I en tid hvor politiske eliter systematisk har forsøkt å fortynne, skape skam omkring og underordne norsk nasjonal identitet, skjedde det noe ekstraordinært. Fotballandslaget gjorde det politikerne ikke har fått til på flere tiår: De forente Norge og ga oss tilbake en ekte, levende følelse av hvem vi er.

I generasjoner, fra Brundtland-regjeringen og fremover, har betydelige deler av styringseliten fremmet prosjekter for å mykne og omdefinere den norske identiteten.

Fra det norske diplomatiet, som har vært mer opptatt av andre nasjoners selvråderett, identitet og kultur enn vår egen, til medier som kategorisk klistrer merkelapper på alle som våger å avvike fra den politiske klassens konsensus, har den norske identiteten blitt så ødelagt at ordboken har endret definisjonen av hva det betyr å være nordmann.

«En nordmann defineres primært som en person som hører hjemme i, eller er fra, Norge. I dagligtalen brukes det gjerne om personer med norsk statsborgerskap eller som er bosatt i Norge, uavhengig av etnisitet, religion eller opprinnelse» (Wikipedia)

Det betyr i prinsippet at hvem som helst kan bli nordmann, og hva gjør det med den norske identiteten?

Vi har blitt fortalt at vår kultur egentlig bare er fårikål og 17. mai, at nasjonal tilhørighet er et passformalia, og at vikinghistorien, selve fundamentet for Norge som nasjon under konger som Harald Hårfarge, Håkon Haraldson og Olav, må skrives om i lys av plyndring og skyld.

Men kultur er mer enn mat og helligdager. Kultur er det usagte ord, de usynlige bånd og det samhold som oppstår gjennom generasjoner med gjenkjennelse. Det er en felles forståelse av hvem vi er, hvor vi kommer fra, og hva som binder oss sammen. Når dette undergraves, svekkes selve limet i samfunnet.

Her har tidligere statsminister Erna Solberg gjort en ekstraordinær innsats. Hun dro det enda lenger, da hun under et møte i World Economic Forum sa at nordmenn ikke har noen spesiell rett til Norge.

Ifølge Scandinavian Airlines har dessuten ingen land i Skandinavia kultur, for alt er stjålet.

Fotballen endret kursen for norsk identitet

Så kom verdensmesterskapet i fotball 2026.

Det norske landslaget valgte å satse på norsk historie, identitet og kultur. David Yarrows ikoniske «The Vikings Are Coming»-fotoshoot var ingen markedsføringsgimmick. Det var en kulturell erklæring. Ved å tre inn i forfedrenes visuelle språk med verdighet og styrke, bekreftet spillerne kontinuiteten med vår sivilisasjonshistorie.

De gikk i front med å ro, noe som ble et spontant og levende ritual for kollektiv kraft og glede, omfavnet av folket. Et organisk og naturlig heiarop, forankret i det urnorske, som samlet en hel nasjon, så vel som imponerte fotballfans verden over.

Forskjellen på dette, og for eksempel Pride, som har vært nærmest usynlig i år (heldigvis), var ikke dette samholdet påtvunget ovenfra.

«Hvorfor gjør dere fotball politisk?»

Kritikken lot ikke vente på seg, både utenlandske og nasjonale hovedstrømsmedier måtte plukke på det organiske samholdet og lykken det ga ved å stemple fotballandslagets stunt som «sjåvinistisk», fokusere på vikingenes slavehandel og plyndring, samt klage på manglende «multikultur» på blant spillerne.

Årets Oslo-borger 2015, Mohsan Raja, som offentlig har uttrykt Hamas sympatier, er kanskje ikke rette person til å stille spørsmål om Vikingenes historiske beskjeftigelser, når ideologien han selv tilhører tar sexslaver, plyndrer, dreper og koloniserer på kryss og tvers av Afrika, Asia og Vesten den dag i dag.

Fotball er høyst politisk, selv om mange later som det ikke er det, og det er så gjennomsiktig når «feil» politikk fremmes.

Vi har sett kneling for Black Lives Matters, vi har sett regnbueflagget i drakter og logoer, for å nevne noe. Men da var det venstresidens ovenfra-o- ned-poltikk, den som må presses ned i halsen på folk, fordi folk flest egentlig ikke er interessert. Så, mens internasjonale fotballmiljøer ofte har vært instrumenter for snikinnføring av politiske saker, valgte det norske laget en uavhengig kurs.

En kurs som fremmet norsk identitet.

Den dypere kontrasten

Kontrasten er slående. Mens den politiske klassen har vært knyttet til tillitskriser, fra internasjonale forbindelser til dømte pedofile mørkemenn til innenrikspolitikk som forkastes til fordel for internasjonale krav og EØS «forpliktelser», hvor løgnene hagler, opererte landslaget med klar hensikt. De navigerte kritikk som malte det viking-inspirerte uttrykket som sjåvinistisk, men det norske folk svarte med overveldende omfavnelse.

I min levetid har ingen politisk satsing matchet dette nivået av ekte nasjonal fellesskapsfølelse. Landslaget spilte ikke bare fotball, de tente på ny den norske ånden i en tid den står under vedvarende press. De viste at selvsikker patriotisme, forankret i historie og kultur, fortsatt er en kraftfull integrerende kraft – langt mer effektiv enn ovenfra-styrt sosial ingeniørkunst.

Og det var ingenting den politiske klassen kunne gjøre med det. Derfor er det ekstra kleint når en performativ gestus fra dem, som i praksis har fremmet politikk mange nordmenn opplever som fragmenterende snarere enn samlende, filmer seg selv på Stortinget utføre et viking ro.

Arven

Dette var mer enn en mesterskapsferd. Det var et kulturelt motstykke.

I en tid med styrt nedbygging av nasjonale identiteter i Vesten, minnet Norges spillere oss om at et folk som husker sine røtter – vikingutforskere, sagaskrivere, motstandsdyktige forfedre – besitter en varig styrke.

Den politiske klassen kan fortsette sine prosjekter med forfalskning, utvanning og omdefinering, men det norske folk har smakt på noe ekte. Landslaget ga Norge tilbake en bit av sjelen sin.

De gjorde mer for å forene og løfte denne nasjonen i løpet av én uforglemmelig sommer, enn mange politiske generasjoner til sammen.

Vikingene er tilbake. Og Norge står rakere for det.

Det er noe dypt provoserende ved å høre politikere og medier snakke om «trusler mot demokratiet» og at unge folk skremmes fra å engasjere seg i politikken, for hvem er det egentlig som har skapt den polariseringen de nå later som de er ofre for?

Vi har et «demokrati» der folket i realiteten bare har én reell rett: å stemme på et parti hvert fjerde år. Vi kan ikke velge enkeltkandidater, vi har ingen folkeavstemninger om de store spørsmålene, vi kan ikke avsette og ansvarliggjøre politikere som bryter løfter, og vi har null innflytelse over dommere, politiledelse eller sentrale embetsmenn. Valgkampen er et teater, og så snart mandatene er fordelt, gjør de som de vil.

Politikerne tok bevisst fra oss de siste små restene av innflytelse vi hadde i vårt såkalte «representative demokrati». Et demokrati der det for øvrig knapt finnes reell opposisjon. Til og med Frp gikk med å brunbeise egen rådgiver, for terminologi som finnes åpent på regjerings nettsider.

Vi kan ikke lenger krysse ut kandidater vi ikke vil ha. Vi kan ikke gi personstemmer for å løfte opp dem vi faktisk stoler på. Med den nye valgloven er listene nå fullstendig lukkede. Partiene bestemmer alene hvem som skal inn på Stortinget. Velgeren har bare én oppgave: bøye hodet.

Og likevel er det vi, vanlige borgere, som skal skamme oss når vi blir sinte.

Subscribe now

Dobbeltstandarden som stikker i øynene

Nylig ble AUF-leder Gaute Børstad Skjervø utsatt for grov netthets, og det er gått sport i å være den mest moralske og medfølende samfunnsborgeren, politikeren og influenseren. Facebook oversvømmes med fraser som «det er uakseptabelt» og «slik kan vi ikke ha det».

Hvor er dette ekkokammeret når en 13 år gammel jente voldtas på en benk i Tromsø, mens overgriperen hennes dømmes til 6 måneders fengsel på grunn av manglende intelligens av en dommer som hyller pride?

Hvor er den kollektive moralismen når en NTNU-professor kaller massakren 7. oktober «det vakreste som har skjedd i vårt århundre»? Vi straffer ikke forherligelse av terror som allerede er skjedd sies det. Betyr det at politiet ville snudd det andre kinnet til dersom noen skulle finne på å omtale 22.juli i samme ordlag? Hvor er alle som skriker om «ytringsansvar» og «tankegods»?

Hvor er dere når islamkritikere systematisk stemples som rasister, mens reelle problemer med integrering, parallellsamfunn og importert kriminalitet dysses ned eller bagatelliseres? Når fatwaene fullbyrdes?

Det er åpenbart at noen ofre er mer verdifulle enn andre. At noen ytringer er «frihet», mens andre er «hat». Og det undergraver tilliten til hele systemet.

Virkeligheten på bakken

Mens politikere snakker om hvor skremt de blir av e-poster og messenger-meldinger, lever vanlige nordmenn med en helt annen virkelighet: overfallsvoldtekter, knivstikkinger på kollektivtransport, hjemmeran, ran generelt og blind vold for å nevne noe.

SSB-tallene viser tydelig overrepresentasjon av innvandrere fra visse land og kulturer i volds- og seksualforbrytelsesstatistikken. Går vi tilbake 50 år i tid, er det bare i et fjernt mareritt at tre 16 år gamle gutter kan ta seg inn i hjemmet til, ikke en, men flere, for å rane og gruppevoldta ofrene sine. Men det er altså Norge i 2026, hvor somalisk ungdom utfører disse grove forbrytelsene.

Det er kun i et land hvor eliten forakter sine egne borgere, at en 14 år gammel gutt kan drepe en ukjent mann på en buss, og slippe straffereaksjon.

26 år gamle Faridullah Rahmani ble stukket ned og drept på en rutebuss i Bærum, og fordi drapsmannen var 14 år, kunne han ikke straffes. Saken ble henlagt av Riksadvokaten. Ingen dom, ingen fengsel, ingen straffereaksjon.

Ofre hånes i Norge, mens politikerklassen slår ring om barn som oppfostres til grov kriminalitet. Alle barn er nemlig ikke like. Den 13 år gamle jenta som ble voldtatt på en benk i Tromsø slås det ikke ring om, det er hennes syriske overgriper det er synd i. Han fikk strafferabatt for å ha lav IQ. Han hadde IQ nok til å dra utstyrt ut av buksa og presse seg på et barn, men det var mindre viktig for dommer Harald Tore Roaldsen.

Åpenbart er gjerningspersonen et offer for sin manglende intelligens, som om det utgjør noen som helst forskjell for barnet som ble invadert.

Sakene er mange, og igjen ser vi at gjerningspersonene systematisk gjøres til ofre, mens ofrene får klare seg selv.

Den angsten, over å ikke vite om du kommer trygt hjem, om du blir overfalt og voldtatt på vei hjem fra jobb, eller om noen ser sitt snitt til å knivstikke deg på vei til et kafebesøk, den overgår enhver hetsete e-post som skulle ramle inn i en politikers innboks.

Det er virkeligheten til nordmenn, som ikke har sikkerhetsvakter, som ikke kan kjøre egen bil - fordi politikere bestemmer at vi ikke skal det. Vi må redde klima skjønner du. Det skal bli for dyrt å hente jentungen din på dansetrening. Sånt er kun for politikere, som får det sponset på din regning, mens de forteller deg hvor rasistisk og fremmedfiendtlig du er, når du bekymrer deg for realitetene bak statistikken.

Det er ikke alltid bil hjelper heller, forøvrig. Marianne Haugen ble knivstukket 12-13 ganger av en tilfeldig afghansk mann, mens hun ventet på sin datter som kom med bussen fra Oslo.

Lydighet > engasjement

Våre politikere vil ikke ha et politisk engasjert folk. De vil ha et rolig, veloppdragent folk som nikker til de fine ordene om mangfold og inkludering, mens de selv fortsetter politikken som har skapt problemene.

Politikerne har bevisst tatt fra oss de siste restene av direkte innflytelse. Jo større avstanden blir mellom oss og makten, jo mer passive blir vi. Og det er det de ønsker.

Hva var det Erna Solberg sa igjen? At vi ikke kunne ha folkeavstemning om EU fordi folket ikke var «kompetente nok»? At velgerne lar seg styre av følelser heller enn kunnskap?

Ironisk nok er vi «kompetente nok» til å stemme på Høyre.

Det er ikke vanskelig å forstå at frustrasjonen vokser. Og den er ekte. Den kommer ikke fra «ekstremister», men fra folk som ser at samfunnet deres endres på måter de aldri fikk noen reell innflytelse over, og når de hever stemmen blir de stemplet som «sammensurium» av de samme folka som har gjort livene deres vanskelig.

Så, når politikere går i bresjen for å moralisere over hets, over hvor uakseptabelt det er å være stygg i munnen, er det ikke for å engasjere unge folk. Det er ikke for å stoppe polariseringen deres politikk bidrar til. Det er for å beskytte seg selv mot deg.

«Antistatlige» holdninger kan de ikke ha noe av.

Fei for egen dør, før du redder verden

Åpner man avisen eller sosiale medier, ser det ut som alle er enige i at trusler er uakseptabelt, men det er ikke så lenge siden Rødt-Mimir truet med vold eller den tidligere lederen for deres ungdomsparti feiret drapet på Charlie Kirk.

Politikere og fagorganisasjoner har engasjert seg for å diskriminere israelere og jøder, mens de står skulder til skulder med folk som roper på jødisk folkemord foran Stortinget. Det står alltid noen klar til å klistre «nazi» på deg, skulle du komme i fare for å si noe som strider mot deres vrangforestilling.

Den kollektive enigheten vi ser utfolde seg nå, er så overfladisk at du knekker nakken om du forsøker å stupe i den.

Polariseringen vi ser i dag er ikke skapt av folket. Den er akkumulert ovenfra og ned, av en elite som har ignorert folkeviljen i tiår. Når tilliten til systemet er pulverisert, er det ikke rart at folk blir forbanna.

Spørsmålet er ikke om vi skal tie stille og «være fine». Spørsmålet er hvordan vi skal kanalisere sinnet konstruktivt, før det er for sent. Og da er det bare i helvetes forgård det er akseptabelt å stemple, mobbe og sosialt henrette folk som tør si ifra. Når du gjør det, inviterer du selv til mer hets og polarisering.

Å se på politikere som spiller offer over akkurat denne dynamikken, som de selv har skapt… det krever et kunststykke å finne empati for.

Subscribe now

Årtiet 1960 ble et vendepunkt for norsk identitet. Nordmenn visste det ikke da, men det som tok form med de første illegale pakistanske innvandrerne til Norge, skulle oppløse fellesskapet og identiteten Norge var bygget på.

Unge menn fra Pakistan kom på 1960- og tidlig 1970-tallet. De reiste ofte via Tyskland eller andre land, og kom til Norge på turistvisum med intensjon om å bli værende.

Graver man i arkivene, vil man oppdage at myten om de første «arbeidsinnvandrerne» er nettopp det: en myte. Et avkall på virkeligheten, med en trafficker i hovedrollen, som forsvant sporløst med Scotland Yard i halen. En historie som, hvis norske forfattere brydde seg, kunne blitt skrevet til fantastisk krimroman i den norske litterærkulturens ånd.

Dessverre utviklet denne historien seg fra en potensiell krimroman, til et drap på den norske nasjonalidentiteten.

Allerede på 70-tallet startet det som politikere i dag så fint kaller «to-veis integrering», med det krav fra muslimske migranter om tilpasning til Ramadan.

«En toveis prosess med gjensidig tilpasning mellom innvandrere og mottakersamfunnet, der innvandrere blir innlemmet i mottakersamfunnets sosiale, økonomiske, kulturelle og politiske liv.» (IMDi og regjeringens rapporter om integrering 2025)

Avtalen innebærer altså at innvandrere skal lære norsk, skaffe seg jobb, følge lover, delta i samfunnet og tilpasse seg grunnleggende norske verdier, hva nå enn det er, mens mottakersamfunnet, altså nordmenn, skal «ta imot», være åpne, inkludere, bygge relasjoner og gjøre tilpasninger for å unngå utenforskap.

Vi skal tilpasse oss innvandrere, helt enkelt, så lenge de snakker norsk offentlig og arbeider. Tilhørighet, verdier, kultur og historie er blitt irrelevant, og i dets blodbad ble begrepet «verdifellesskap» født.

Et «verdifellesskap» hvor innvandrere får beholde sin kultur, identitet, historie og sine verdier, mens SAS kan fortelle nordmenn, svensker og dansker at alt vi har er stjålet.

Hva er et verdifellesskap? Hvordan deltar man i et verdifellesskap, hvis verdier er på kronisk kollisjonskurs? Jo, ved å gi avkall på de verdier som skaper tilhørighet.

I regjeringens integreringspolitikk (Meld. St. 17 (2023–2024) består verdifellesskapet av følgende: demokrati og rettsstat, likestilling, ytringsfrihet, menneskerettigheter, toleranse og solidaritet.

Et hvilket som helst land i Vesten, altså.

Dette er «verdiene» du må tilegne deg, for å delta i dette skålte verdifellesskapet, som er fundamentet «norsk identitet» skal bygges på. Det er bare ett problem: ingen eller få av dem eksisterer i Norge i dag.

Demokratiet er utfaset til EU gjennom EØS. Det siste eksemplet er en muggen Jens Stoltenberg, som løp til ESA for å se om han kunne hindre Stortinget i å styre Norge, da det ble vedtatt å kutte avgifter på bensin og diesel.

Likestilling? Mellom hvem? Mellom hva? Menn som må bytte juridisk kjønn for å sitte i selskapets styre, ettersom det er krav om kjønnsbalanse i yrker og stillinger? Mellom rettsstaten og Sharia, som Erna Solberg så uttrykkelig ønsket seg da hun var kommunal- og regionalminister i Bondevik II-regjeringen. (Tallet er 2, ikke 11, for den som skulle følge i Ilhan Omar’s fotspor).

Hun ønsket at Sharia-rådet skulle hjelpe med problemer rundt skilsmisse, ekteskap og familietvister der norsk lov og religiøs praksis kolliderte. Mange muslimske kvinner kunne nemlig bli juridisk skilt i Norge, men fortsatt regnes som gift i det religiøse miljøet, ergo muslimske innvandrere har problemer med ‘verdien’ «demokrati og rettsstat», som vi skal behandle snart. Til tross for at hun understreket at det skulle være et veiledende og meglende råd, ikke en parallell domstol, er det allerede i strid med norsk rettspraksis.

Videre så vi forøvrig også at israelske kvinners liv skapte furore i et 1. mai tog i Oslo, for deres lidelser er ikke like viktige som Palestinere’s lidelser. Lidelser fremkalt av et grusomt terrorangrep den norske offentligheten syns det er rettmessig å feire. Kan politikere forresten svare på hva en kvinne er uten å bli dratt foran rettsstaten for «hatefulle ytringer»?

Hatefulle ytringer er ideologisk betinget. Du har tankefrihet, ifølge daværende statsminister Erna Solberg, men du må for all del ikke si det du tenker. I hvert fall ikke på puben, for noen kan ta lydopptak av at du ramser opp noen faktum, og det kan resultere i en digital massakre. Du må ta ytringsansvaret ditt på alvor. Du kan også komme i fare for å kalle noen en hettemåke eller kakerlakk, og bli dømt for det også. Men kaller du folk urettmessig for nazist og rasist, så er det humor.

Menneskerettigheter høres flott ut, men nå er det en gang slik at mine menneskerettigheter tilsidesettes for kriminelles rettigheter, slik at de kan føle seg inkludert, ved for eksempel å tillate at kriminelle bander voldtar, nedverdiger og raner unge og eldre mennesker i landet vårt, uten å møte konsekvenser. De må forstås. De bor trangt, skjønner du, og det er ditt og mitt ansvar. Vi må betale for at deres barn ikke kan være hjemme om kvelden, når deres mindre søsken skal sove. Ikke bry seg om de hundrevis av millionene som sendes ut av disse trangbodde familiene til hjemlandet hver eneste måned.

Det er nemlig slik at de mest trygdede innvandrerne i Norge, også kalt ‘minus bidragsytere’, sender enorme summer til hjemlandet. Ifølge State Bank of Pakistan, så sender pakistanere i Norge mellom 10–14 millioner amerikanske dollar, altså rundt 100–150 millioner kroner per måned, til Pakistan. Det er via bankoverføringer, Western Union, MoneyGram, hawala-lignende systemer og kontanter.

100-150 millioner kroner. Per måned. Og Pakistanere er ikke de som sender mest. Somaliere og Afghanere topper den statistikken, og de bidrar enda mindre til det norske «verdifellesskapet», både i form av kroner og øre, men også kulturelt. Mellom tvangsekteskap, søskenbarnekteskap, omskjæring av jenter, partner vold og -drap, ungdomskriminalitet, voldtekt og økonomisk svindel, er det vanskelig å feire ramadan-belysning i Oslo’s gater på skattebetalernes budsjett.

Tørr jeg minne om den store taxi-svindelen, hvor omkring 300-400 drosjeeiere unndro cirka 625 millioner kroner i skatt og avgifter, fra årene 2000–2005? I tillegg kom svart lønn til sjåfører og trygdesvindel på over 100 millioner kroner. Tre av fire var pakistanere, og hovedmannen rømte til Pakistan.

Tørr jeg minne om de dystre tallene fra voldtektsmottaket i Oslo, som kunne fortelle at de fikk minst en henvendelse i måneden som følge av seksuelle overgrep i taxi?

Eller hva med det antisemittiske bidraget? Afran Bhattis angivelige skyting mot synagogen i Oslo? Som jo over tid viser seg å være en dråpe i havet. I dag kan man stå på Løvebakken og rope at man ønsker død over alle jøder. Det er blitt helt innafor. Det må vi ha toleranse for.

Det er solidaritet. Det er menneskerettigheter i sin vide utfoldelse.

Så var det denne rettsstaten da, hvor en syrisk migrant får seks måneders fengsel for å voldta et barn på en benk i Tromsø, fordi han det hevdes at han ikke har nok IQ til å forstå at voldtekt er galt. Det er alltid noe psykisk sykdom, lav IQ eller en eller annen unnskyldning som redder disse farlige kriminelle, men kall hvem som helst som ikke er hvit og norsk en kakerlakk, da snakker vi andre boller. Det er tross alt verre enn å knivstikke fremmede på en buss, sette fyr på en buss og ta livet av en passasjer, drepe noen for å «blikke» deg eller å gruppevoldta unge jenter, da må du plukke søppel.

Sist ut er den unge IS-tilhengeren, siktet for å ha planlagt et jihadistisk-inspirert terrorangrep mot NATO-anlegget Joint Warfare Centre i Jåttå utenfor Stavanger, som nå går fritt i ‘lykkelige gatan’. Det var ingen grunn til å holde han innesperret, skjønner du.

At Islam har et terror- og holdningsproblem kan vi ikke snakke om, tross at du da bruker den fine ‘verdien’ «ytringsfrihet». Den kolliderer nemlig med toleranse og solidaritet, med tilhengere av en ideologisk kult, som sitter fast i en tid som får middelalderen til å heve seg flere hakk positiv favør. Vi brenner dessuten fortsatt hekser, figurativt, om de nå benytter seg av verdifellesskapet på feil måte. ‘

Alle kan bli norsk, nordmann og etnisk norsk, så fremt de følger norske lover (med mindre toleranse kommer i veien), respektere disse verdiene i det offentlige rom (med mindre toleranse kommer i veien), bidra med skatt og arbeid (med mindre toleranse og solidaritet kommer i veien), og la andre leve som de vil innenfor lovens rammer (med mindre toleranse kommer i veien). Innenfor dette kan man ha privat kultur, religion og identitet, og den kan bestå av hva som helst, fordi vi har toleranse.

Du kan ha ytringsfrihet så lenge du ikke kritiserer islam, for da er du intolerant. Du kan ha religionsfrihet, men du kan ikke systematisk be til Gud om at en homofil person skal bli heterofil, det kan være straffbart. Du kan ha verdier som steining, homofobi, mene at koner trenger ukentlig bank, så lenge du tilhører venstresiden, men er du kristen er du patriarkatets øverste og ondeste leder. Og er du den eneste norske eleven i en klasse full av innvandrere fra den tredje verden, og du mobbes for å være nordmann og derfor velger å flytte, er du rasist. Hvordan våger du å ikke la deg diskriminere?

Blir du slått ned av en gjeng innvandrere foran butikken og vil arrangere et tog mot vold i bygda di, da sprayes kirken din ned med «KKK» og «drep hvite», mens statens løpebikkjer sørger for å skape et narrativ om rasisme. Hvis du der i mot kjører sparkesykkel i fylla og hevder deg angrepet av en flokk nazister som hoppet ut av en busk i en park midt på natta, da får du gratis tannlege og lysparade, selv om du løy.

Det er ikke lett å navigere dette verdifellesskapet, og det bør være klinkende klart at hverken verdiene eller fellesskapet eksisterer.

Og da er vi tilbake til start. Når hvem som helst kan bli norsk, nordmann eller kalle seg etnisk norsk, fordi de tilhører dette luftslottet av et verdifellesskap, mens de beholder sin egen identitet, språk, kultur og historie, hvem er så jeg?

Hvis alle kan «bli norske» på denne måten, hva skiller da min norske bakgrunn og identitet fra hvem som helst?

Svaret er: Ingenting.

Å være nordmann har ikke lenger noen kulturell forankring, historisk betydning eller verdi, utover å bo i Norge. Mens innvandrere som kommer fra andre steder, har bakgrunn fra nasjonen de kommer fra.

Det er det norske verdifellesskapet, og det startet med innvandringen fra Pakistan.

Hvem er jeg?

Jeg prøvde meg på Ole Asbjørn Næss sin pod med Arina Amir og Elin Ørjasæter, titulert med blant annet «Kunsten å ødelegge en nødvendig debatt».

For en total fiasko.

Det kunststykket er det nettopp Næss, Amir og Ørjasæter som gjør.

For hvert sekund denne podden ruller, beviser den min kritikk av stortingspresidentens svadapost, hvor han hevder at Norge har godt debattklima og ytringsfrihet. Det er ingen hard debatt med høy takhøyde. Ikke i det offentlige Norge, og slett ikke i denne prisede podkasten.

Det er fokus på fylla og hvordan er person som ikke visste at han ble tatt opp, formulerte seg på puben, og hvor rasistisk det han sa var, hvilket det slett ikke var. Videre så validerer samtalen indirekte misbruk av velferdsmidler og forsikrer oss om at pakistanere kan være glansbilder. Å dille og dalle, istedenfor å ta den åpenbare debatten som ligger servert på et sølvfat, er journalistisk ubrukelig.

Jeg vil for ordensskyld henvise til da Arina Amir unnskyldte unge innvandreres kriminalitet fordi de var «trangbodd» og måtte ut fordi de hadde småsøsken, og ble rekruttert til kriminalitet. Småsøsknene måtte jo sove! Innvandrere får altså flere barn enn de har økonomi til, noe Amir selv har underbygget i denne kronikken publisert i Nettavisen. Hun skriver:

«Når Ali bor i en trang leilighet med fire andre søsken, har foreldre som ikke har tid til å se han og ta vare på han fordi de jobber dobbel skift, og går på en skole hvor han heller ikke føler seg sett, så er han langt mer sårbar for å havne i kriminelle miljøer enn Ola eller Anders på vestkanten.

Når han blir kastet ut av hjemmet i ti-ellevetiden fordi småsøsknene må sove, og må være ute i gatene, blir han automatisk mer sårbar for å bli rekruttert inn i kriminelle miljøer enn andre barn som har egne soverom og et større hus hvor man kan oppholde seg i, dersom man har småsøsken som skal sove.»

Årsaken er altså «trangboddhet» og løsningen er at det offentlige skal ta ansvar.

Når Hansen sier at, og la oss ikke løsrive det han sa fra sin kontekst, at pakistanere var «målbart minusvarianter», så henviste han til det siste innvanderregnskapet, som viser at pakistanere er blant ni grupper som bidrar negativt i Norge.

Han påpekte også kriminaliteten.

Både Hansen og Amir har sagt det samme, på to veldig ulike måter. Forskjellen er at Amir mente det var offentlighetens ansvar å gi disse familiene mer penger, men Hansen mente, slik jeg oppfatter det, at de burde moderere egen familieplanlegging.

Statistikken viser at pakistanere som gruppe tar mer enn de gir.

Amir sier rett ut at de innvandrere ikke evner å ta vare på egne barn, at de har for mange målt mot deres økonomiske status.

Når vi da tar med i betrakting at det er 43-44 000 pakistanere i Norge i 2025, og at det av disse ble sendt 202 millioner kroner til Pakistan samme år, blir dette en mørk skue. Et tall som mest sannsynlig er mye høyere ettersom det ikke føres statistikk på dette. Tallet er hentet fra Skatteetatens valutaregister, basert på rapporter fra betalingsforetak som Western Union, MoneyGram og Forex. Det er altså private overføringer til privatpersoner.

Dette plasserer Pakistan på terdjeplass blant mottakerland for slike overføringer fra Norge i 2025, etter Afghanistan på 414 millioner og Somalia på 366 millioner, som ironisk nok også befinner seg på listen over minus bidragsytere.

Næss’ podkast-episode er intet mer enn dydsposering, og en samtale som bidrar null til den debatten vi faktisk behøver. Istedenfor koster den de faktiske problemene under teppet, sånn at alle kan føle seg litt bedre, sånn at nordmenn kan fortsette å betale for at innvandrere får barn, samt for deres familier og venner i hjemlandene.

Det faktiske spørsmålet som burde stilles og debatteres her er: skal nordmenn betale for innvandreres barn?

Videre bekreftes offermentaliteten og sørger for at den nødvendige debatten blir begravet.

Nåde deg om du kritiserer dette temaet, og skulle du finne på å si noe som er sant, så skal du gjennomgå en sosial henrettelse på det digitale torget.

Videre lever myten om at de første pakistanerne i Norge var arbeidsinnvandrere, ikke illegale migranter som de faktisk var, og at pakistanere bidrar positivt til det norske samfunnet.

Det er mer hensiktsmessig å gå på puben for å ha debatt, åpenbart.

Norge, Sverige og Danmark – og særlig Norge – kan ikke fortsette på denne kursen.

Til tross for at vi i årevis har finansiert alt fra Taliban til Hamas, og til tross for at Norge alene har gitt nærmere 700 millioner kroner til Iran siden 1990, er det ikke for sent å snu.

Kjære politikere: Tiden er nå.

Steng de iranske ambassadene. Utvis de såkalte «diplomatene» fra Oslo, Stockholm og København. Disse menneskene er ikke diplomater. De er agenter for et blodtørstig terroristregime i Teheran.

Det iranske regimet og dets Revolusjonsgarde (IRGC) har direkte angrepet europeiske militærbaser: britiske baser på Kypros og i Diego Garcia, en italiensk base i Irak, en fransk base i Irak – der en fransk soldat ble drept og seks andre skadet – samt en fransk base i De forente arabiske emirater.

Regimet har også brukt organiserte kriminelle nettverk i Europa til å gjennomføre angrep mot iranske frihetskjempere som lever i eksil, og mot amerikanske og israelske ambassader i Norden. Natt til 8. mars 2026 eksploderte en bombe utenfor USAs ambassade i Oslo. Tre brødre med irakisk bakgrunn er siktet for terrorbombingen.

Svenske Säpo har flere ganger koblet Foxtrot-nettverket direkte til iransk etterretning og bestilte angrep mot vestlige og israelske mål i Norden, inkludert attentatforsøk mot islamkritikeren Salwan Momika. Dette er ikke tilfeldig vold. Det er proxy-terror fra Teheran.

Det islamske regimet i Iran har også gjennomført flere attentater mot iranske dissidenter på europeisk jord. Dette er et direkte angrep på europeisk suverenitet.

Iran sto bak det dødelige terrorangrepet i Burgas i Bulgaria i 2012, der en Hezbollah-tilknyttet selvmordsbomber drepte seks israelere og en bulgarsk bussjåfør. Nederlands etterretning har avdekket sterke indikasjoner på at Iran beordret drap på to iranske opposisjonelle via kriminelle nettverk i Nederland i 2015 og 2017.

Samtidig har regimet i Teheran drept over 40 000 anti-regime-demonstranter bare i desember 2025 og januar 2026. Det henretter aktivt dissidenter, inkludert tenåringer, på den mest brutale måte. Dette er et regime som har mistet all legitimitet hos sitt eget folk.

Vi kan ikke opprettholde diplomatiske forbindelser med et slikt blodregime. Tiden for å glorifisere og forhandle med terrorister er forbi.

Etter at Iran bombet flere land i Midtøsten, ble iranske ambassadører utvist fra Libanon, Saudi-Arabia, Qatar og De forente arabiske emirater. Hvis muslimske land kan sende et så klart signal til Teheran, hvorfor kan ikke vi?

Iransk diplomat Assadolah Asadi, stasjonert i Østerrike, ble dømt i Belgia for å ha levert sprengstoff til et planlagt terrorangrep mot en iransk opposisjonskonferanse i Paris i 2018 – et angrep som kunne ha drept hundrevis. Irans statssender Press TV er anklaget for å fungere som en front for etterretning, spionrekruttering og innsamling av informasjon. Hvis de bruker «journalister» til å rekruttere spioner, hva bruker de da ambassadene til?

Budskapet må være krystallklart:

Utvis alle iranske diplomater fra Norge, Sverige og Danmark – nå. Steng ambassadene til det islamske regimet – nå.

Og til dere iranske diplomater som fortsatt sitter inne i ambassadene i Oslo, Stockholm og København: Vær modige. Hopp av. Bryt med regimet. Bli med i Løve-og-Sol-revolusjonen.

Det finnes allerede flere som har gjort det. Mohammad Pournajaf, tidligere chargé d’affaires ved Irans ambassade i Canberra, søkte tilflukt i Australia. Alireza Jeyrani Hokmabad, senior diplomat ved Irans FN-misjon i Genève, hoppet av og søkte asyl. Gholam Reza Derivkand, Irans chargé d’affaires i Wien, brøt med Teheran og søkte asyl i Sveits.

Fritt Iran er på vei.

Vi i Norden må velge side. Ingen mer finansiering av terror som rammer oss selv. Vi kan ikke ha politikere som tillater fremmede makter å utføre drap og terror på vårt territorium.

Steng ned Irans terrorfabrikk, før det er for sent.

Subscribe now

I kjølvannet av covid-19-pandemien har mRNA-vaksinene blitt et brennpunkt for intens debatt, med økende granskning av deres langsiktige sikkerhetsprofil – eller mangel på sådan.

Det som startet som et påstått banebrytende verktøy og ble hyllet for å få slutt på krisen, har utviklet seg til en kilde til alvorlig bekymring. Nye studier og virkelige data avdekker potensielle risikoer som ble bagatellisert og oversett under den første utrullingen.

Epidemiolog Nicolas Hulscher viser at avstanden mellom de opprinnelige løftene og dagens realiteter er slående, og urovekkende.

Å forstå de opprinnelige løftene og dagens realiteter

mRNA-vaksinene ble lansert med forsikringer om høy sikkerhet og effektiv beskyttelse mot covid-19. Myndigheter hevdet at de ville stoppe smittespredning, sikre flokkimmunitet og innebære minimal risiko. Allerede i 2021 oppsto imidlertid sprekker i narrativet: Vaksinene forhindret verken infeksjon eller videre smitte slik det ble forespeilet, og meldinger om bivirkninger økte.

Hulscher fremholder at mange ikke-farmasøytiske tiltak, som påbud om munnbind og krav om sosial distansering, bygget på vilkårlige regler snarere enn solid dokumentasjon. Resultatet ble utbredt forvirring og svekket tillit til helsemyndighetene.

Koblingen mellom mRNA-vaksiner og kreft

Et av de mest alvorlige funnene Hulscher trekker frem, gjelder økt kreftrisiko etter vaksinering. Han viser til store befolkningsstudier, blant annet en omfattende sørkoreansk kohortstudie med over 8,4 millioner personer fra det nasjonale helseforsikringsregisteret, som dekker perioden 2021–2023. Studien rapporterte signifikant forhøyede hasardratioer for flere krefttyper ett år etter vaksinering, blant annet:

• Skjoldbruskkjertelkreft (HR 1,351)

• Magekreft (HR 1,335)

• Tykktarmskreft (HR 1,283)

• Lungekreft (HR 1,533)

• Brystkreft (HR 1,197)

• Prostatakreft (HR 1,687)

Sammenhengene varierte etter vaksinetype, alder og kjønn. Dette har utløst krav om grundigere undersøkelser av om vaksinestrategiene bør revurderes.

Tilsvarende signaler er rapportert i andre datasett, noe som reiser spørsmål om mulige langsiktige onkogene effekter.

Turbo-kreft, en ny trussel?

Begrepet turbo-kreft har fått fotfeste som betegnelse på uvanlig aggressive kreftformer som oppstår plutselig, ofte på et sent stadium, og utvikler seg raskt. Hulscher viser til arbeid fra forskere som Dr. Paul Marik og relaterte publikasjoner i Journal of Independent Medicine, som dokumenterer hundrevis av bekreftede tilfeller globalt. Blant disse finnes sjeldne presentasjoner som hjertesarkomer og lymfomer hos yngre personer, krefttyper som avviker fra etablerte mønstre.

Årsakssammenhengen er fortsatt omstridt, men de tidsmessige sammenfallene og de kliniske observasjonene krever oppmerksomhet.

Mulige mekanismer bak vaksineindusert kreft

Hulscher skisserer flere potensielle biologiske forklaringsmodeller:

• Genomisk integrasjon: DNA- eller plasmidfragmenter fra vaksinen kan integreres i menneskelig DNA og dermed øke risikoen for mutasjoner eller aktivering av onkogener.

• Hyperinflammasjon og immunsuppresjon: Vaksinene kan utløse kronisk betennelse samtidig som kroppens naturlige tumor-surveillance svekkes, noe som kan gi kreftceller friere spillerom.

Disse hypotesene samsvarer, ifølge Hulscher, med bredere forskning på vedvarende tilstedeværelse av spike-protein, immunologisk dysregulering og transkriptomiske endringer observert i enkelte tilfeller etter vaksinering.

Ringvirkninger for mødre og barn

Risikoen kan, hevdes det, også omfatte kommende generasjoner. Vaksinerte mødre kan overføre spike-proteiner til sine barn, med potensielle kroniske helseplager som følge. Hulscher viser blant annet til et dokumentert tilfelle av en treåring med alvorlige helseproblemer knyttet til morens vaksinering under svangerskapet.

Fertilitetsutviklingen gir også grunn til bekymring. Studier indikerer lavere unnfangelsesrate blant vaksinerte kvinner, samt mulige negative effekter på menns reproduktive helse.

Velkommen til Raw Report.

Se episoden her:

Rebecca Mistereggen

From Covid Pandemic Promises to Cancer Concerns: The Alarming Evidence Emerging in 2026

In the wake of the COVID-19 pandemic, mRNA vaccines have become a focal point of intense debate, with growing scrutiny over their long-term safety profile, or lack there of…

Listen now

6 months ago · Rebecca Mistereggen

Episoden er dessverre ikke tekstet til norsk.

I en tid der demokratiske institusjoner en gang ble hyllet som bolverk mot tyranniet, har et urovekkende mønster dukket opp over hele Europa: eliter i regjeringer og overnasjonale organer opptrer med frekk straffefrihet, trygge i vissheten om at ansvarlighet er blitt en relikvie fra fortiden.

Fra Brussel som blander seg inn i nasjonale valg, til London som sletter rettsåpenhet og Oslos karusell av skandaleplagede politikere er budskapet klart: den herskende klassen frykter ikke lenger sine egne borgere.

De gidder ikke engang skjule det lenger. Folkelig raseri ebber ut i apati eller knebles av de samme systemene som skulle verne om ytringsfriheten. Det er systemisk arroganse født av ubestridt makt, der folkets stemme overdøves av regulatorisk overstyring, selektiv beskyttelse og ukrenkelige tilbakekomster.

Se bare på EU-kommisjonens innblanding i valg: en saga som viser hvor langt overnasjonale organer er villige til å gå for å forme resultater uten et fnugg av demokratisk mandat. En fersk rapport fra USAs justiskomité i Representantenes hus avslører kommisjonens tiår lange kampanje for å sensurere politisk tale globalt, ved å bruke Digital Services Act til å presse plattformer til å tie ned uønskede røster. Dette er ikke en abstrakt teori, det har rammet valg i Frankrike, Irland, Nederland, Romania, Slovakia, Moldova, til og med europaparlamentsvalget i 2024, der hemmelige møter mellom EU-tjenestemenn, NGO-er og tech-giganter planla å stemple konservative og populistiske syn som «desinformasjon».

DSAens klausuler om «systemiske risikoer» krever datadeling for å bekjempe valgfare, men helter som Elon Musk kaller det partisk sensur som også rammer amerikansk debatt.

I Ungarns kommende valg i 2026 har en tysk domstol beordret X til å utlevere data, angivelig for å «beskytte» demokratiet, men i praksis for å vippe banen mot Viktor Orbáns nasjonalister.

EU-lederne framstiller dette som forsvar mot russisk innblanding, men den egentlige frykten er hjemmeavlet populisme som utfordrer Brussels grep. De gjorde det samme i Moldova, men det viser seg at TikTok-kampanjen EU beskyldte for å være russisk propaganda i virkeligheten var finansiert av opposisjonspartiet. Desinformasjonen velter ut fra kontorene i Brussel, viser det seg.

Hadde de virkelig vært på redd Russland, deres perfekte syndebukk, hadde de vel ikke gjort seg avhengig av russisk gass?

Denne forakten strekker seg også til sikkerhet, der elitenes prioriteringer viser en glisende likegyldighet for borgernes trygghet. Debatten raser om å hente hjem IS-krigere fra syriske leirer, uten en felles EU-politikk. Frankrike og Tyskland må håndtere sakene hver for seg. Den folkelige motstand er overveldende, 89 prosent i Frankrike er mot voksne returer, likevel presser elitistene på under dekke av menneskerettigheter, og hevder det er tryggere å straffeforfølge hjemme enn å risikere rømninger fra ustabile leirer. Men tryggere for hvem? Tusenvis av europeiske statsborgere henger i limbo, som følge av tikkende bomber fra migrantstrømmen i 2015 som lot IS-tilknyttede slippe gjennom.

I Storbritannia beordrer Labour-regjeringen sletting av et enormt rettsrapporteringsarkiv fra Courtsdesk, et verktøy journalister brukte til å avdekke grooming-gjenger i Rotherham og Rochdale. Med henvisning til et GDPR-«datainnbrudd» krever Justisdepartementet full sletting, til tross for raseri fra stortingsrepresentanter og medier, som kaller det et slag mot åpen rettspleie. Offisielle arkiver finnes fortsatt, hevder de, men kun tilgjengelig gjennom byråkratiske krumspring. I praksis begraves ubehagelige sannheter om systemiske svikt i beskyttelsen av sårbare borgere. Kritikere mumler om en «pro-pedo»-agenda, men virkeligheten er enklere: eliten skjermer sine egne mot gransking.

Ingen steder er denne forakten mer personlig enn i saken om Tommy Robinson. I februar 2026 fikk han en politivarsel om en IS-tilknyttet trussel, en påstått «fatwa», som understreker selektiv beskyttelse. Bedfordshire-politiet varslet ham om at navnet hans sto i forbudt terrorpropaganda, anbefalte å variere rutiner, men tilbød ingen livvakt, i motsetning til politikere eller kongelige. Robinson flyktet utenlands med familien og anklaget en regjering som overvåker 40 000 islamister, men fengsler kritikere som ham for ringeakt.

Dette minner om Salman Rushdies beskyttelse under hans fatwa, men Robinsons «høyreekstreme» merkelapp ser ut til å diskvalifisere ham. Det er et todelt system: eliten voktes, dissidenter er utskiftbare.

Over Nordsjøen til Norge krystalliseres mønsteret i et tiår med skandaler der unnskyldninger er nok til syndsforlatelse.

Tidligere statsminister Erna Solberg innrømmet habilitetsbrudd knyttet til ektemannens aksjehandler, og fikk Stortingets hardeste refs i 2024, likevel klamret hun seg til partiledervervet og siktet mot comeback i 2025.

Ingvild Kjerkol ble tatt i plagiat av masteroppgaven og møtte habilitetsspørsmål knyttet til familiebedriften. Tonje Brenna utnevnte en nær venn til et styreverv uten å erklære inhabilitet. Ine Eriksen Søreide har fått kritikk for habilitetsbekymringer i Utenriksdepartementet knyttet til nære medarbeidere, inkludert Terje Rød-Larsen, selv om hun avviser forseelser. Sandra Borch gikk av etter plagiat. Ola Borten Moe gikk av etter aksjehandler med interessekonflikter. Odd Roger Enoksen gikk av etter avsløringer om upassende forhold til en ung kvinne mens han var statsråd. Anette Trettebergstuen gikk av etter flere saker, blant annet utnevnelse av nær venn Bård Nylund til et offentlig utvalg uten å erklære inhabilitet. Til tross for advarsler fra embetsverket nektet hun senere å ha mottatt klare advarsler og hevdet at handlingene fulgte «normal praksis», en unnskyldning som nå ekkoer i Espen Bart Eides sak om ansettelsen av sønnen. Han sier reglene bare ikke har blitt praktisert skikkelig, som om det gjør det mindre alvorlig. Det fornærmer noe langt mørkere: en vane for korrupsjon, eller «vennetjenester» som det kalles.

Den norske koalisjonens sju avgangssaker siden 2021 viser en kultur der velgerne, ikke straff, forsøker å håndheve etikk, men mislykkes. Tilliten eroderes, målinger viser stupende tillit, likevel spretter eliten tilbake, båret fram av et system som prioriterer tilgivelse over reform.

Sammensuriet av saker på kryss av landegrenser tegner et dystert bilde i Vesten: EU-sensur kveler valgfrihet, britiske slettinger skjuler rettferdighet, beskyttelse av egne borgere svikter for «feil» stemmer, og norske skandaler fordamper med unnskyldninger. Dette er ingen tilfeldighet: det er frukten av konsolidert makt i en tid med synkende valgdeltakelse og splittet opposisjon. Eliten opptrer åpent fordi de kan: reguleringer knebler kritikere, mediesyklusene gjør at vi glemmer, og institusjoner beskytter sine egne.

Folket, en gang fryktet som den ultimate kontrollmekanismen, blir nå styrt gjennom overvåking, selektiv håndheving og performative angre-øvelser. Skal demokratiet overleve, kreves det mer enn raseri, det krever strukturelt oppgjør, ellers vil forakten bare vokse, og fasaden av ansvarlighet vil smuldre helt opp.

Subscribe now

Unnütze Esser – «unyttige etere».

Kāfirūn – de vantro.

Goyim – nasjonene, de utenfor.

Ulike begreper, fra ulike epoker, som tjener samme funksjon: å redusere mennesket til noe mindre enn et menneske. Til belastning, avvik, overskudd. En rettferdiggjøring, for å tråkke på, utnytte eller til og med utrydde, uten dårlig samvittighet.

Det er begreper som fremmer hierarki og sjelløse maktstrukturer.

Historien viser oss at dehumanisering alltid kommer før overgrep. Før fordrivelse. Før vold. Før forfall.

Nazistenes «unyttige etere» legitimerte drap på funksjonshemmede og eldre. Religiøse fanatikere har brukt betegnelsen «vantro» for å rettferdiggjøre undertrykkelse, slaveri og grusomme drap. Og ordet goyim, som opprinnelig er et nøytralt begrep for «nasjonene»,har i moderne antisemittiske kretser blitt et uttrykk for hierarkisk forakt.

Poenget er ikke nødvendigvis ordene i seg selv, men at mekanismen lever videre. At vi finner strukturen på kryss av kultur, og at den blomstrer midt i blant oss.

Den kan være vanskelig å se, dersom man ikke ser etter den, for den opptrer forkledd i velmenende adjektiver og er sjelden brutal i formen. Den er administrativ. Teknokratisk. Den kommer kamuflert som ansvar, bærekraft og nødvendighet.

Slik kan mennesker reduseres til tall i regneark, til klimafotavtrykk og til kostnadsposter. Vi forbruker for mye. Vi bor for stort. Vi lever for lenge. Det argumenteres med at vi må justere oss, spise mindre, ta mindre plass og ha mindre frihet.

Det er ikke tilfeldig. Det er selve forutsetningen for politikken som føres, for uten dehumanisering ville den vært umulig å forsvare.

Lukk øynene et øyeblikk, ta et åndedrag og kjenn på hvordan kroppen reagerer når jeg sier at dagens rett er melorm.

Tanken på å putte en melorm i munnen er nok til at hårene på koppen reiser seg.

Bare ideen om insekter som fremtidens mat er så nedverdigende, at verden vokabular faller til kort. Mens eliten sitter på sine konferanser og spiser filet mignon, skal vi, du og jeg, tygge på sirisser og melorm fordi det er «bærekraftig». Vi skal spise det vi av naturlig instinkt skyr. Det som er møkkete, ekkelt og i mange tilfeller farlig.

Det presenteres ikke som et frivillig alternativ, men som et moralsk imperativ. Og mens beslutningstakerne møtes på luksushoteller, formanes vanlige mennesker til å akseptere bunnskrap for «planetens skyld».

Vi er nemlig for mange, ikke de, men vi er. Det som selges inn som bærekraft, er i realiteten ren forakt.

At stadig flere nikker og aksepterer premisset, er det mest urovekkende, for hva skjer med et samfunn som frivillig gir avkall på verdighet, i moralismens navn?

Svaret finnes allerede i praksis. I eldreomsorgen. I Norge, et av verdens rikeste land, lever tusenvis av eldre sine siste år i underernæring, ensomhet og forfall. Mennesker som bygde landet, betalte skatt hele livet, bar velferdsstaten frem. Nå får de servert smakløs masse fra systemkjøkken, dusjes sporadisk, og reduseres til driftsutgifter. De strippes for verdighet.

Hvis ikke det skriker «unyttige etere», så vet ikke jeg.

Når et menneske ikke lenger produserer, reduseres dets moralske status. Det er ikke nazisme, det er mye verre.

Det er normalisert.

Vi undermennesker har ingen annen funksjon eller verdi enn å tjene eliten, når vi ikke kan det lenger, kastes vi til side. Derfor er det også grunnleggende i denne maktstrukturen at dissidenter må stilnes. Sensureres, henrettes sosialt, fratas all mulighet til å forvalte sine liv. Tenk om illusjonen falt? Om motet smittet?

På samme måte som dehumanisering, er dødstraff i vår tid ofte renset for åpen brutalitet, den er institusjonalisert, regulert og administrert. Den er ikke utført i galgen foran et publikum. Den er kynisk og indirekte, og det statueres eksempler som mobben higer etter å ødelegge. Med god hjelp fra sine undermennesker, klarer eliten å ri av seg den som skulle finne på å foreslå at keiseren er naken.

Språk er makt, men vi har i vestlig tradisjon lært å sky slike hierarkiske begreper, spesielt i kjølvannet av andre verdenskrig. Det betyr dog ikke at de ikke benyttes. For man kan pynte og sminke grisen så mye man vil, men grisen vil fremdeles være en gris.

Gamlehjem er et godt eksempel. Det ble endret til sykehjem for å bryte assosiasjonene til et hjem der gamle flytter inn for å dø. Sykehjem hjalp dog ikke, så de forsøkte seg på omsorgssenter. Problemet er bare at sentret mangler omsorg, og at innholdet er det samme. Innholdet kommer alltid etter.

Vi vet at de kan endre institusjoner om de ønsker, der står kriminalomsorgen som uslåelig bevis. Kriminelle ivaretas bedre enn våre eldre.

Det gjelder å sperre øynene opp når det kliniske språket endres, det endres for å appellere til dine emosjoner, og desto viktigere blir det å se på hva de gjør fremfor hva de sier.

Eliten er sofistikert, og det er også løgnen.

Her tjener faktisk begrepet goy en funksjon. Dets betydning ved sin fødsel var nemlig nasjon, folk. Etter hvert ble goy oftere brukt om ikke-jøder, særlig i kontrast til det jødiske fellesskapet. I jiddisk språkbruk brukes det i en mer ladet tone, ofte for å uttrykke avstand til ikke-jøder. I dag brukes goy hovedsakelig om ikke-jøder. I noen miljøer, særlig antisemittiske subkulturer, er ordet blitt trukket inn i retorikk om makt, identitet og gruppehierarki.

I Vesten har vi blitt fortalt at hvem som helst kan bli nordmann, eller svensk, eller tysk. Det vil si, mennesker fra den tredje verden kan det. Nasjonalitet og statsborgerskap forsøkes smeltes sammen til en løs masse, som hvem som helst kan slutte seg til. Samtidig hagler kritikken mot dem som forsøker bevare sitt opphav, sin nasjon og sitt folk.

Nordmann er en etnisk og kulturell gruppe, med historisk forankring, det er ikke noe man kan bli. Du er født sånn, og har røtter til nasjonen gjennom generasjoner.

Å forgifte nasjonalitet med statsborgerskap har de selvfølgelig gjort med overlegg. På den måten kan vi ikke skille mellom de som har tilhørighet, eller arverett til nasjonen, og det er selve fundamentet til globalismen våre eliter forsøker å presse oss inn i.

Samtidig oppstår det et absurd fenomen: «de gode» kan bruke nedsettende begrep om egen befolkning. I blant glipper det rett og slett, hvis man kan kalle det noe annet enn en display av den forakten de har for oss, slik som da Hillary Clinton brukte ordet deplorables. Eller da Erna Solberg kalte nordmenn som ikke lot seg forføre et sammensurium. Sistnevnte har også sagt at nordmenn ikke har noe mer rett til Norge enn noen andre, og det forklarer hvorfor Norge gis vekk rett under nesa på oss, samtidig som politikerne favoriserer migranter.

Slik distraherer de deg.

Makten i dag er ikke etnisk, ei religiøs, den er klassebasert og frikoblet fra konsekvensene av egne beslutninger. De kan gjemme seg bak «internasjonale forpliktelser» gjennom et institusjonelt, teknokratisk, økonomisk og overnasjonalt maktkompleks.

Det vi i dag bevitner er Hannah Arendts «banale ondskap» i global skala.

Vi betaler skatt i tillit til at staten skal levere trygghet, velferd og beskyttelse, men opplever det motsatte: åpne grenser uten kontroll, energipriser ute av proporsjon, politiressurser som prioriterer alt annet enn borgernes sikkerhet. Staten beskytter systemet, ikke menneskene som finansierer det.

Samtidig lever makteliten skjermet fra konsekvensene. Privatfly til klimamøter. Eiendomskjøp i områder de advarer oss mot å bo i. Forkynnelse om mikroboliger, leie fremfor eie, og et liv med stadig lavere forventninger. «Du skal eie ingenting og være lykkelig», sies det, uten ironi.

Det spiller ingen rolle hvor mange ganger de gjentar «dugnad» og «fellesskap», for det er ikke lenger et fellesskap. Det er et hierarki, og makten er så fjern fra folket som det er mulig å være. Det har vi fått bevitne de siste ukene gjennom det andre frislippet av Epstein-filene.

Det klarer ikke maktens løpegutter å akseptere. Dagsavisens sjefsredaktør Lars West Johnsen tviholder så intenst på de forestillingene han har blitt levert, at han foreslår at frislippet av Esptein-filene var et koordinert angrep på det norske Arbeiderpartiet og Norge, og han tror oppriktig at Donald Trump konspirerer mot nasjonen vår.

«Tar du livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, tar du lykken fra ham med det samme.» Det er sannhet i det. Replikken sies av figuren Dr. Relling i Henrik Ibsens Vildanden, som mener at de fleste mennesker trenger en illusjon, en «livsløgn», for å holde ut tilværelsen.

Saken er bare at tilværelsen vår ikke trenger å være slik, fordi dehumanisering fungerer bare så lenge den internaliseres. Så lenge vi sier at det kanskje er rimelig å leve trangere, spise dårligere, forvente mindre, for det felles beste. Et samfunn som ber sine borgere om stadig flere offer, mens eliten ikke ofrer noe, mister sin moralske legitimitet.

Kanskje ødelegges mennesker som West Johansen av at livsløgnen sprekker, men det er greit. Han har aktivt vært med å bygge opp om det vi nå står i, tross alt.

Vi er ikke «unyttige etere», vi er mennesker med rett til ordentlig mat, hjem vi kan eie og en alderdom som ikke er en avviklingspost, og viktigst av alt: en fremtid der barna våre arver frihet, ikke administrert knapphet.

Spørsmålet er derfor ikke hva makten gjør. Spørsmålet er hvor lenge vi aksepterer det.

Dehumanisering stopper ikke av seg selv. Den stopper når mennesker nekter å internalisere den. Når vi nekter å kalle forakt for moral.

Epstein-sakens klamme grep om den norske eliten er bare en liten del av hvordan de har herjet med vanlige nordmenn i årevis.

Det ferskeste eksempelet er utenriksminister Espen Barth Eide som beklager «feil i håndteringen» av egen habilitet da sønnen hans ble valgt ut som praktikant ved ambassaden i Paris like før jul.

Les: Han regnet med å slippe unna, akkurat som da tidligere statsminister Erna Solberg trodde hun kunne slippe unna med at mannen hennes tjente på aksjehandler påvirket av politiske vedtak hun selv sto bak. «Konsekvensen» den gangen? Statsministerens kontor sa nei til å sitte barnevakt for mannen dersom hun skulle bli gjenvalgt, altså holde øye med mannens aksjehandel. For hun visste jo ikke hva mannen hun deler seng med holdt på med, det er tydeligvis ikke statsministerens ansvar.

Heller ikke dagens Høyre-leder Ine Eriksen Søreide virker å ha satt seg grundig inn i reglene hun jobber etter. Hun hevder hun «glemte» å registrere verv i Stortingets interesseregister: styremedlem i den sveitsiske organisasjonen Henry Dunant Centre for Humanitarian Dialogue og rådsmedlem i tenketanken International Crisis Group. Begge organisasjoner har mottatt betydelig støtte fra Norge. Hun kaller det en «ren forglemmelse» og sier hun allerede er på vei ut av vervene.

De tror tydeligvis de kan ri av seg slike saker, mens vanlige folk får harde konsekvenser for langt mindre.

Men det er ikke så rart. De har sluppet unna med dette i årevis.

Bare de siste ti årene har norsk politikk vært preget av en jevn strøm av skandaler: økonomisk juks, habilitetsbrudd, misbruk av pendlerboliger og reiseregninger, plagiat i masteroppgaver, aksjehandel, upassende relasjoner og maktmisbruk. Mange statsråder har måttet gå av, og rekordmange under Jonas Gahr Støres regjering (2021–), der syv statsråder har trukket seg på grunn av skandaler.

Problemet er at de ofte dukker opp igjen i maktposisjoner.

Det er ikke bare Ernas mann som tjente på konas politikk. Anniken Huitfeldt, nå Norges diplomat i Washington D.C. – en jobb hun fikk uten å søke, noe som i seg selv er omstridt – var visstnok helt uvitende om mannens massive aksjehandel mens hun var utenriksminister.

Så har vi alle «vennetjenestene», det folk flest kaller korrupsjon, juks med CV og annet snusk:

Ingvild Kjerkol ble tatt i plagiat i masteroppgaven og hadde habilitetsspørsmål knyttet til familiebedriften. Tonje Brenna ga styreverv til en nær venn uten å erklære inhabilitet. Ine Eriksen Søreide har fått kritikk for habilitetsproblemer i UD-saker knyttet til nære kontakter, blant annet Terje Rød-Larsen, selv om hun avviser feil. Sandra Borch gikk av etter plagiat. Ola Borten Moe gikk av på grunn av aksjehandler med habilitetskonflikt. Odd Roger Enoksen gikk av etter avsløring om upassende relasjon til en ung kvinne mens han var minister. Anette Trettebergstuen gikk av etter flere saker, blant annet da hun oppnevnte nær venn og kollega Bård Nylund til Likestillings- og mangfoldsutvalget i 2021 uten å erklære inhabilitet. Til tross for advarsler fra embetsverket hevdet hun senere at hun ikke fikk klare advarsler og at det var «vanlig praksis» i departementet. En unnskyldning som roper ekko i Barth Eides sak nå, hvor han sier reglene bare ikke har vært fulgt i praksis, som om det gjør det mindre alvorlig. Det skjuler noe mye mørkere: en vane med korrupsjon.

Trettebergstuen ble etterforsket av Økokrim for mulig grov tjenestefeil (§§ 171/172 straffeloven) i 2023–2024. Hun hevdet hun ikke hadde gjort noe straffbart, og sa senere at hun har «forsonet seg med det» og fortsatt tenker på «drømmejobben» hun mistet. Hun er heldig som ikke sitter i fengsel.

I 2015 ble Audun Lysbakken avslørt for å ha støttet en organisasjon knyttet til ektefellen.

Disse sakene, som veltet ut av et tilsynelatende bunnløst skap med skjeletter, viser en grunnleggende sannhet: makt korrumperer. Politikere bør ikke sitte mer enn to perioder, verken som ministre eller i byråkratiet.

Et system bygget for å beskytte seg selv

Nordmenn velger ikke statsminister eller statsråder direkte. Regjeringer kan hente inn ministre velgerne aldri har støttet.

Politikere kan heller ikke straffeforfølges for å lyve til folket. Den muligheten ble fjernet i 2005.

§ 105 i straffeloven av 1902 straffet «trusler, tilbud om eller løfte om fordel, løgnaktige forespeilinger eller andre utilbørlige midler» for å påvirke stemmegivning eller offentlig opptreden, opptil tre års hefte. Selv om hovedfokuset var trusler, bestikkelse og stemmekjøp, omfattet den bevisst villedende løgner for å påvirke velgere. Jonas Gahr Støre kjørte valgkamp på gratis ferger og rentekutt, fullt klar over at han ikke kunne love noe slikt og at gratis ferger allerede var fjernet fra budsjettet. Hvis ikke det er bevisst villedende løgner for å vinne stemmer, hva er det da?

Trusler og stemmekjøp er fortsatt straffbart etter § 151 i dagens straffelov, men politisk løgn og manipulering er fritt vilt.

Når man legger alt sammen: høyere terskel for nye partier, fjerning av muligheten til å endre valglister, opphevelse av § 105, overføring av suverenitet til EU til tross for to folkeavstemninger nei, blir demokratiet langt mindre demokratisk.

En urørlig elite har vokst fram. En elite som tror de kan gråte litt på TV, si «jeg er veldig lei meg» og så «ta ansvar» ved å bli sittende, akkurat som Jens Stoltenberg gjorde etter 22. juli 2011. Han tok «det overordnede ansvaret» for sviktene, men valgte å fortsette for å «rydde opp og gjennomføre endringer». Siden har vi hatt flere terrorangrep. Etter Oslo-skytingen innrømmet PST at de ikke har oversikt over hvor mange islamistiske ekstremister som opererer i Norge. Likevel prioriterer de «anti-statlige holdninger», altså folk som er kritiske til makten, som den største trusselen mot demokratiet.

Hvilket demokrati?

Et demokrati overlever ikke på selvskryt og falske rangeringer som «verdens minst korrupte land». Det overlever på reell maktbalanse, ekte konsekvenser for maktmisbruk og respekt for velgernes mandat.

Beklagelsene erstatter ansvar, og ansvar betyr å bli sittende, resultatet er et ødelagt folkestyre. Vi har en elite som administrerer seg selv, etterforsker seg selv og «straffer» seg selv ved å gå av midlertidig, før de kommer tilbake et år eller to senere.

Det er ikke kritikk av staten truer ikke demokratiet, men det totale fraværet av konsekvenser for dem som styrer.

Når skjeletter ramler ut år etter år uten reelle konsekvenser, er det ikke lenger «forglemmelser». Det er et systematisk mønster og problem.

Epstein-avsløringene i 2025–2026 har vist det klarere enn noen gang: koblinger mellom toppdiplomater, tidligere statsministre, Nobelkomité-medlemmer og kongelige til en dømt seksualforbryter har utløst Økokrim-etterforskning for grov korrupsjon. Likevel er responsen den samme: beklagelser, «vi ser på saken», uttrykk for anger og forslag om granskingskommisjoner oppnevnt av de samme institusjonene som er under lupen.

Man sitter igjen med en dårlig smak i munnen.

Dette er ikke rettferdighet. Det er en kontrollert, selvbeskyttende prosess der de samme nettverkene roterer tilbake til makt, immunitet beholdes og ansvar fortynnes til ingen blir holdt til ansvar.

For å gjenreise tillit trengs faktiske konsekvenser: uavhengige etterforskninger utenfor UD og Stortingets kontroll, fjerning av diplomatisk immunitet der det trengs, og personlig ansvar for de involverte, ikke nye verv eller fete pensjoner. Ellers er det bare enda et kapittel i historien om en elite som konsekvent unngår ansvar mens vanlige folk betaler prisen.

Hvordan kan noen hevde at vi lever i et demokrati når velgerne blir bedt om å velge mellom løgn og bedrageri?

Til tross for at Norge konsekvent rangeres som et av verdens minst korrupte land, vet vi at det nå er det motsatte.

Norges politikere er så korrupte at det er utenfor normale folks virkelighetsforståelse. De har brukt det norske oljefondet til å kjøpe seg posisjoner og innflytelse slik at middelmådigheten, som har perfeksjonert kunsten å sno seg i systemet og lyve uten å blunke, kan fly privatfly, fylle egne lommer og spise kanapeer i selskap med dømte pedofile og andre gjennområtne elitister.

Imens sliter det norske folk med å holde hodet over vannet i et av verdens rikeste land.

De eldre og pensjonistene, som faktisk har bygget landet eliten lever på, blir kastet ut av sine hjem og får avkortet pensjonsutbetalinger, og de som bor på sykehjem får mat som ikke engang bikkja di vil spise. Staten stjeler det lille av penger de har spart opp gjennom sine liv, tryggheten den norske stat skulle ivareta. Unge kommer seg ikke inn i boligmarkedet.

Køen til fattighuset, som velferdsstaten skulle beskytte oss mot, har bare økt og økt og økt.

Vi betaler skatt inn i et sort hull. Egenandelene øker på absolutt alt av offentlige tjenester, mens staten gir stadig mindre tilbake. Det lille som gjenstår, deles ut til kriminelle fra den tredje verden, de økonomiske migrantene eliten kaller for flyktninger, som de aksepter sender milliarder av kroner tilbake til hjemlandene sine hvert år. De mater kriminelle med våre penger, mens gatene våre flyter over av kriminalitet som gjør landet vårt stadig mer utrygt med et politi som er opptatt av “hatprat” på internett, samtidig som de kriminelle beskyttes av et system som konsekvent prioriterer alle andre enn sine egne borgere.

Det burde vært et hint.

Norge er landet som er mest nevnt i Epstein-filene per capita. En skamfull rekord, for å si det pent, og det er ikke tilfeldig.

Milliarder av skattekroner er kanalisert inn i rene hvitvaskingsprosjekter, forkledd som «humanitær politikk». Et helt humanitær-politisk kompleks lever av dette, der idealisme er fasade og penger er poenget.

Milliarder til kokeovner gjennom Clinton Foundation. Til meningsløse kurs om «giftig maskulinitet» i Afrika. Til medisinske inngrep og ideologiske eksperimenter på friske barn i Vesten. Dette er bare dråper i et enormt hav av misbruk.

Kongehuset, tidligere statsministre, toppdiplomater, alle har de gnidd seg mot en pedofil-finansmann. Det er luksusleiligheter kjøpt på billigsalg via Epstein. Millionlån, gaver, testamenter til barna deres. Privatfly, middager på hans øy, dekket ferier, legebesøk, alt fra en dømt overgriper.

Det vi bevitner er hybris i sin reneste form og det er akkurat det Børge Brende utstråler når han tror han skal styre verdens “nye FN” fra Davos.

“Davos can really replace the UN” (Davos kan egentlig erstatte FN), skriver Epstein. Brende svarer entusiastisk: “Exactly – we need a new global architecture. World Economic Forum (Davos) is uniquely positioned – public private”.

En tidligere norsk utenriksminister, nå sjef for World Economic Forum (WEF), sier seg enig i å erstatte den internasjonale organisasjonen med folkerett og medlemsstater, med en privat milliardærklubb der de rike og mektige møtes i lukkede rom for å «orkestrere» og «lede» verden.

Dette er middelmådige skall av mennesker, som tror de er bedre enn nasjonaldemokrati, bedre enn FN, og bedre enn vanlige folk. De tror de kan diktere global arkitektur uten folkevalgt mandat, uten åpenhet og uten ansvarlighet.

Forumet som arrangerer Davos-møtene der statsledere, milliardærer og korporasjoner sitter og bestemmer over klima, økonomi og «bærekraft», mens de gir vanlige folk regningen.

“Useless eaters” gir mening nå.

Og det beste Jonas Gahr Støre klarer å karre ut av seg er å kalle det «dårlig dømmekraft», mens han blokkerer en full utredning av sine nåværende og sine tidligere kollegaer. Det er en fornærmelse mot offentligheten og mot gjennomsnittsmennesket intelligens.

Når et høytstående politisk verv reduserer kontakt med Jeffrey Epstein og det miljøet han representerte til en formulering så tafatt og ansvarsfraskrivende, finnes det bare én plausibel forklaring: vedkommende har selv vært kompromittert. Ingen snakker slik med mindre de forsøker å dekke over mer enn de innrømmer. Vi kan jo mimre tilbake til Støres dager som utenriksminister, da TV 2 tok han i blank løgn: han hadde direkte kontakt med Hamas, og latet som han ikke forstod et enkelt spørsmål når han ble tatt i blank løgn. Dette er mannen som er stattholder for Norge.

Dette handler ikke om enkeltpersoners feilvurderinger. Det handler om et system preget av råte, nettverk og gjensidig beskyttelse. En politisk klasse som har operert uten reell kontroll, uten konsekvenser og med en selvforståelse fullstendig frakoblet folkets virkelighet.

Denne råttenskapen må rives opp med roten. Det holder ikke med beklagelser, utredninger eller interne evalueringer. Vi skal ikke ha noen politker-valgt kommisjon.

Vi trenger nyvalg.

Og vi trenger mer enn et regjeringsskifte. Samtlige partier må ryddes i. Ingen kan fritas bare fordi de har riktig partibok eller snakker det “rette” moralske språket.

Det vi bevitner, og har bevitnet i en årrekke, er grov korrupsjon drevet av hybris. De trodde de var urørlige, at ingen ville tørre å utfordre dem, men nå er kvitteringene her.

Tilliten er brukt opp. Mandatet er brutt.

De gjorde alt de kunne for å hindre at Trump vant valget, og vi vet nå hvorfor.

Trump lovet under 2024-kampanjen å frigjøre Epstein-filene fullstendig, som del av sitt “drain the swamp”-budskap. Han sa det ville avsløre en “satanic elite” eller “deep state” som skjuler seg blant politikere, milliardærer og globale nettverk.

Vi skjønner hvorfor to forsøk var gjort på hans liv. Det var “kill or be killed”.

De har solgt landet vårt, solgt sjelen vår, solgt fremtiden vår, fordi de trodde de kunne slippe unna med hva som helst.

Siste rest av illusjon er nå revet ned. Nå er det på tide å kreve svar.

Å kreve straff.

Den norske politikken må saneres, og hoder bør rulle.

Subscribe now