It was a massacre; 150.000 blue whales were killed.

The deaths among humans and marine animals occurred after Helge T. Offerdahl suddenly died from a stroke while skiing in the woods outside Oslo, Norway, in 1938.

His story is a reminder to consider not only the immediate benefits of foods such as the energy content and digestibility, and the absence of short-term side effects. Side-effects may occur in the long term. Edible fat is an environmental issue as well, nature may be affected in ways not imagined by the pioneers. Long-term effects are more difficult to spot than short-term effects. This is the case both when the driving force is a single, stubborn man and a powerful food industry.

I am not sure that all ingredients in the processed foods consumed today are better tested, and environmental effects better considered, than the hydrogenated oils first introduced at the beginning of the 1900s.

Litterature

Farmasøyten og apotekaren er Helge T. Offerdahl. Han har vore ei drivkraft bak etableringa av den nye feittherdingsfabrikken Denofa i Fredrikstad. Produksjonen av herda kvalolje er no godt i gang. Feittet blir levert til såpefabrikkar og anna industri. Kundane er blant anna Lilleborg fabrikker.

Kvalolje etter herding. Dette er andre generasjon herda kvalfeitt. Det feittet som Offerdahl prøvde ut i Berlin, hadde truleg dårlegare smakskvalitet, sidan dei første forsøkspersonane ikkje klarte å ete det. Foto: Mekonnen Wolday, Hvalfangstmuseet i Sandefjord.

Offerdahl meinte at Denofa-styret satsa feil. Feittet kunne etast, det var nyttig mat, meinte han. Denofa burde produsere for matvareindustrien. Få ville høyre på han. På eige initiativ drog han derfor til Tyskland. Her i Berlin var han i ferd med å slite seg ut for å skaffe bevis for at herda feitt var nyttig mat. Han var nesten 60 år gammal og hadde vore i Tyskland i fleire månader for å drive utprøving av kvalfeittet. Han analyserte avføring og urin for å dokumentere at herda kvalfeitt blei tatt opp frå tarmen i like stor grad som smør. Dette var viktig i ei tid då det var mangel på fast feitt i Nord-Europa, slik som talg, flesk og smør. Herda kvalfeitt kunne bli det nye matfeittet. Dette var lenge før planteoljene fløymde inn i matindustrien og butikkhyllene.

Offerdahl sjølv var den einaste forsøkspersonen, for det hadde vore vanskeleg å få andre til å ete kvalfeitt. Fire personar takka nei etter å ha prøvd. Det smakte for mye “kval”. Dette ville dei aldri meir ete, var tilbakemeldinga. Offerdahl derimot åt kvalfeittet “med den samme letthet som han spiste smør”.1 Den morgonen då han besvimte i gata, hadde Offerdfahl levert den siste avførings- og urinprøva på laboratoriet. Han var sliten etter langvarige diettforsøk. Samtidig sto han i laboratoriet frå morgon til kveld.

Fekk hallusinasjonar

Dagen etter at han fall om i gata går han på ny til instituttet. No får han synsforstyrringar. Det er svarte ringar rundt ansikta til folk han møter på gata. I nokre tilfelle er ringane forma som slangar og fuglar. Han måtte ta ein bil for å kome seg til instituttet.

– Du er overanstrengt, seier professor Franz Müller då han kjem fram. Müller er ikkje overraska. Han har sett at Offerdahl har jobba svært lange dagar i laboratoriet. – Dette har eg venta på, sa professoren og forordna fire dagars kvile utan å lese, utan å snakke med nokon og med minst mogleg lys.

Müller hadde advart Offerdahl mot å bruke seg sjølv som forsøksperson. Hugs Maretti-margarinen, minte han om. Dette var ein stor skandale. Ein fabrikk i Hamburg-området hadde berre eit par år tidlegare blanda inn ein billeg, indisk frøolje i margarinen. Giftige stoff i frøoljen ga sterke brekningar og førte til fleire dødsfall. Dette skjedde trass i at frøoljen var undersøkt og analysert på førehand.

Kunne forstyrringane Offerdahl opplevde ha samband med ukjende stoff i kvalfeittet? Nei, langt ifrå er undertonen i den sjølvbiografiske teksten han skreiv 22 år seinare. I dei åra som hadde gått frå forsøket i Berlin til han sat og skreiv på sjølvbiografien, opplevde han aldri noko liknande.2

Likestilte smør og kvalfeitt

Laboratoriearbeidet viste at smør og herda kvalfeitt blei tatt opp frå tarmen i like stor grad, 95 prosent. Det var ingen biverknader. Offerdahl sende rapporten til departementet i Oslo, som sende den vidare til Universitetet. Her kravde fagmiljøet at feittet også måtte prøvast på yngre personar. I Stockholm fekk han hjelp av ein velvillig professor Johansson som engasjerte to yngre personar til diettforsøka. Resultatet blei det same som i Berlin. I 1916 var rapporten klar og fagfolka konkluderte med at herda kvalfeitt var fullverdig mat. Det var fritt fram for industrien å blande det i margarin.

Offerdahls arbeid er historisk. Resultata la grunnlaget for seinare utvikling og bruk av store mengder kvalfeitt i norsk og europeisk margarinindustri. Eg må beundre innsatsen, men beklage formålet. Herda kvalfeitt er forbunde med auka risiko for hjerteinfarkt fordi det inneheld transfeittsyrer. Neste versjon av det herda kvalfeittet vart utvikla rundt 1930. Det inneheldt betydeleg meir transfeittsyrer enn det feittet Offerdahl prøvde ut, men meir om det ein annan gong.

Frå husmannsplass

Kva var det som brakte ein gut frå husmannsplassen Kleivi i Årdal i Sogn vidare til Fredrikstad som industrigründar og seinare til Berlin? Sterk tru på eigne idear og kraft til å gjennomføre det han hadde sett føre seg, skriv Henrik Andersgaard i ein biografisk artikkel på farmatid.no 3

Som 12-åring bestilte Offerdahl ei lærebok i kjemi på postordre. Han las boka om att og om att. Eit par år seinare skulle han ro husbonden over fjorden fordi han hadde nokre ærend på Lærdalsøren. Mens han venta på tilbaketuren, gjekk Offerdahl inn i eit hus det sto Apotek på. Hyllene var som ei utgåve av læreboka. Men han fann feil. «Det skal stå H2SO4, ikkje SO3 seier han til apotekaren og peikar på flaska med svovelsyre. «Du vil kanskje komme på apotek», spør apotekaren.

Det var som ein himmel opna seg for guten.

- Den natta rodde eg husbonden heim i forrykende storm, «rodde så blodet av neglene sprang, fortalte den gamle apoteker» til Østlandsposten då han vart intervjua i samband med 75-årsdagen.

Ungguten fekk jobb som dreng og seinare læregut i apoteket. Ferda gjekk vidare til farmasøyteksamen. Han var særleg interessert i matvarekjemi, og slik hamna han borti kvalfeitt, som eg skriv om i boka «Det farlige oljeeventyret. Historien om hval- og fiskefett i margarinen».4

Enkelte har samanlikna Helge T. Offerdahl med Askeladden. I norske folkeeventyr er Espen Askeland eit ideal og ein helt som kjem frå fattige kår. Han er yngstesonen som ingen forventar noko av, han er litt lat, snill og lett å ha med å gjere, men sigrar likevel til slutt.

Dette passar ikkje heilt på Offerdahl. Han kom frå fattige kår, men elles er det ulikt. Han var eldst av seks søsken, sette krav til seg sjølv og jobba hardt for å forsørge seg og familien. Apotekaryrket var den gong dårleg betalt, og han tok derfor mange ekstraoppdrag. Blant anna var han lærar i kjemi og ernæringsfysiologi, og han var rettskjemikar og konsulent for politi og tollvesen.

Var Offerdahl ein helt som sigra til slutt? Kanskje han heller kan kallast ein underdog som gjorde suksess i den tida han levde i. Han vart ikkje kjent i samfunnet, men fekk ein plass i fagbøkene. Han medverka til at det herda kvalfeittet kunne blandast i margarin og slik gi folk kaloriar då det var matmangel under første verdskrig og seinare.

Brutal historie

Historia om det herda kvalfeittet slutta ikkje med Offerdahl. Han innsats var berre starten. I dag veit vi at mange liv kunne ha vore spart om norsk industri aldri hadde begynt å herde kvalfeitt. I Antarktis kunne talrike blåkvalar ha overlevd dersom ikkje margarinindustrien pressa på for å få meir og meir kvalolje. Til slutt var havet nesten tomt for blåkval.

Dødsfalla blant menneske og havdyr skjedde etter at Helge T. Offerdahl døde på ein skitur i Nordmarka i 1938. Det er ei påminning om at vi må vente med å utrope folk til heltar. Det minner oss også om at mat er meir enn kaloriar. Alt som kan etast, fordøyast og omdannast til energi er ikkje nødvendigvis bra for helsa. Følgjer kan oppstå både på kort og lang sikt. Dei langsiktige følgjene for helse og miljø er vanskelegast å få auge på. Det gjeld enten det er ein enkelt mann eller ein heil industri som er drivkrafta.

Kjelder

The Oslo Diet-Heart Study

Let’s journey back to Oslo, Norway, some 60 or 70 years ago. Each week, patients suffering myocardial infarction arrived at hospitals. Some died soon after arrival, or their struggle ended in the ambulance. Others never made it to a doctor’s care, their stories ending with a direct passage to the morgue.

The epidemic of heart attack was surging towards its peak in Norway, casting uncertainty and dread across the population. Anxieties ran deep: What if a father and breadwinner was claimed without warning? Would those left behind be able to carry on?

Against this backdrop of fear and loss, Norwegian doctors began to pay close attention to the latest findings emerging from across the Atlantic. American researchers argued that lowering serum cholesterol could significantly reduce the risk of coronary heart disease and related deaths. By replacing saturated fats with plant oils rich in polyunsaturated fats, the tide might turn. Inspired by these claims, Norwegian medical practitioners saw a possibility.

Enter Paul Leren, a young doctor driven by the urgency of the crisis and the hope American research seemed to promise. Cooperating with professors at the medical school in Oslo, he designed the Oslo Diet-Heart Study as part of his doctoral work.

Leren recruited men who had already survived a heart attack—a group living with the constant threat of relapse and sudden death. The study was designed to test if reducing saturated fat and increasing plant oils could protect heart attack survivors from further illness.

Advertisement for PER margarine in 1956. It says: “We don’t want to brag, but fact is: we are selling more and more of the delicious PER margarine. It is excellent for frying, as a spread and in stews”.
About 60 - 70 per cent of the fat in PER and other common Norwegian margarines at the time was partially hydrogenated whale and fish oil with a lot of trans fatty acids.

A total of 412 men agreed to participate in the Oslo Diet-Heart Study. Half of them made up the control group and continued to follow a typical Norwegian diet with margarine as the main source of fat, used as a spread and for cooking. In addition, the diet usually contained some butter, bacon and whole milk. The men in the experimental group replaced these solid fats with soybean oil, half a litre a week. In addition, they were provided with canned sardines in cod liver oil, because fish fat is also rich in polyunsaturated fats.

The first men started their dietary period in November 1958. The results were published for the first time in 1966 and were disappointing. However, there were slightly fewer who got a relapse of coronary heart disease or died in the soybean oil group. Since the results appeared to be favourable, the study was included in scientific reviews concluding that lowering the intake of saturated fat and substituting it with polyunsaturates from plant oils was healthy. In this way the study’s outcomes would ripple far beyond Oslo, shaping medical guidelines for decades to come.

Some other studies also pointed in the same direction, among them a study from Helsinki. In retrospect, both this and the Oslo study had major shortcomings.

Like a relay baton

For decades, the advice to cut down on saturated fat made its way through committees and countries, handed on like a relay baton. In Norway, the United States and beyond, expert panels echoed each other’s recommendations year after year. Most recently, in 2024, the Nordic dietary guidelines repeated previous fat recommendations from 2012, which traced back to the US dietary guidelines launched in 1980. These were in turn based on recommendations from the American Heart Association (AHA), which published dietary recommendation on fat and cholesterol from 1961 to 1973.

But now it is probably over, at least in the United States. Perhaps the Nordic countries will follow suit. Some days ago, US Secretary of Health Robert F. Kennedy presented the new Dietary Guidelines for Americans (DGA) for 2025–2030. This announcement included a detailed 50-page scientific report and a comprehensive appendix, reflecting the latest evidence and a willingness to re-examine past assumptions.

The scientific report explicitly states that when the Oslo Diet-Heart Study is excluded from systematic reviews that form the scientific basis of the dietary recommendation on fat, there is no indication of benefit attributed to replacing saturated fats with plant oils. In other words, there is no indication that children (from age two), adolescents and adults should eat little saturated fat, less than 10 percent of energy intake as stated in the 2020-2025 DGA and the Nordic Recommendations 2012 and 2023.

The shortcomings or biases in the Oslo Diet-Heart Study are shaped by the limitations of its era—most notably, the control group consumed margarine rich in trans fats, while the intervention group received significant amounts of omega-3 from canned sardines. Leren did not know that the control group had a diet rich in harmful trans fatty acids from margarine. What Leren thought was saturated fat was a mixture of saturated and trans fats. The beneficial effect of the omega-3 fatty acids from marine oils had yet to be discovered. Therefore, the results were not adjusted for the fact that the control group consumed far too little, and the experimental group very much omega-3.

In a previous Substack article, I wrote about the shortcomings of the Oslo Diet-Heart Study and similar outdated studies.

There is no reason to criticize Leren. Criticism must be directed at the researchers and professionals who have subsequently failed to take new knowledge into account. At least since the beginning of the 1990s, it is well known that trans fats and saturated fats are not the same thing, as I have written about in the book “The Dangerous Oil Adventure. The story of whale and fish fat in margarine” (in Norwegian language).

At last, a scientific committee has stopped copying previous committees. On page 30 of the US report, it says: “Overall, the RCT evidence [such as the Oslo Diet-Heart Study] does not provide causal support for reducing saturated fat below 10 % of energy or replacing saturated fat with linoleic acid-rich oils to prevent CHD or death.”

In the report, they also refer to research results from the 1960s - 1970s that were not published. Why? The results did not confirm the theory that plant oils and reduced cholesterol levels could prevent heart disease and death.

This shift marks a dramatic change in the story of dietary guidance on fat. For years, committees copied and reinforced previous recommendations, without fully accounting for new research or the limitations of older studies.

Indulge in tallow and butter?

Should we indulge into saturated fats – tallow, butter, whole milk and cream? I think we should be a little sober. The DGA report points out that research is needed to clarify which dietary fats and oils are most compatible with long-term health. The years which have passed since the Oslo Diet-Heart Study and similar studies were performed, have not been used to close these knowledge gaps.

Another knowledge gap must also be closed. It is often claimed that plant oils are harmful. And yes, perhaps those who eat a lot of plant oils get far too much polyunsaturated fat, shaping an imbalance in the body’s fatty acids. They may also ingest rancid products that form during thermally treatment of the oils in the purification process and when the oils are used for frying. Polyunsaturated fatty acids oxidize or go rancid easily. These are questions that need to be clarified. The DGA scientific report has a separate appendix on processed plant oils.

And if you’re left with a question mark and wondering what kind of fat to eat:

Make sure you have some fish fat with omega-3 fatty acids in your diet. In a previous Substack article, I wrote about omega-3 research from Tromsø, Norway. You also need some unsaturated fatty acids from plants (omega-6 fatty acids), but preferably get them from real, minimally processed foods, such as nuts, seeds, oats, wholemeal flour, and cold-pressed oils. Fat from meat and dairy products appears to be neutral, i.e. neither good nor bad.

Confusing sentence

It is confusing that the American report under the heading “Recommendations: Healthy fats” has included a sentence stating that the intake of saturated fat should be less than 10 percent of the energy intake. It is a copy from previous reports and is less than most people consume. Maybe someone has forgotten to delete the sentence in the proof, or we must take the statement as an expression of confusion in the Trump-administration. Or is there someone behind the scenes who just can’t break away from previous reports and the ‘10-percent recommendation’? In any case, that recommendation has now been set aside, along with the Oslo Diet-Heart Study.

Links

Dietary Guidelines for Americans 2025 - 2030. Site with links to dietary recommendations and the scientific report

Nordic Nutrition recommendations 2023 Released in 2024

If you read Norwegian, take a look at my book on the history of margarine and trans fatty acids in the Norwegian diet. “The dangerous oil adventure. The history on whale and fish fat in margarine”, Orkana Publishing 2023. Order the book.

I befolkningen er det redsel. Infarktepidemien tar mange liv. Hva skjer om en far og familieforsørger plutselig får hjertestans, segner om og dør? Kan familien klare seg økonomisk?

Men det er håp. Amerikanske forskere peker på at lavere kolesterolnivå i blodet kan forebygge. Planteoljer med flerumettet fett senker kolesterolet.

Den unge legen Paul Leren går i gang og planlegger en kostholdsstudie på menn som har hatt hjerteinfarkt. De er en høyrisikogruppe. De som har hatt ett infarkt, har høy risiko for å få et nytt.

Reklame for Per margarin i 1956. Om lag 60 - 70 prosent av fettet i Per og Melange margarin var delvis herdet hval- og fiskeolje med mye transfettsyrer.

I alt sier 412 menn ja til å delta i studien. 206 skal spise vanlig norsk kost med margarin, smør, flesk og helmelk, kort sagt leve som vanlig. 206 skal i fem år erstatte smør, margarin og flesk med fett fra soyaolje. I tillegg får de tildelt hermetikkbokser med sardiner nedlagt i tran. For fiskefett inneholder også flerumettet fett.

De første mennene begynner på dietten i november 1958. Resultatene kom i 1966 og var skuffende. Men det var noen færre som ble syke og døde i soyaoljegruppa enn i leve-som-før-gruppa. Siden resultatene tross alt var på den positive siden, ble studien i år etter år brukt som bevis for at det var bra for hjertet å spise lite fast fett fra kjøtt og melk, og bra å spise mye planteoljer med flerumettet fett. Også enkelte andre studier pekte i samme retning. Særlig ble det lagt vekt på en studie fra Helsingfors - men i ettertid ser vi at også denne hadde store mangler.

Kopieringsfestival

Rådet om å spise lite fast fett med mettede fettsyrer gikk som en stafettpinne fra komite til komite, i år etter år, i både Norge, USA og andre land. Den siste runden i denne kopieringsfestivalen skjedde da nye nordiske kostråd ble lansert i 2024. Rapporten kopierte de forrige fettrådene fra 2012, som hadde kopiert amerikanske kostråd som første gang ble lansert i 1980. Disse var igjen basert på anbefalinger fra amerikanske hjertespesialisters organisasjon (AHA) som publiserte kostråd om fett og kolesterol fra 1961 til 1973.

Men nå er det forhåpentligvis slutt. I alle fall i USA, og kanskje følger Norden etter? Tidligere denne uka la den amerikanske helseministeren Robert F. Kennedy fram amerikanske kostråd for perioden 2025-2030. Med kostrådene følger et 50 sider langt vitenskapelig grunnlag pluss 400 sider med vedlegg.

Her sies det tydelig at når Oslo-studien tas ut av grunnlaget for kostrådet om fett, er det ikke noe forskningsgrunnlag igjen som tilsier at barn, unge og voksne bør spise lite fast fett.

Manglene eller skjevhetene som det siktes til, er blant annet at Leren levde og virket i en tid da de færreste hadde hørt om transfettsyrer. Han visste ikke at kontrollgruppa, som spiste vanlig norsk mat på den tida, hadde et kosthold fullt av helsefarlige transfettsyrer fra margarin. Det Leren trodde var metta fett, var en blanding av metta fett og transfett. Den gunstige virkningen av omega-3-fettsyrene var ikke oppdaget, og derfor var ikke resultatene justert for at kontrollgruppa fikk i seg altfor lite, og forsøksgruppa svært mye omega-3.

I en tidligere Substack-artikkel har jeg skrevet om manglene ved disse utdaterte, foreldede studiene.

Det er ikke grunn til å kritisere Leren. Kritikken må rettes mot de forskere og fagfolk som i ettertid har latt være å ta hensyn til ny kunnskap. I alle fall siden begynnelsen av 1990-tallet har de visst at transfett og mettet fett ikke er det samme, slik jeg har skrevet om i boka «Det farlige oljeeventyret. Historien om hval- og fiskefett i margarinen».

Omsider har en vitenskapelig komite sluttet å kopiere tidligere komiteer. På side 30 i den amerikanske rapporten står det: «Alt i alt gir ikke kontrollerte studier [som Oslo-studien] støtte for at koronar hjertesykdom og død kan forebygges ved å redusere inntaket av metta fett til under 10 prosent av energien eller ved å erstatte metta fett med planteoljer.»

I rapporten viser de også til forskningsresultater fra 1960 - 1970-årene som ikke ble publisert. Årsaken? Resultatene bekreftet ikke teorien om at planteoljer og redusert kolesterolnivå kunne forebygge hjertesykdom og -død.

Fritt fram for talg og smør?

Er det da bare å kaste seg over metta fett – talg, smør, helmelk og fløte, slik de nye amerikanske kostrådene anbefaler? Vi bør være litt nøkterne. I rapporten påpekes det at vi ikke har forskning som viser hva som er den beste fettsyresammensetningen i kostholdet. Tida siden Lerens studie og liknende studier er ikke brukt til å tette disse gapene i forskning.

Også et annet kunnskapshull må tettes. Det påstås ofte at det er helsefarlig å spise mye planteoljer. Og ja, kanskje får de som spiser mye planteoljer i seg altfor mye flerumetta fett, slik at det blir ubalanse i kroppens fettsyrer. Kanskje får de i seg harskningsprodukter som dannes når oljene varmebehandles i renseprosessen. Flerumetta fettsyrer oksiderer eller harskner lett. Dette er spørsmål som må avklares. Den amerikanske rapporten har et eget vedlegg om planteoljer og varmebehandling.

Og hvis du står igjen som et spørsmålstegn og lurer på hva slags fett du skal spise:

Sørg for noe fiskefett med omega-3-fettsyrer, se en tidligere Substack-artikkel der jeg forteller om forskningsresultater fra Tromsø. En liten dasj andre umetta fettsyrer trenger du også, men få dem helst fra ekte, lite bearbeidet mat, som nøtter, frø, havre, sammalt hvetemel, annet fullkornmel og kaldpresset olje. Fett fra kjøtt og melkeprodukter ser ut til å være nøytralt, det vil si verken bra eller dårlig.

Forvirrende setning

Det er forvirrende at den amerikanske rapporten i en setning under overskriften «Anbefalinger: Sunt fett» har lagt inn en setning om at inntaket av metta fett bør være under 10 prosent av energien (kaloriene). Det er en kopi fra tidligere rapporter og er mindre enn hva de fleste spiser. Enten har de glemt å stryke setninga i korrekturen, eller vi får ta det som uttrykk for forvirringa i Trump-administrasjonen. Eller er det noen på bakrommet som ikke klarer å kappe trossa til 10-prosent-rådet?

I praksis er anbefalingen om maks 10 prosent metta fett kastet på sjøen.

Lenker

Dietary Guidelines for Americans 2025 - 2030: nettside med lenker til kostråd og vitenskapelig rapport

Nordiske kostråd 2023, lansert i 2024

Les mer om margarin: “Det farlige oljeeventyret. Historien om hval og fiskefett i margarinen”, Orkana forlag 2023. Bestill boka her.

A report from Manila in the Philippines appeared in one of the newsletters that I regularly receive from various research journals. The article caught my eye because the researchers had studied dietary habits and the CRP level in the blood of five- to seven-year-old children. There are not many such studies.

Increased level of CRP, short for C-reactive protein, is an indication of low-grade inflammation caused by obesity or a metabolic disease. The children’s diet was assessed to analyse possible associations between diet and inflammation.

Easily digestible food

The diet described in the report is depressing. Easily digestible, highly processed baked products, packaged snacks and instant noodles were common in most children’s diets.

In addition, many children consumed sweetened beverages, dried fruit with added sugar, and sweetened soybean curd.

In the children’s diet there were also healthy food and minimally processed foods, such as rice and fish, meat and poultry. However, fresh fruits, vegetables and fresh milk were consumed in small amounts.

Most strikingly, the children who had an increased level of CRP, consumed more commercially baked products, such as bread, cakes and pastries. They also consumed more processed sticky rice and sweetened products. This is no surprise, as such foods are digested quickly and cause a rapid increase in blood sugar. Overconsumption of refined carbohydrates and sugar can induce insulin resistance and chronic low-grade inflammation.

Among the children who participated in the study, more than one in ten (11 percent) had increased level of CRP in the blood. This means that an inflammatory condition had been initiated in their bodies. Almost one in five children weighed too much. They were either obese (8.5 percent) or overweight to the point of obesity (11 percent).

This study did not come out of the blue. There is a backdrop. The incidence of diabetes among adults in the Philippines is increasing, about 1 in 13 has diabetes (7.5 percent). Children as young as 10 years of age are diagnosed with type 2 diabetes. This is a consequence of overweight and obesity.

Life expectancy in the Philippines is declining. Diabetes is the third most common cause of death.

Similar foods everywhere

Why do I write about the health and diet of children living on the other side of the globe? Because children consume similar food products all over the world. In a previous article I wrote about how buns, snacks and sweets make up a significant proportion of Norwegian children’s diets. In addition, noodles, sweet breakfast cereals and energy bars are part of many children’s diet. The same is true for chocolate milk and sweet yoghurt.

Though there may be some variation in genetics, Norwegian and Filipino children have similar biology. The same type of foods that contribute to obesity and inflammation in Filipino children can contribute to poor health among Norwegian children.

In both Manila and Oslo, Norway, supermarket shelves are filled with inexpensive, industrially produced foods, often with added sugar, salt and various additives. I easily find packages where the manufacturers are cheeky enough to present a picture of non-processed grains grown in an apparently natural environment.

Biology

Why are the easily digestible starchy foods associated with more inflammation in the body? This is because such foods cause blood sugar to rise rapidly. To control blood sugar spikes, the body increases the production of insulin, which stimulates fat storage.

Also sugar, juice and dried fruit contribute to fat storage. Such foods are rich in fructose. When consumed in excess, fructose can promote the accumulation of fat in the liver and increase the risk of insulin resistance. Half of regular sugar is fructose, it is also found in honey, sweet syrups, high fructose corn syrup, soda and fruit juice.

In summary, frequent consumption of refined starchy foods and sugary products can disrupt blood sugar balance, lead to excessive insulin production, and trigger fat storage and inflammatory processes in the body.

If an inflammatory process has been initiated, it can be stopped and the development reversed. But not with starchy industrially produced food, whether it is ultra processed or foods rich in added sugar or salt.

How much sugar and easily digestible starchy foods our bodies can tolerate varies from person to person. Genes and innate characteristics determine who get diabetes or other diet related diseases.

About the study

The article from the Philippines is published in Academia Nutrition and Dietetics. The researchers assessed the diet and measured CRP among children aged five to seven. They were pupils at two different schools and lived in the metropolis of Manila. The children were apparently healthy. A total of 800 children were invited to participate in the study, and the parents of 166 children agreed.

When assessing the diet, the researchers classified the food within two groups: The first was natural foods. That is cooked rice and root vegetables, fish, meat and chicken dishes, eggs, unflavoured milk, raw and cooked fruits and vegetables. Canned fish fillets were also defined as natural foods.

The second group was industrially produced foods of all kinds. Examples were cakes, bicuits and other sweet baked goods, instant noodles, various types of snacks and chips, popular local foods such as sweet snacks based on sticky rice, sweet soy pudding and dried mango with added sugar and preservatives.

Beverages such as flavoured milk and yogurt, sweetened juice and soda water also were classified as industrially produced foods.

Can we trust the results?

The researchers interviewed parents and guardians twice to assess the diet. Such interviews usually do not reveal the whole truth about the diet, but they do give information about which foods are an important part of the children’s diet.

The number of children in the study was relatively small, 166 children, but it is large enough to get a picture of the diet and the prevalence of inflammation among the children.

The children lived in low-income urban communities with limited access to fresh produce, but easy access to cheap, processed foods. We do not know whether the children’s health or diet was worse or better than among children who did not participate in the study, or who live elsewhere.

The study cannot prove cause and effect. But the findings are consistent with a growing body of international research linking ultra processed and industrially produced food to inflammatory conditions across age groups. Low-grade inflammation is now understood as a central driver of obesity, insulin resistance, type 2 diabetes, cardiovascular disease, and other non‑communicable conditions.

Food additives

Food additives can also promote inflammatory processes. Currently, research is directed at studying the intestinal environment. Both food additives such as emulsifiers and foods with a lot of sugar are suspected of breaking down the barrier in the intestinal wall. Microorganisms can leak into the blood and thus trigger inflammatory reactions.

Emulsifiers are a type of consistency agent that prevents oil and water from separating in commercial food products, for example in a salad dressing. Other consistency agents are used to preserve colour, give a good mouthfeel or thicken the food, such as in yogurt, sauces and jam.

Fighting “big food”

The researchers characterize the food of Filipino schoolchildren as unhealthy and inflammatory. They appeal to the authorities to intervene against the harmful food but note a general lack of awareness among health professionals.

The development is driven by the expansion of “big food”, the large international food companies. An example is Nestlé, which operated 80 factories in the 1920s but, by 2023, had expanded to 340 factories across 76 countries and 24 research and development centres.

Nestlé is just one of them. The rapid global growth of major food companies has enabled such corporations to shape food preferences worldwide. Parents must navigate a range of practical obstacles and everyday challenges when it comes to ensuring a healthy diet for their children.

These challenges include resisting persistent fast-food advertising and is felt each time we enter a supermarket,—whether in Manila or Oslo, Norway.

Sources:

Amarra MS et al. Processed snacks and baked goods predict inflammation risk in Filipino schoolchildren. Academia Nutrition and Dietetics,2, 2025. doi.org/10.20935/AcadNutr7724

Towards unified global action on ultra-processed foods: understanding commercial determinants, countering corporate power, and mobilizing a public health response. The Lancet November 18, 2025. doi.org/10.1016/S0140-6736(25)01567-3

See also:

Ultra-processed foods and human health: the main thesis and the evidence. The Lancet, online November 18, 2025. doi.org/10.1016/S0140-6736(25)01565-X

En rapport fra Manila på Filippinene dukket opp i et av nyhetsbrevene som jeg jevnlig får fra ulike forskningstidsskrifter. Teksten fanget min interesse fordi forskerne hadde målt mengden betennelsestoffer i blodet til barn i alderen fem til sju år. Forskerne undersøkte også kosthold, overvekt og fedme.

Mye lettfordøyelig mat

Beskrivelsen av kostholdet er sørgelig lesing. Lettfordøyelige bakevarer, søte frokostblandinger, nudler og liknende var vanlig i de fleste barnas kosthold. Slike matvarer fordøyes hurtig og gir rask økning i blodsukkeret. I tillegg var søte drikker og frukt- og soyaprodukter med tilsatt sukker vanlig.

Barna spiste ikke bare dårlig mat. De spiste også minimalt bearbeidet mat, slik som kokt ris, grønnsaker, egg, kjøtt og fisk. Men barn som hadde tegn på betennelse i kroppen, spiste mer av de lettfordøyelige, industriproduserte matvarene. I tillegg drakk de mer melk og yoghurt med sukker og tilsatt smak, samt saft og søtt mineralvann.

Forekomsten av diabetes blant voksne i Filippinene øker, om lag 1 av 13 har diabetes. (7,5 prosent). Barn ned i 10-årsalderen kommer til klinikkene med type 2-diabetes. Dette er en følge av overvekt og fedme.

Levealderen i Filippinene er på vei nedover. Diabetes er den tredje vanligste dødsårsaken.

Dette er bakteppet for studien. Blant barna som deltok hadde mer enn ett av ti (11 prosent) økt mengde av stoffet CRP i blodet. Det betyr at en betennelsestilstand pågikk i kroppen deres. Nesten ett av fem barn veide for mye. De hadde enten fedme (8,5 prosent) eller overvekt opptil fedmenivå (11 prosent).

Samme matvarer overalt

Hvorfor skriver jeg om helsa og kostholdet til barn som lever på den andre siden av jordkloden? Fordi barn spiser liknende matvarer over hele verden. I en tidligere artikkel skrev jeg om at boller, snacks og godteri utgjør en vesentlig andel av norske barns kosthold. I tillegg kommer andre prosesserte varer som nudler, søte frokostblandinger og energibarer. Sjokolademelk og søt yoghurt likeså.

Biologien er også lik. Det som barn i Manila blir syke av, kan også norske barn bli syke av – dersom de utsettes for de samme skadelige faktorene.

Både i Oslo og Manila flommer butikkhyllene over av rimelige, industriproduserte matvarer, gjerne tilsatt sukker, salt og ulike tilsetningsstoffer. Jeg finner lett pakninger der produsentene er frekke nok til å presentere et bilde av kornaks og natur på forsiden.

Biologisk forklaring

Hvorfor er de lettfordøyelige industriproduserte matvarene forbundet med mer betennelsesstoffer i blodet? Det skyldes at slike matvarer fører til at blodsukkeret stiger raskt. For å få kontroll med blodsukkeret øker kroppen insulinproduksjonen. Da stimuleres fettlagringen.

Sukker, juice og tørket frukt bidrar også. Slike matvarer inneholder mye fruktose. Vi tåler ikke så mye fruktose. Dette sukkerstoffet er forbundet med økt fettlagring i leveren. Halvparten av vanlig sukker er fruktose, det fins også i sukkersiruper, maissirup, juice og saft.

Svingende blodsukker og en fettlagring ute av kontroll stimulerer betennelsesprosesser. Før fedme eller diabetes påvises, har det pågått en langvarig prosess. Økt mengde av betennelsestoffet CRP er et tegn på at prosessen er i gang. Den kan stoppes og utviklingen snus, men ikke med industriprodusert mat, enten den er ultraprosessert eller bare tilsatt mye sukker eller salt.

Hvor mye sukker og lettfordøyelige matvarer vi tåler, varierer fra person til person. Gener og medfødte egenskaper spiller en rolle.

Om studien

Artikkelen er publisert i Academia Nutrition and Dietetics. Forskerne undersøkte kosthold og betennelsesnivå hos barn i alderen fem til sju år. De var elever ved to ulike skoler og bodde i storbyen Manila. Barna var tilsynelatende helt friske. I alt ble 800 barn invitert til å delta i studien, foreldrene til 166 barn sa ja.

Forskerne delte maten inn i to grupper: Den første var naturlige matvarer. Det vil si kokt ris og rotfrukter, fisk, fisk, kjøtt, kyllingretter, egg, melk uten smakstilsetning, rå og kokte frukter og grønnsaker. Hermetisk fiskefilet ble også definert som naturlig mat.

Den andre gruppen var industriprodusert mat av alle slag. Eksempler var kaker, boller og andre søte bakevarer, tørre nudler (tilsettes bare kokende vann), ulike typer snacks og chips, populære, lokale matvarer som søte snacks basert på klebrig ris, kassava (en rotfrukt) eller søtpoteter, søt soyapudding og tørka mango med tilsatt sukker og konserveringsmidler.

Drikker som melk og yoghurt med smakstilsetninger, søt saft og mineralvann kom også i gruppen med industriprodusert mat.

Kan vi stole på resultatet?

Forskerne intervjuet foreldre og foresatte to ganger for å kartlegge kostholdet. Slike intervjuer viser som regel ikke hele sannheten om kostholdet, men de gir et bilde av hvilke matvarer barna spiste.

Antall barn i studien var forholdsvis lite, 166 barn, men det er samtidig stort nok til å få et bilde av kostholdet og helsetilstanden.

CRP ble målt med standardmetode. Siden deltakerne var friske barn, er dette en akseptabel metode, om enn ikke like følsom som høysensitiv CRP.

Barna som ble undersøkt, bodde i områder der familiene hadde lav inntekt. Det var begrenset tilgang til ferske råvarer, men derimot lett å få kjøpt billig, prosessert mat. Vi vet ikke hvor representative deltakerne var for andre barn og om helsesituasjonen eller kostholdet var verre eller bedre enn blant barn som ikke deltok i studien, eller som bor andre steder.

Studien kan ikke bevise hva som er årsak og virkning. Men funnene samsvarer med annen forskning som knytter ultraprosessert og industriprodusert mat til betennelses-tilstander i kroppen.

Lavgradig betennelse

CRP er en markør for kronisk lavgradig betennelse i kroppen. Slik betennelse regnes i dag som en sentral mekanisme bak flere sykdommer, slik som fedme, diabetes og hjerte- og karsykdommer. Betennelsen kan utvikle seg lenge før sykdommen blir synlig. Et barn kan være normalvektig, aktiv og frisk – og likevel ha en svak betennelsestilstand i kroppen.

Også tilsetningsstoffene kan påvirke betennelsesprosessene. Mye forskning rettes i dag mot endringer i tarmmiljøet. Tilsetningsstoffer som emulgatorer og mat med mye sukker mistenkes å kunne bryte ned barrieren i tarmveggen. Mikroorganismer kan lekke over i blodet og slik utløse betennelsesreaksjoner. Emulgatorer er en type konsistensmidler som hindrer at olje og vann skiller seg i matvaren, for eksempel i en salatdressing.

Andre konsistensmidler brukes for å bevare farge, gi god munnfølelse eller tykne matvaren, for eksempel noen typer yoghurt. Konserveringsmidler hindrer vekst av bakterier og øker holdbarheten.

Kamp mot «big food»

Forskerne karakteriserer de filippinske skolebarnas mat som usunn og betennelsesfremmende. De appellerer til myndighetene om å gripe inn overfor den skadelige maten, men har problemer med å få gehør.

Dermed er det foreldrene som får problemene i fanget. Det er krevende å lage sunn mat når du bombarderes av reklame for billig, usunn mat. Det gjelder enten du bor i Manila eller Oslo. Utviklingen drives av «big food», de store internasjonale matvareselskapene. Tilbake i 1920-åra hadde for eksempel Nestlé 80 fabrikker, i 2023 hadde selskapet økt til 340 fabrikker fordelt på 76 land samt 24 forsknings- og utviklingssentra. Det er slike giganter du må kjempe mot hver gang du går inn i en dagligvarebutikk.

Kilder:

Amarra MS mfl. Processed snacks and baked goods predict inflammation risk in Filipino schoolchildren. Academia Nutrition and Dietetics,2, 2025. doi.org/10.20935/AcadNutr7724

Towards unified global action on ultra-processed foods: understanding commercial determinants, caountering corporate poweerr, and mobilising a public health response. The Lancet November 18, 2025. doi.org/10.1016/S0140-6736(25)01567-3

Se også:

Ultra-processed foods and human health: the main thesis and the evidence. The Lancet, online November 18, 2025. doi.org/10.1016/S0140-6736(25)01565-X

Historien om skadelig mat

Les boka om farlig margarin som var på markedet i 60-70 år: “Det farlige oljeeventyret. Historien om hval og fiskefett i margarinen”, Orkana forlag 2023. Bestill boka her.

Snack time means that pupils can bring candy and snacks from home.

-It has become far too much. Students bring 1.5-liter bottles of soda and large family packages of potato chips; a principal told the NRK – Norwegian Broadcasting Corporation’s news service.

When was snack time introduced in schools? I presume some 50 – 70 years ago. Back then, pupils didn’t eat candy, snacks, or drink sugary drinks every day or every week. For the snack time at school, they brought just a small amount of candy, biscuits or cake.

Today the situation has changed.

-We do not want schools to contribute to more candy and snack consumption among children, the principal said to NRK.

Addictive

Look at the list of ingredients on some random packages of potato chips, cheese puffs, or other snack. You will often find both salt and sugar, and possibly acids, all stimulating the taste buds on the tongue and the taste centre in the brain. Additionally, the list of ingredients often includes flavour enhancers.

The concentrated taste makes us eat more, and it is difficult to stop before the package of chips is empty. Some types of snacks are addictive and encourage overconsumption.

Look for glutamate compounds like MSG and yeast extract in the list of ingredients. These are flavour enhancers that, together with aroma substances, salt and sugar, can turn flour with hardly any taste into a tasty and pleasant crispy product, making you becoming a loyal customer.

20 percent of children’s diet

If candy, snacks, and soda only made up a small part of the diet, it would have little impact on health. However, for many children and young people, it constitutes a larger part. Data from the Norwegian national dietary survey Ungkost shows that discretionary foods account for one-fifth of the calorie intake, about 20 percent of the energy consumption among 9- and 11-year-olds. These foods include soda, snacks, candy, buns, muffins, cookies, and cakes.

Discretionary foods are defined as foods and drinks that are not necessary to supply essential nutrients such as vitamins, minerals, and omega-3 fatty acids. Typical items include sweet drinks, cakes, chocolate, ice cream, and salty snacks. The term was first introduced in Australia. In Norwegian, there is no precise expression, but perhaps we could call it BSG foods—buns and soda, snacks, and goodies; goodies meaning sugar candy and sweets, chocolate, sweet spreads and snack bars.

Exceeds recommended maximum

In Denmark, health authorities suggest that BSG foods should account for less than five percent of energy intake for 9-year-olds and less than six percent for 13-year-olds. Older children tolerate slightly more due to larger body size and higher total energy consumption.

In Norway, the intake among six- and nine-year-olds is four times higher than the Danish recommended maximum. Norwegian health authorities have not issued specific recommendation for BSG foods, only general guidelines on sugar and fat.

Children who ate less BSG foods in the Ungkost survey tended to consume more vitamins, minerals, and fibre. Less BSG foods allow more room for nutritious foods like whole grains, vegetables, fruits, beans, lentils, peas, nuts, seeds, fresh meat, fish, and dairy products.

Can we trust the data?

The Ungkost survey was conducted among 1,300 students at 108 schools. About half of those asked participated. The results should be interpreted with caution, as the participants had parents with higher education levels and were probably more aware of healthy eating than non-participants. Participants reported eating less than their energy needs. Therefore, the survey provides mainly an overview of types of food consumed and a hint of the current situation.

The survey was carried out in the autumn of 2015. Given the aggressive marketing of candy, sweet products, soda, and snacks, the situation today is unlikely to be better—perhaps worse. It appears that the food industry and producers are not aligned with public health interests.

Overconsumption

Similar analyses in New Zealand and Australia find that discretionary foods constitute more than 30 percent of the energy intake among children and youth, when including industrially produced sausages, burgers, and pizza in addition to the BSG foods.

Having a snack time, and consuming small amounts of snacks or candy is an acceptable part of a diet. The problem is quantities which favours excessive energy intake and can contribute to obesity and diet related diseases.

When Norwegian schools end the tradition of snack time, it can influence children and parents to question if the quantities of BSG foods they buy and consume are acceptable. For schools, I am sure the teachers and principals can find other ways to create a festive atmosphere at the end of fall and spring semester.

Sources

• NRK radio news, December 18, 2025

• Paulsen MM, Myhre JB, Totland TH, Andersen LF. Discretionary foods and drinks in Norwegian children and adolescents’ diet: data from the national dietary survey ungkost-3. Public Health Nutrition 26(12), 2629-2640, 2023.

See also: Monteiro CA et al. Ultra-processed foods and human health: the main thesis and the evidence. The Lancet, published online November 18, 2025.

Eg heiar på rektorar og lærarer som tør å ta tak i dette. Dei må stå imot spørsmål som: «unnar du ikkje elevane litt kos som avslutning på haustsemesteret?»

Når blei kosetime innført? For 50 år sidan? 60? Den gong vassa ikkje elevane i snop, snacks og sukkerdrikkar til dagleg. Dei tok med litt godteri til kosetimen. No har det blitt altfor mye. Rektorane i NRK-innslaget ønskjer ikkje at skulen skal bidra med endå meir godteri- og snacksspising.

Avhengigheitskapande

For nokre år sidan snakka vi om kioskungar, korleis ville det gå med dei som levde opp på store mengder godteri og sukkerbrus? No har daglegvarebutikken blitt kiosken vår, og begrepet har forsvunne frå daglegtale.

Ta eit par tilfeldige posar potetchips, ostepop eller anna snacks frå butikkhyllene. Du finn at dei ofte inneheld både salt og sukker, og kanskje syre I tillegg er det gjerne tilsett ein eller fleire smaksforsterkarar som stimulerer smakssenteret i hjernen. Slik stimulans får oss til å ete endå meir, det er vanskeleg å stoppe før posen er tom. Noen typar snacks er avhengigheitsskapande og påverkar oss til å ete for mye.

Tips: Sjå etter glutamatforbindelsar og gjærekstrakt i ingredienslista på pakken. Dette er smaksforsterkarar som saman med aroma-stoff kan få kjedeleg mjøl til å smake godt og gjere deg til trufast kunde.

20 prosent

Dersom godteri, snacks og brus berre var ein liten del av kosthaldet, ville det ha lite å seie for helsa. Men for mange barn og unge er det nok ein større del. Tala frå Ungkost 3-undersøkinga viser at desse matvarene står for ein av fem kaloriar i kosthaldet, 20 prosent av kalori- eller energiinntaket. Då har ein lagt saman kaloriar frå brus, snacks, godteri, bollar, muffins, kjeks og kaker, det som på engelsk blir kalla discretionary foods.

Discretionary foods1 er definert som mat og drikke som ikkje er nødvendige for å tilføre dei næringsstoffa som kroppen treng, slik som vitaminar, mineralar og omega-3-feittsyrer. Typiske varer er søte drikkar, kaker, sjokolade, is og salte snacks. Etter det eg forstår, er begrepet først innført i Australia. Eg har ikkje funne noe godt norsk uttrykk, kanskje vi berre skal kalle det BSG-varer - bollar og brus, snacks og godteri?

I den norske Ungkost-3-undersøkinga var muffins, kaker, bollar, kjeks og liknande den største gruppa BSG-varer, dernest kom sjokolade og anna godteri. Søte drikkar som brus, sportsdrikk og saft kom på tredjeplass og stod aleine for 60 prosent av tilsett sukker. Forskarar ved Universitet i Oslo har gjort analysen. Liknande undersøkingar er gjennomførte i fleire europeiske land.

Fire gonger for mye

I Danmark tilrår helsemyndigheitene at BSG-maten bør stå for under fem prosent av energiinntaket hos 9-åringar og under seks prosent hos 13-åringar. Større barn tåler litt meir fordi dei har større kropp og høgare totalt energiforbruk.

Inntaket hos norske seks- og niåringar er altså fire gonger større enn det som er anbefalt i Danmark. Norske helsemyndigheiter har ikkje utarbeidd råd for BSG-mat, berre generelle råd om sukker og feitt.

Dei barna som i Ungkost-3 spiste minst BSG-varer, fekk i seg meir vitamin, mineral og fiber fordi BSG-maten ikkje øydela appetitten. Det blei større plass til næringsrik mat, slik som heile korn og grovt mjøl, grønnsaker, frukt, bønner, linser, erter, nøtter og frø, ferskt kjøtt og fisk og melkeprodukt.

Kan vi stole på resultatet?

Spørjeundersøkinga Ungkost-3 vart utført på vel 1300 elever ved 108 skular. Om lag halvparten av elevane som blei spurde, deltok. Kan vi stole på resultatet? Ikkje heilt, nærare halvparten av elevane deltok ikkje. Fleirtalet av dei som deltok, hadde foreldre med høgare utdanning og var truleg bevisste på kva som er sunn og usunn mat. Elevane oppga mindre mengder mat enn det dei må ha spist, ut frå ei vurdering av energibehovet i denne aldersgruppa. vi får derfor først og fremst eit inntrykk og ein peikepinn på korleis situasjonen er.

Undersøkinga vart gjennomført hausten 2015. Med det trykket vi opplever frå marknadsføring av godteri, brus og snacks kan vi vel gå ut frå at situasjonen ikkje er vesentleg betre i dag. Kanskje verre. Etter det eg kan sjå frå marknadsføringa er ikkje daglegvarehandelen og produsentane på lag med folkehelsa.

Industriproduserte pølser, burgarar og pizza av ymse kvalitet er også populær ultraprosessert mat. I New Zealand og Australia var slik mat inkludert i ein tilsvarande BSG-analyse. Den viste at blant barn og unge kom over 30 prosent av kaloriane kom frå BSG-varer som inkluderte industriproduserte pølser, burgarar og pizza.

Det har gått over styr

Kos, godteri og snacks er ikkje feil i seg sjølv, kos er «tillate». Det er mengdene som har gått over styr. Det kan bidra til problem med overvekt og sjukdommar som har samanheng med kosthaldet.

Når skulane set søkelys på kosematen, kan det påverke både barn og foreldre til å stille spørsmål ved mengdene dei kjøper inn og fortærer. Den enkelte skule må finne sine eigne løysingar for kosetimen – begrense mengdene godteri og snacks eller finne andre måtar å lage kos på.

Kjelder:

NRK radio nyheitsmorgon 18. desember 2025.

Paulsen MM, Myhre JB, Totland TH, Andersen LF. Discretionary foods and drinks in Norwegian children and adolescents’ diet: data from the national dietary survey ungkost-3. Public Health Nutrition 26(12), 2629-2640, 2023.

Sjå også: Monteiro CA mfl. Ultra-processed foods and human health: the main thesis and the evidence. The Lancet, publisert online 18. nov 2025.

Neste gang skriver jeg om nederlandske og britiske gründere som samarbeidet med norsk margarinindustri.

Men først historien om Knut Knutsen Heje, grunnleggeren av Agra og Mills:

Margarinhistorien forteller om mye strid mellom landbruket og margarinindustrien. Bøndene ville selge smør, og industrien ville selge margarin. Knut Knutsen Heje klarte kunsten å drive med både smør og margarin.

Heje startet margarinfabrikk på Grünerløkka i Oslo sammen med ingeniøren J.A. Mørch. Patentet for margarinoppfinnelsen hadde gått ut, og det var fritt fram for alle som ville konkurrere med Pellerin, Norges første margarinfabrikk. Egentlig var Heje og Mørchs fabrikk den tredje i Norge, men nummer to forsvant fort. Dette var på 1880-tallet.

Blikkboks for Vega margarin, produsert av Agra. På venstre side reklame for et annet Agra-produkt, Palmona olje til matlaging og salatdressing. Foto: Jon-Erik Faksvaag / Norsk Folkemuseum.

Fra pietistisk familie i Flå

Heje var odelsgutt fra en stor gård i Flå i Hallingdal. Pietismen florerte, som han seinere uttrykte det. Guttungen var besatt av å lese, men foreldrene mente at sønnen måtte holde seg til tekster med Guds ord. Det var ikke unge Knut fornøyd med. Han forteller i jubileumsheftet for «Tolvmannsklubben», seinere gjengitt i avisa Nationen:

- Far hadde i flere år abonnert på avisa Almuevennen. Da jeg var omkring 10 år gammel, oppdaget mor at jeg var ugudelig slem til å lese i avisen og ikke like glad i å lese Guds ord. Det ble besluttet å si opp Almuevennen for å se om dette kunne hjelpe på min åndelig habitus.

Nå var gode råd dyre. Knut allierte seg med en ansatt på en av nabogårdene. Han hadde flere innbundne årganger av Skillingsmagasinet stående i hylla. Knut fikk låne en årgang og smuglet den inn på soverommet sitt hjemme. Storesøster, «mors detektiv», avslørte at broren leste ugudelige tekster om kveldene og i helgene. Bladene måtte leveres tilbake. Da fant han en annen alliert lesehest. Herbrand husmann var også glad i å lese. De besluttet å abonnere på et blad, levert til Herbrands adresse, og så leste de sammen.

Etter hvert avtok «pietisme-sykdommen». Aviser og skjønnlitteratur kom inn i heimen. Men utdannelse? Det var unødvendig for odelsgutten på en av bygdas største og vakreste gårder, mente foreldrene. De søkte støtte hos læreren og presten som formante unge Knut om å følge foreldrenes ønske.

Å få gå på skole var ikke selvsagt i ei tid uten borteboerstipend. Elever og studenter var avhengige av hjelp hjemmefra, eller støtte fra sponsorer og bankgarantister.

Så kommer en murermester fra Drammen inn i Hejes liv. Murmesteren var engasjert til å utføre noe murerarbeid på gården. Han lovde å hjelpe unge Heje med å skaffe seg arbeid i Drammen. Heje planla å rømme. Men hvorom allting ble, foreldrene løsnet på grepet.

- De hadde fått en ide om at jeg ville reise til Amerika dersom jeg ikke fikk gå på skole, forteller han.

Både smør og margarin

Heje begynte på landbruksskole og tok seinere meieriutdannelse. Han reiste aldri hjem for å overta gården. I stedet ble han blant annet lærer på landbruksskole og så bestyrer for Kristiania Meieribolag i 1880. Året etter var han med på å stifte Den Norske Meieriforening.

Selv om han hadde begge beina godt plantet i landbruksnæringene, nølte ikke Heje med å starte margarinproduksjon. Sammen med ingeniør P.A. Mørch fikk Heje tak i lokalene til en nedlagt såpefabrikk på Grünerløkka i Oslo. Her startet de margarinproduksjon i 1885. Selskapet het Scandianian Diary Company (Skandinavisk meieriselskap), men skiftet navn til Agra Margarinfabrik. Etter ti år trakk Mørch seg ut, og Heje ble eneeier. Han utvidet produksjonen til fabrikker i Sverige (Margarinbolaget), Danmark og Polen. Dette var starten på selskapet som i dag eier Norges eneste gjenlevende margarinfabrikk, Mills as.

Hvorfor satset meierimannen Heje på margarinproduksjon? Margarin var jo en konkurrent til smør? Kanskje tenkte han at siden Norge importerte mye smør fra utlandet på denne tida, så det kunne være rom for begge produkter. Kanskje tenkte han at margarinproduksjon var i landbrukets interesse fordi margarinfabrikkene måtte kjøpe varer fra landbruket, særlig talg som det ellers ikke var lett å selge. På denne tida, før kokosfett og herdet hval- og fiskolje kom inn, var margarinen laget av talg, melk og smør. Heje inngikk avtaler med slakteriene i Oslo om å levere «den fineste nyretalg» til margarinfabrikken.

Ledet Norges første kvinneblad

Hejes var svært aktiv når det gjaldt kunnskapsformidling til bønder og landbruksnæringer. Han utga en svært populær oppslagsbok for gårdbrukere; «Hejes lommealmanak for landmenn», seinere «Hejes lommehåndbok». I tillegg overtok han Norges Landmandsblad der han framsnakka landbrukspolitiske spørsmål og drev opplysningsarbeid.

Illustrasjon: Annonse for Hejes lommealmanak i Landbrukstidende 8. desember 1909. I samme utgave omtales almanakken som uunnværlig. Årets utgave inneholder blant annet nye tabeller om sammensetning av fôrblandinger og oversikt over sprøytemidler til frukttrær.

Bladet Husmoderen var en annen aktivitet. Han redigerte bladet «under medvirkning av flere dyktige husmødre», som det står øverst på første side. Kona Bertha var sentral i redaksjonen. Hun var bondedatter med fødenavnet Kjuus.

I bladet finner vi artikler om alt som kunne være praktisk og nyttig kunnskap for husmødre. Her er oppskrifter på svenske knekkebrød, innsendt at en svensk dame som klaget over det «slette, sure, råstegte brød» som ble servert på gårder som tok imot svenske sommergjester. Videre er det forklaring på hvordan man legger opp en fald med nål og tråd, beskrivelser av kostholdet i ulike distrikter, hvordan man vasker ned huset og informasjon om sykdommer, og ikke minst litt livsfilosofi.

I februarnummeret i 1888 siteres et amerikansk blad under tittelen «Hva skal vi gjøre med våre døtre?» Svaret er: Gi dem en ordentlig skoledannelse, lær dem å lage velsmakende mat, å vaske, stryke, stoppe strømper og sy klær. Lær dem å bake og gi dem beskjed om at et godt kjøkken stjeler mange penger fra apoteket. Så fortsetter det med økonomi, hagearbeid og å «forakte all humbug».

Illustrasjon: Tittelhodet på bladet Husmoderen nr 5, 1888. Heje overtok seinere bladet og medredaktøren G. Wankel trakk seg ut.

Med hjertet i landbruket

Etter alt å dømme var både Heje og hans kone Bertha mennesker med stor arbeidskapasitet og drivkraft. Heje var sentral i flere organisasjoner og medlem av direksjonen i Norges Bank i over 30 år. Det kan virke som om margarinproduksjon var noe han ville drive med på si’, de viktigste engasjementene hans var knyttet til landbruket.

Heje levde til 1942.

I dag er Agra Norges eneste margarinprodusent, margarinfabrikken har endret navn til Mills AS. Selskapet er fortsatt i familiens eie.

Kilder

Nationen, 1938. Tilgjengelig på nb.no

Husmoderen, 1888. Tilgjengelig på nb.no

Norsk biografisk leksikon og snl.no: Knut Knutsen Heje

C.-H. Jaeger (red.): A/S Agra margarinfabrikk 1885-1960. Norsk margarin i 60 år. Oslo, 1960.

G. Jerman. Speilbilde av sin tid. Agra – et familieselskap gjennom 125 år. Oslo: 2010.

mills.no/om-Mills-as

Tidligere artikler om personene bak norsk margarinindustri:

Margarinprodusent ble steinrik kunstsamler. Om franskmannen August Pellerin som kom til Oslo og bidro med patentrettigheter og kunnskap da Nordens første margarinfabrikk ble etablert.

Bygde margarinfabrikk med morens mose-penger. Om familien og brødrene Sundt som skaffet pengene og bygde den første margarinfabrikken.

The mackerel can be eaten fresh, smoked or canned. Photo: Leif Nøttestad / Institute of Marine Research, Norway.

For many years a research group in Tromsø has been looking into the association between omega-3 fatty acids and the risk of blood clots inside the veins. A new publication from the TREC Thrombosis research group in Tromsø, Norway, shows that a high level of omega-3 fatty acids in the blood might prevent such blood clots.1

Blood clots which form inside the veins are called deep vein thrombosis (DVT). The clot or part of it may travel to the lungs and block a blood vessel there. If this happens, it is called pulmonary embolism.

Blood clots in the veins can form without a good reason or being provoked by surgery, an accident, cancer, a heart attack, a stroke or a serious infection. The risk also increases if you stay in bed for several days and if you have had a thrombosis in the past.

Facts about the study

The researchers measured the level of omega-3 fatty acids in the blood of 17,000 participants in the Nord-Trøndelag Cohort Study (HUNT). The participants were followed for 12 years, from 2007 – 2008 to the end of 2019. A total of 340 men and women developed thromboembolic events at the average age of 71 years. Those who had the least omega-3 fatty acids in their blood (the lower third) had a 25 - 30 percent higher risk of thromboembolism than those belonging to the upper third.

As far as the researchers know, this is the first study on diet and thromboembolism measuring omega-3 fatty acids in the blood.

As vitamins

The body cannot make omega-3 fatty acids itself. We must get them from food, in the same way as vitamins.

How much do we need?

“It seems to be sufficient if you eat oily fish two to three times a week, either for dinner or as a spread. We should achieve a threshold level of omega-3 fatty acids. Being above this level, doesn’t provide any significant additional protection,” says Professor John-Bjarne Hansen at the TREC research centre, UiT The Artic University of Norway in Tromsø. He and his colleagues have collaborated with a number of other researchers in Norway, Sweden and England.

Oily fish is the main source of omega-3 fatty acids. According to the official dietary guidelines in Norway, you should eat at least 200 grams of oily fish a week, such as herring, mackerel, salmon or trout. Cod, saithe and haddock do not contain fish oil in significant quantities and are not good sources of omega-3 fatty acids. Semi-fatty fish such as redfish, catfish, halibut and monkfish belong to an intermediate category. If you don’t eat oily fish, dietary supplements like cod liver oil or omega-3 capsules may cover your needs. The recommended amount stated on the package is likely to be sufficient.

If you get omega-3 from fish regularly, enough omega-3 fatty acids will circulate in the blood. You don’t need omega-3 every day.

“The amount in your blood reflects your intake in the last few weeks or the last couple of months,” says Hansen, who has studied the effects of omega-3 fatty acids for many years.

In their publication, the researchers write that the study should be considered as part of the evidence base for the official dietary guidelines.

More reliable than questionnaires

How reliable is this study? Since the researchers have measured fatty acids in the blood and not just asked the participants about their dietary intake, it is more reliable than studies leaning on information from questionnaires only. Such studies have shown conflicting results. Measuring fatty acids in the blood reflects the real intake of omega-3 and not what the participants remember or tick off in the form.

The follow-up time in the study was 12 years. What if the participants started eating less or more fish along the way? To check for this uncertainty, the researchers examined the association between omega-3 and thromboembolism after five years. They found small differences to the 12 years results, suggesting that the participants had a stable intake of fish oils and omega-3 fatty acids. This gives increased confidence to the study.

Although this is a high-quality study, it should be repeated to ensure that there are no variations in the study population or risk factors that have been overlooked. Before reliable dietary recommendations to prevent blood clots can be given, a controlled study should also be carried out. Such a study must be conducted over some years and might be difficult to implement in practice.

Biological mechanisms

The omega-3 fatty acids inhibit several biological mechanisms involved in forming blood clots: they inhibit platelets to clump together and the formation of thrombin. Furthermore, omega-3 inhibit inflammatory reactions and strengthen the blood vessels’ natural ability to dilate and contract (endothelial function).

Plant oils also contain small amounts of omega-3 fatty acids, mainly alpha-linolenic acid. This fatty acid is shorter than the long-chain omega-3 fatty acids in fish called DHA and EPA. Hansen cannot say whether or not omega-3 from plants is associated with reduced risk of thromboembolism. In the body only very small amounts of alpha-linolenic acid can be extended to become protective, long-chain omega-3. As far as we know today, we need omega-3 from fish to prevent thromboembolic events.

Many studies have also investigated the association between heart attacks and stroke caused by blood clots in the arteries. The research group in Tromsø has not investigated these conditions as there are differences in the biological mechanisms causing blood clots in veins and arteries.

Affects 10 million people a year

Every year, about 10 million people in the world are affected by thromboembolism. Each case can lead to complications, long-term need for care, rehabilitation and treatment. Some die. Simple preventive measures can therefore prevent both long-term illness and early death in many people.

Stor makrell fra Norskehavet havner i hermetikkboksene og blir til pålegg. Foto: Leif Nøttestad, Havforskningsinstituttet.

En forskningsgruppe i Tromsø har gjennom mange år forsket på sammenhengen mellom fiskefett og blodpropprisiko. Den siste rapporten fra Senter for tromboseforskning (TREC) viser at menn og kvinner som har mest omega-3-fettsyrer i blodet, har betydelig lavere risiko for å få venøse blodpropper enn de som har de laveste nivåene. 1 Blodpropper eller tromber som oppstår i de dype venene i kroppen, kalles dyp venetrombose. Hyppigst oppstår de i beina. Hele eller deler av disse blodproppene kan løsne og føres med blodstrømmen gjennom hjertet, for deretter å feste seg i lungene og gi lungeemboli.

Risikoen øker hvis du blir operert, utsatt for en ulykke eller rammes av kreft, akutt infarkt, hjerneslag eller en alvorlig infeksjon. Risikoen øker også hvis du blir sengeliggende i flere dager, og hvis du har hatt en venøs blodpropp tidligere. I slike risikosituasjoner er du bedre beskyttet dersom du har nok omega-3-fettsyrer i blodet. Det viser den nye studien fra Tromsø.

Fakta om studien

Forskerne målte nivået av omega-3-fettsyrer i blodet hos 17 000 deltakere i Nord-Trøndelag-undersøkelsen (HUNT). Deltakerne ble så fulgt i 12 år, fra 2007 – 2008 til utgangen av 2019. I alt fikk 340 blodpropp, gjennomsnittsalderen for disse var 71 år. Resultatene viser at risikoen i den tredelen som hadde minst omega-3-fettsyrer i blodet, var 25 - 30 prosent høyere enn blant dem som hadde mest. Det er en vesentlig forskjell.

Som vitaminer

Omega-3-fettsyrer er ikke noe kroppen kan lage selv, vi må få dem fra maten, på samme måte som vitaminer.

- Hvor mye trenger vi?

- Det ser ut til å være tilstrekkelig dersom du spiser to-tre måltider i uka med fet fisk, til middag eller som pålegg. Det er en terskelverdi som vi bør oppnå. Kommer vi over terskelen, gir det ikke vesentlig økt beskyttelse, sier professor John-Bjarne Hansen som er sisteforfatter på studien som utgår fra Tromboseforskningssenteret og Universitetssykehuset i Nord-Norge, Tromsø. Han og kollegene har samarbeidet med en rekke andre forskere i Norge, Sverige og England.

Vi trenger altså ikke store mengder omega-3 fettsyrer og fet fisk. Vi trenger bare nok. Det er de fete fiskeslagene som inneholder omega-3. Ifølge de offisielle kostrådene bør vi spise minst 200 gram fet fisk i uka, slik som sild, makrell, laks og ørret. 2 Torsk, sei og hyse inneholder ikke fiskefett i mengder av betydning og duger ikke som kilde for omega-3. Halvfet fisk som uer, steinbit, kveite og breiflabb kommer i en mellomkategori. Får du ikke i deg fet fisk, kan du ta tran eller kapsler med omega-3. Den anbefalte mengden som angis på pakningen er sannsynligvis tilstrekkelig.

Forskningen fra Tromsø viser også at hvis du får i deg omega-3 fra fisk jevnlig, vil tilstrekkelig mengde omega-3 sirkulere i blodet. Du trenger ikke spise omega-3 hver dag.

- Den mengden du har i blodet, reflekterer inntaket ditt de siste ukene eller de siste par månedene, sier Hansen som har arbeidet med omega-3-fettsyrer over mange år.

Mer pålitelig enn spørreskjema

Hvor pålitelig er denne studien? Siden forskerne har målt fettsyrer i blodet og ikke bare spurt hva folk har spist, er den mer pålitelig enn studier som bare har benyttet spørreskjema. Spørreskjemastudier har vist ujevne og usikre resultater. Måling av fettsyrer i blodet speiler hva deltakerne virkelig har spist, og ikke hva de husker eller krysser av for i skjemaet.

Oppfølgingstida i studien var 12 år. Hva om deltakerne begynte å spise mindre eller mer fisk underveis? Da blir resultatene mindre pålitelige. For å sjekke for denne usikkerheten undersøkte forskerne hvordan sammenhengen mellom omega-3 fettsyrer og risikoen for blodpropp var etter bare fem års oppfølging. De fant små forskjeller i forhold til 12-årsoppfølgingen, noe som tyder på at deltakerne hadde et stabilt fiskeinntak. Dette styrker tilliten til hovedresultatet.

Selv om dette er en studie av høy kvalitet, bør den gjentas for å sikre at det ikke er variasjoner i befolkningen eller faktorer man har oversett. Før man kan gi sikre forebyggende råd, bør det ideelt sett også gjøres en kontrollert studie der for eksempel halvparten av deltakerne får tilskudd av fiskefett og halvparten ikke. Men en slik studie må vare lenge, omfatte mange og kan være vanskelig å gjennomføre i praksis.

Biologiske mekanismer

Omega-3-fettsyrene hemmer mekanismer som fører til at blodplater klumper seg sammen og danner blodpropp, og de hemmer dannelse av trombin som inngår i blodpropper. Videre hemmer de betennelsesreaksjoner (inflammasjon) og styrker blodårenes naturlige evne til å utvide seg og trekke seg sammen (endotelial funksjon).

Forskerne har ikke studert omega-3-fettsyrer fra planteoljer. I planteoljer er det små mengder av omega-3-fettsyren alfa-linolensyre. Denne fettsyren er kortere enn de langkjeda omega-3-fettsyrene i fisk, som kalles DHA og EPA. Om omega-3 fra planter har betydning for venøse blodpropper kan ikke Hansen si noe om. I kroppen blir alfa-linolensyre i liten grad forlenget til de beskyttende, langkjeda omega-3 fettsyrene. Slik bildet ser ut i dag, er det omega-3 fra fisk som er viktig for å forbygge blodpropp.

Mange forskere har også studert om omega-3 kan beskytte mot blodpropper i arteriene og derfor mot hjerteinfarkt og hjerneslag. Dette har ikke gruppa i Tromsø sett på, fordi det her er andre biologiske mekanismer som gjelder.

Rammer 10 millioner i året

I Norge får hvert år 7000 til 10 000 personer venøs trombose. I verden totalt er det årlig om lag 10 millioner mennesker som får venøs blodpropp.

Hvert tilfelle kan medføre komplikasjoner, langvarig behov for pleie, opptrening og behandling. Inntil halvparten av de som får en blodpropp i beina, får seinere plager med smerter og hevelser fordi blodsirkulasjonen har blitt dårligere. Noen dør.

Enkle forebyggende tiltak kan derfor forebygge både langvarig sykdom og tidlig død hos et stort antall mennesker. Forskerne skriver at denne studien bør vurderes som en del av kunnskapsgrunnlaget for de offisielle kostrådene.